Av Bodil Chr. Erichsen
I avslutningsmøtet siste dag på European Network Academy, ble mange tema og nettverk oppsummert. Mange hadde mye på hjertet. Et nettverk som sleit med å redegjøre for komplekse forhold, sukket og misunte Aquattac som jobbet med noe så enkelt: ”Vann er det samme over alt”, hevdet vedkommende. Men nei; så enkelt er det slett ikke.
For det første er det mange sider ved vannproblematikken: tilgang, pris, forurensning, avløp, eierskap til vannkilder og ledningsnett, drift osv. osv. For det andre varierer problemstillingene og de mest akutte behovene for protester og politisk handling, fra sted til sted.
Forestillingen om at vannpolitikk er enkel og innlysende, kan være grunnen til at vannaktivistene ikke får den oppmerksomhet og plass i Attac de mener er nødvendig. I alle fall ble et eget nettverk, Aquattac, etablert på det Europeiske Sommer Universitetet (ESU) i Saarbrücken 2009. Christians Hansen fra München var initiativtaker, og sentral i organiseringen av de daglige vannverkstedene på ENA i år.
Det skjer mye på vannfronten, og det er mange lyspunkter. Paris har rekommunialisert vannet, eller som vi sier ”tatt tilbake tjenestene”, fra private aktører. De samme har mange andre franske kommuner. I Greenoble ble borgermesteren fengslet for korrupsjon i forbindelse med vannkontrakter og vannet rekommunalisert. Også flere tyske kommuner har rekommunalisert, blant annet Frankfurt. I Stuttgart vant privatiseringsmotstanderne en folkeavstemning, og kommunestyret fulgte opp med stort flertall. I Berlin krevde befolkningen gjennom folkeavstemning at kontrakten med vannselskapet skulle offentliggjøres – den inneholdt profittgaranti for selskapet. I Italia forberedes nå en storstilt privatisering av vannet. En folkelig protestaksjon krever folkeavstemning om saken, men Italia har ingen lov som åpnet for slike folkeavstemninger. Heldigvis rapporteres det om enorm oppslutning for å endre loven slik at folkeavstemning kan finne sted, og det ser ut som Berlusconis privatiseringsprosjekt blir stoppet.
Samtidig står probleme står i kø. I Tyskland privatiseres små innsjøer, i Tyrkia står kampen om underjordiske vannreservoar. I Hellas herjer privatiseringshelvetet, vannverkene i Athen og Saloniki har gått på børs. Begge går nå med økende overskudd, blant annet fordi de sier opp ansatte, mens det offentlige som kjent sliter med en enorm gjeld. Noen steder unnlater myndighetene å kvalitetssikre vannet – slik åpnes markedet for vann på flasker. Andre steder stenges vannposter på offentlige steder, også det til fordel for flaskevannmarkedet. I Danmark foregår privatiseringen ved at forbrukerne overtar. Tilsynelatende en demokratisering, men de fleste forbrukere har verken kompetanse eller tid til å følge opp. Og EU tjener som vanlig kapitalinteressene. Selv om Lissabontraktaten i prinsippet styrker det kommunale selvstyret over vannressursene, uttaler kommisjonen i 2010 at de ikke ser noen grunn til at vann skal behandles annerledes enn andre varer.
Vannproblemene i Afrika er selvfølgelig alvorligere og har da også resultert i mange lokale aksjoner, for eksempel sabotasje av vannmålere og myntautomater.
Forskjellene til tross: Alle steder er kommersialisering et problem. Uansett hvem eier og drifter vannet går det mot forbrukerbetaling. I store deler av verden handler det om å redusere Veolias og Suez’s makt og profitt. Et særlig ansvar i så måte påligger oss europere ettersom disse største vannselskapene i verden er holder til i Europa. Begge er i utgangspunktet franske og franskmennene som har lengst erfaring med vannprivatisering, har også ført an i kampen for å gjenvinne politisk styring over vannresuursene. .
Men det er ikke bare i Europa vannet rekommunaliseres. Det har lyktes i Johannesburg, flere steder i Latin-Amerika og til og med i USA. Det ser ut som en verdensomspennende trend, men det skjer ikke uten kamp og det er all grunn til å tro at vannselskaper som kastes ut av et marked, vil øke innsatsen andre steder.
I mars neste år samles World Water Forum i Marseilles. Forumet domineres av kommersielle aktører og Verdensbanken og besøkes av offentlige myndigheter. Som en motvekt arrangeres en alternativ konferanse samme sted omtrent samtidig, Forum Alternatif Mondiale de l’ Eau (FAME), eller på engelsk: The Alternativ World Water Forum. Sjekk fame2012.org for mer informasjon.
Svært mye av vannseminarvirksomheten på ENA foregikk på fransk. Simultantolkning var på plass, men det var nok ikke alltid like lett å oversette, hva enten det ble snakket fort eller gebrokkent. I tillegg foregikk oversettelsen til engelsk via tysk, det jeg hørte passerte altså to (tyske) tolker. Presisjonsnivået ble deretter. Håper derfor å komme tilbake med fyldigere rapport ved en annen anledning!
Eivind Hageberg har også rapportert fra ENA – Del 1 og del 2