Medlemslandene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble i desember enige om en ny handelsavtale som av mange feires som en seier for det multilaterale handelsregimet. Attac mener den nye handelsavtalen langt fra er noen seier, men en manifestasjon av de gjennomgående skjevhetene i internasjonale handelsavtaler.
Rike land og multinasjonale selskaper gikk seirende ut av forhandlingsrunden i WTO, mens utviklingslandene betalte dyrt. Avtalen forplikter utviklingsland til en kostbar avtale om standardisering av tollprosedyrer, men leverer ikke på noen av kravene utviklingslandene har kjempet for siden begynnelsen av årtusenet.
Mens rike land holder godt fast på eksportsubsidier som har fatale konsekvenser for utviklingsland, jobber de nå med å ta internasjonale handelsavtaler et steg videre. Nå handler det ikke lengre om å bygge ned tollmurer, men å gripe inn i nasjonale lovverk for å sikre at internasjonal handel går så enkelt og forutsigbart som mulig. Dette innebærer et angrep på nasjonale standarder, og en ytterligere maktoverføring fra folkevalgte organer og forbrukere til store multinasjonale selskaper. Et kroneksempel er forhandlingene om en transatlantisk investerings- og handelsavtale (TTIP) mellom EU og USA.
I TTIP-forhandlingene ønsker USA og EU å ensrette regelverkene, samt innføre felles standarder og spesifikasjoner. Avtalen angår også Norge. Et ensrettet regelverk vil antakelig få konsekvenser for Norge som følge av EØS. TTIP vil også bli lagt til grunn for fremtidige forhandlinger om en avtale mellom EFTA og USA. I økonomiske termer er mange av de multinasjonale selskapene større enn de fleste stater. 41 av verdens 100 største økonomier er selskaper, og disse er med på å legge press på forhandlingene for å sikre at TTIP gir selskaper mer politisk makt. Storselskapenes krav er blant annet at de skal ha rett til å saksøke stater i en internasjonal tvisteløsningsmekanisme, liberalisering av alle tjenestesektorer, og en svekkelse av standarder for miljø- og arbeiderrettigheter.
I EU vil den europeiske periferien tape flest arbeidsplasser som følge av TTIP, og avtalen vil dermed forsterke forskjellene i et kriserammet Europa. Samtidig vil en liberalisering av helsesektoren og styrking av patentrettigheter true velferdsstater. TTIP vil også ha store konsekvenser for resten av verden ettersom EU og USA står for en tredjedel av verdenshandelen.
Mens EU-kommisjonen møtes hyppig med business-lobbyister, får sivilt samfunn lite informasjon. TTIP kan sette presedens for fremtidige forhandlinger, og dersom det er selskapenes synspunkter det skal tas hensyn til går vi en mørk tid i møte. Selskaper vil da kunne utfordre enhver demokratisk bestemt miljø- og helsepolitikk om den reduserer deres fremtidige profitt. Når avtalen først er inngått vil den være svært vanskelig å endre.
Retten til mat, arbeid, og miljømessig og sosial utvikling er grunnleggende, og vi kan ikke la frihandelsprinsipper overskygge dette. Attac mener det er på høy tid at vi legger den nyliberalistiske frihandelstankegangen bak oss, og begynner å bygge et mer solidarisk handelssystem som virker til fordel for folk flest og ikke multinasjonale selskaper. Dette må være grunnlaget for planen som innen desember skal lages for WTOs utviklingsrunde, og når Norge gjennom EFTA forhandler sine frihandelsavtaler.
Vedtatt som uttalelse fra Attacs styre 26.1.2014