I internasjonale investormiljø anses visstnok Norge som et politisk ustabilt regime. I utviklingsland belemres storselskapene av usikre lovmessige rammeverk. Derfor må investeringene beskyttes. Beskyttes mot fremtidige demokratiske avgjørelser som progressiv beskatning, strengere miljøregelverk eller rekommunalisering av tidligere privatiserte allmenninger.
Fra 1990-tallet og fram til i dag har tusenvis av bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler, BITs, blitt forhandlet fram. En BIT er en avtale mellom to stater som skal sikre de juridiske betingelsene for private investeringer landene i mellom. I avtalene er ‘investeringer’ løslig definert slik at det dekker så mye av investorens aktiviteter og eiendeler som mulig. Alle aktiviteter fra vertsstatens side som kan forstyrre investeringen defineres svært bredt som ‘ekspropriasjon’. Herunder ‘indirekte ekspropriasjon’, som har vist seg å også innebære statlig regulering og lovverk.
I BITs, som i frihandelsavtaler, legges en stadig økende markedsliberalisering til grunn. Selskaper sikres nasjonal likebehandling. Slik blir det vanskelig for et land å bygge opp eller beskytte egen industri. Nasjonalt politisk handlingsrom settes til side for å gi utenlandsinvesteringer sterk beskyttelse. BITs går på bekostning av demokratiet, både her hjemme og ute.
Gjennom Verdens Handelsorganisasjon har de rike landene og deres selskaper i flere år forsøkt å få på plass investeringsbeskyttelse gjennom de såkalte Singapore-temaene. De fattigste landene så at disse avtalene ville gavne de rike landenes selskaper mer enn egen utviklingsagenda og egen befolkning. Gjennom å stå sammen mot disse avtalene strandet forhandlingene. Da det ble klart at det ikke går å få gjennomslag for investeringsagendaen multilateralt jobbes det nå med å få avtalene gjennom bilateralt, land for land.
En viktig del av BITs er investor-stat-prinsippet som gir investorene rett til å saksøke stater som bryter med bestemmelsene i avtalene. Verdensbankens tvisteløsningsdomstol, ICSID, er en av domstolene som brukes når stater skal saksøkes, og domstolen har hatt et økende antall slike saker de siste årene. Disse domstolene har fått kritikk for manglende åpenhet, og for mulig interessekonflikt hos de fullmektige da de også ofte opptrer som juridiske rådgivere for partene i disse sakene. ICSID har fått kritikk for å legge større vekt på investorbeskyttelse framfor andre hensyn.
Nå ser vi et økende antall saker mot stater fra selskaper og investeringsfond som har tapt penger etter finanskrisa. Kypriotiske og slovakiske investorer som tapte penger på restruktureringen av gresk statsgjeld i 2012 har stevnet landet inn for ICSID for å få pengene sine tilbake. Og greske investorer har gjort det samme mot Kypros etter deres gjeldskrise tidligere i år. De eneste som tjener på dette er selskapene. Landene, og landenes befolkning, sitter potensielt igjen med nok en millionregning etter fondenes uansvarlige utlån
Alternativet til udemokratiske investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler som gir land politisk handlingsrom til å bestemme over egen politikk og egen utviklingsagenda. Avtalene må også inneholde plikter for investorene, ikke en ensidig beskyttelse av private investeringer. Forhandlinger bak lukkede dører må erstattes med åpenhet.
Attac og et tredvetalls andre organisasjoner gått sammen om kampanjen BIT-fritt! Målet vårt er et BIT-fritt samfunn, hvor demokratiet skal overordnes storselskapenes krav om beskyttelse. Blant våre krav er at Norges 14 eksisterende BITs må aktivt sies opp, og at det ikke skal forhandles nye. Videre må investeringkapitlene ut av frihandelsavtalene. Norge må sørge for, som det står i Soria Moria, at fattige land sikres det samme politiske handlingsrommet Norge selv brukte for å bygge vårt velferdssamfunn. Derfor krever vi et BIT-fritt samfunn!
(Kronikken ble publisert i Ny Tid 16. mai 2013)