Christine Lagarde, IMF (Foto: Simone D.McCourtie / World Bank CC-ND-NC)

De som vil fram til en mer solidarisk verden, bør ikke advare mot å svartmale IMF.

Kronikk i Klassekampen 25. august 2012, av Dag Seierstad.

Christine Lagarde, IMF (Foto: Simone D.McCourtie / World Bank CC-ND-NC)
IMF, her ved sjef Christine Lagarde, står i spissen for innstrammingspolitikken både i Europa og i resten av verden, sier fagrådsmedlem i Attac, Dag Seierstad, i et svar til Sigbjørn Johnsen.
Sigbjørn Johnsen kritiserte i kronikken ”Ikke svartmal IMF” (17. august) dem som fortsatt stiller seg kritisk til hva IMF står for. Men en slik kritikk er det dessverre fortsatt all grunn til å framføre.

Mange har de siste åra prøvd å fortelle at IMF har lagt om politikken sin – at lån fra IMF f.eks. ikke kobles til samme krav om ”strukturtilpasninger” som på 1980-tallet. Det som derimot stadig dokumenteres, er at IMF har lagt om språket og innpakningen, ikke praksisen og innholdet av de krav som stilles for et IMF-lån.

Dette spriket mellom språk og praksis skildres blant annet i en rapport fra forskningsavdelingen til Euro-LO  (”IMF involvement in labour market and social protection reforms in European countries” ) utgitt i april 2012. I rapporten vises det til en ILO-konferanse i Oslo i 2010 der IMF gikk inn for økt etterspørsel, kortere arbeidstid, arbeidsløshetstrygd og lønnssubsidier som krisepolitikk.

Men alt dette er det motsatte av hva IMF setter som vilkår for lån til europeiske kriseland. Det er grundig dokumentert i en serie rapporter fra den samme forskningsavdelingen til Euro-LO. Offentlige utgifter må kuttes ved å redusere tallet på offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest. I tillegg skal statsbedrifter og annen offentlig eiendom, alt fra veier, havner og statslotterier, legges ut på salg.

Fra IMFs side er dette velprøvde betingelser for lån. De er fullt i samsvar med de såkalte ”strukturtilpasningene” som fattige land med betalingsproblemer er blitt pålagt fra 1980-tallet til i dag Det eneste nye er at de nå stilles til (relativt) rike land i Europa

Det er vanskelig å forstå hvilken verden Sigbjørn Johnsen lever i når han kan skrive at ”den ensidige troen på liberalisering og privatisering ikke lenger er framtredende”. For alle kriselanda i Europa, både for Hellas, Irland, Portugal og Spania, har krav om liberalisering og privatisering vært et vilkår for få lån. Island er til nå det eneste landet der regjeringen klarte å forhandle seg fram til ei IMF-pakke som ikke stilte krav om liberalisering og privatisering.

Sigbjørn Johnsen skriver videre at IMF nå legger ”betydelig vekt på fordelingsvirkninger og sosiale sikkerhetsnett”. Det er det få grekere, irlendere, portugisere eller spanjoler som har klart å merke når det f.eks stilles krav om at minstelønninger og pensjoner må kuttes.

Norge har bidratt til de lånepakkene som EU og IMF har gitt kriseland i Europa – på samme stramme vilkår: pengene skulle ikke betales ut før opplegget med innstramninger, liberaliseringer og privatiseringer var gjennomført i samsvar med tidsplanen – kvartal for kvartal. Det norske bidraget er derfor i strid med det som de tre regjeringspartiene fastslår i Soria Moria II: ”Norsk multilateral bistand skal ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet.

Nå kunne det jo tenkes at IMF har lagt om betingelsene sine for lån til land i andre verdensdeler. Men et raskt google-søk på ordparet ”IMF conditionallity” får knapt fram andre artikler og rapporter enn de som hevder at IMFs praksis er som før. De som måtte være i tvil om hvilke betingelser IMF fortsatt stiller, kan få oversendt ei liste over kilder ved å kontakte meg på ds@stortinget.no.

De mest systematiske undersøkelsene av praksisen til IMF står UNDP  (FNs utviklingsorganisasjon) og ILO for. UNDP-undersøkelsen tok for seg de anbefalingene som IMF i 2010 ga 26 utviklingsland. (”IMF article IV reports: An analysis of policy recommendations”, februar 2012).

Det er sørgelig lesning – og klart i strid med hva Sigbjørn Johnsen hevder. UNDP-studien konkluderer med at anbefalingene til IMF fra 2010 gir alle land samme budskap: De må holde inflasjonen lav, redusere offentlige inntekter og utgifter, la den nasjonale valutaen flyte fritt uten at sentralbanken kan prøve å gripe inn mot uheldig kursutvikling, holde fast ved frie kapitalbevegelser med utlandet, fase ut subsidier, se arbeidsløshet som skapt av lønnsnivået i offentlig sektor.

Samme konklusjon har ILO-studien ”Macroeconomic  policy advice and the Article IV consultations”, august 2012. Studien tar for seg 30 lavinntektsland og 20 utviklingsland med midlere inntekter, og konklusjonen er at materialet ”ikke ser ut til å støtte det syn at mye har endra seg”. Fortsatt skjæres alle land over én kam både når det gjelder budsjettunderskudd, statsgjeld og inflasjon. Studien fastslår at behandlingen av arbeidsløshet og fattigdom er overfladisk, grunn og ”rudimentær”. Når IMF ikke klarer å endre sine analyser, ser ILO-studien ingen annen løsning enn at det må hentes inn ekspertise utafra.

Kronikken til Sigbjørn Johnsen er ikke bare betenkelig som beskrivelse av IMF. Den er enda mer betenkelig i et strategisk perspektiv – for alle som syns at det er viktig å bidra til det presset som trengs for å endre IMF i en solidarisk retning.

Solidaritetsorganisasjoner og aktivister i både fattige og rike land har i flere tiår drevet et iherdig, men møysommelig, arbeid for å avdekke den sosiale brutaliteten som har vært IMFs varemerke. Nå er IMF endelig kommet såpass på defensiven at organisasjonen må slippe til flere syn i sine rapporter og programerklæringer. Men endringene er foreløpig symbolske og ingen definitive seire er vunnet.

Den som i denne situasjonen sender ut en ukritisk oppfordring om at IMF ikke må svartmales, undergraver det politiske presset som er like nødvendig som før hvis målet er å svekke IMFs muligheter til å påtvinge land i krise vilkår som særlig rammer de fattige og de svake.

Legg igjen en kommentar