Av Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge
Skatteparadisene kan være med på å tappe både kommunale, nasjonale og internasjonale ressurser. Norske kommuner kan bidra til endringer.
Når virksomheter forteller om sine programmer for samfunnsansvar, handler det som regel om fire forhold: Respektere menneskerettighetene, herunder å forhindre barnearbeid, sikre anstendige arbeidsforhold, motvirke korrupsjon og unngå skadelig miljøpåvirkning.
Det særegne med tenkningen rundt samfunnsansvarsagendaen, er at den springer ut fra en kollektiv bevissthet i den enkelte virksomhet og ikke nødvendigvis fra pålegg fra myndighetene. De fleste husker hvilken oppstandelse det ble da det viste seg at Telenor hadde en underleverandør i Bangladesh som benyttet seg av barnearbeid. Ledelsen var raskt på banen og innrømmet at dette aldri skulle ha skjedd. Noe annet ville vært helt uakseptabelt, selvfølgelig – av den enkle grunn at å motvirke barnearbeid er blitt ett av kjerneområdene for virksomheters samfunnsansvar.
Men hva er det som får familier til å la barna arbeide? Svaret vet alle – det er fattigdom.
Tiden er nå moden for å bringe samfunnsansvarsagendaen enda et skritt videre – i en retning hvor man faktisk kan bidra til å redusere fattigdom. Da er stikkordet større åpenhet i finansstrømmene. De skadelige virkningene av hemmelige finanssentre og skatteparadisene er veldokumentert, og skadevirkningene er naturlig nok størst i fattige land. Men verken gode internasjonale eller nasjonale løsninger på problemene ser ut til å være i sikte. Det er da tiden er inne for å ta skjeen i egen hånd. Høres det komplisert ut? Ja – men god veiledning er å få – gode eksempler også! Bare les:
Organisasjonen Attac har gått i bresjen og startet en kampanje for skatteparadisfrie soner. Kampanjen er direkte rettet mot norske kommuner. Attac viser nettopp til manglende internasjonalt regelverk og mener det er på tide med press nedenfra. I kampanjematerialet deres uttrykkes det at: «De kommersielle selskapene som driver sykehjem, barnehager, søppeltømming og kollektivtransport er ofte store internasjonale konsern som bruker skatteparadis flittig for å skjule profitten sin. Slik forsvinner norske skattepenger, som skulle gått til offentlige tjenester, til skatteparadis.»
Kampanjen er inspirert av liknende initiativer i Frankrike, Finland og Sverige. I Sverige er det kommunene Malmö og Kalmar som har vært spydspisser i dette arbeidet. Kalmar vedtok i 2010 et «oppførselsdokument» som tilbydere måtte skrive under på. I dokumentet heter det at: «Våra leverantörer får ej ha någon kopling till företag baserade i s.k. “skatteparadis”».
Så enkelt kan det altså gjøres. Virkningen av å undertegne et «oppførselsdokument» kan selvsagt diskuteres, for hvordan skal kommunen verifisere eller kontrollere at tilbyder ikke har koplinger til skatteparadiser? Garantier finnes selvsagt ikke, og oppfølging av leverandører er ikke alltid en enkel affære. Men det viktigste er at kommunen sender et viktig signal, og verdien av dette skal ikke undervurderes.
Etter hvert har flere kommuner i Norge sluttet opp om Attacs kampanje, med Ulstein som pioner i å etablere en skatteparadisfri sone. Initiativet kom fra ungdommer ved Sund folkehøyskole, og saken ble debattert i kommunestyret. Det endte med enstemmig vedtak og følgende kommentar fra ordfører Jan Berset om betydningen av det: «Det betyr at Ulstein kommune ikke skal handle med selskap som har base i land som kan betegnes som skatteparadis. Det er fordi vi mener at det offentlige ikke skal bidra til svart og skjult økonomi, og fordi det bør ligge et etisk regelverk til grunn for bruk av offentlige midler.» Finnes det noen gode motargumenter?
Nesodden fulgte også oppfordringen og vedtok i kommunestyret i oktober i fjor at: «Ordfører tar initiativ til felles praksis i Follo mht. egenerklæringer vedrørende skatteparadiser. Dette kan f.eks. være del av mer generell erklæring om miljø, etikk og sosiale forhold fra underleverandører. Nesodden er medlem av innkjøpsfellesskapet i Follo. Kommunen kan ikke forfølge den enkeltes regnskaper, men forhold som legges ut gjennom FIK, kan ha med egenerklæring.»
Vedtakene og uttalelsene fra kommunene uttrykker klare etiske standpunkter og formulerer hvordan standpunktene kan følges opp i praksis. Det første like viktig som det siste, for én ting er å komme med svulstige politiske løfter og erklæringer, noe helt annet å omsette dette i praktisk handling.
Kampanjen «Skatteparadisfri sone» er et flott eksempel på hvordan Kommune-Norge kan ta i bruk sin innkjøpsmakt og bidra til en mer rettferdig verden. La oss håpe at det om en stund vil være like uakseptabelt å handle med selskaper som kanaliserer overskudd inn i skatteparadiser som det er å benytte leverandører som bruker barn som arbeidskraft. Det er ingen grunn til å vente på lover og forskrifter. Som det uttrykkes i reklamen: «Just Do It».
Kronikken ble publisert i Kommunal Rapport torsdag 5. september 2013.