Leserinnlegg publisert i Klassekampen 29.07.2011
fra nestleder i Attac Norge Ingerid S. Straume

Den 22.7. 2011 ble Norge rammet av ekstremistisk terror. Når vi skal forsøke å forstå bakgrunnen for den tragiske hendelsen, er det klokt å studere hva Breivik og hans likesinnede (i tanke om enn ikke i handling) sier. Et av de vanskeligste spørsmålene er: skal man la flere muslimfiendtlige innlegg komme på trykk for å slippe til en gruppe som føler seg marginalisert i det offentlige ordskiftet? Eller bidrar man dermed til å piske opp en islamofobisk stemning som nettopp muliggjør denne type hendelser – slik tilfellet var med mellomkrigstidens jødehets? Breiviks meningsfeller karakteriserer seg selv som marginaliserte, misforståtte og uten representasjon i det offentlige ordskiftet. De mener de har et legitimt standpunkt, og at de urettmessig stemples som rasister og nazister – heretter også sikkert terrorister. Dette er en farlig utvikling. Deres standpunkt dreier seg som kjent om å bekjempe islamisering, muslimers overtakelse av Europa og utsletting av den europeiske kultur. De oppfatter seg som parter i en kulturkrig der frontene består av jihad og mot-jihad: én type ekstremisme mot en annen. Det skal også tilføyes at motjihad ikke bare ser fiender i selverklærte jihadister, også barnefødsler i muslimske familier tolkes som virkemidler i en demografisk krig.

Politiske analyser gjør klokt i å ta ekstremistenes verdensbilde på alvor. For eksempel bør talspersoner for det offentlige Norge kanskje være forsiktige med å uttale seg ”på vegne av oss alle”, selv om dette i hovedsak er både dekkende og godt ment. Vi er ikke alle AUF’ere eller AP’ere, og vi står heller ikke nødvendigvis sammen, selv om det store flertall gjør det. Poenget er at enkelte, kanskje ganske mange blant oss ikke er interessert i å kategoriseres under den felles paraply: de vil forbeholde seg retten til å være fundamentalt uenige. Og det er muligheten for dette som er det politiske demokratiets styrke. Når enkelte føler at deres sak er så påtrengende at de ønsker å krige for den, er det neppe fornuftig å erklære den for uønsket i det norske samfunn, noe vi alle står samlet mot, osv. Per Fugelli hadde den 26.7. et medieutspill som gikk langt i en slik demonisering av minoriteten.

”Motjihadistene” ønsker tilsynelatende å være rasjonelle. De bruker enormt mye tid på å skrive og produsere analyser. Det må derfor være mulig å argumentere rasjonelt mot disse, for eksempel ved å dokumentere at muslimers verdier og familiemønster endres gjennom europeisering, at tradisjonelle livsformer utfases osv. Det er ikke sannsynlig at de mest overbeviste lar seg rokke av dokumentasjon, siden ekstremister på begge sider har en interesse av fasttømrete og ideologiske identitetsmønstre, men den generelle debatten kan bare bli mer opplyst.

Men Breivik angrep ikke muslimer, han angrep politikken. Han hadde en selverklært hensikt om å skremme mennesker, spesielt unge mennesker, fra å delta i det politiske livet. Dette må vi ta på største alvor. Det viser at hovedfienden for terroristen er ikke den andre ekstremisten, men det politiske samfunnet. I politikken kan ulike meninger møtes, diskuteres, brytes og foredles i en felles debatt om hva slags samfunn vi vil ha. Trolig vet Breivik og hans meningsfeller at deres ekstreme, protofascistiske synspunkt aldri vil kunne vinne fram i en opplyst debatt. Folk flest vil ikke ha dem, og de holder ikke mål. Derfor er det mer ”logisk” for Breivik å ødelegge politikken og innsette et autoritært styre. Og av samme grunn vil hans meningsfeller neppe kunne oppleve å bli nok inkludert i det offentlige ordskiftet.

Men politikken, der uenighet er både tillatt og ønskelig, er samfunnets eneste vern mot ekstremisme. Det er enormt viktig at unge mennesker fortsatt deltar i det politiske livet. Aftenposten melder nå om en ny tilstrømning til ungdomspartier i hele det politiske spekteret. Ingenting kunne vært mer gledelig.