Utveier #1 2014: Investeringer og handel

Les Utveier Stikkord: , , ,

Last ned PDF

Feil om WTO og matsikkhet

Vi har mottatt en presisering av omtalen av WTOs landbruksavtale i artikkelen «Frihandelsavtale vedtatt etter 18 år med protester» i denne utgaven av Utveier. Kommentaren er skrevet av Aksel Næstad, Seniorrådgiver i Utviklingsfondet.

Regelverket i WTO er så skeivt og i mot interessene til det store flertallet av bønder og nasjonale hensyn til matsikkerhet, at den internasjonale bondebevegelsen La Via Campesina og svært mange sivilt samfunnsorganisasjoner, herunder Utviklingsfondet, mener at hele WTOs landbruksavtale må gravlegges og at landbruket må ut av WTO. Dessverre er det noen grove feil i kritikken av WTO-avtalen om landbruk i artikkelen «Frihandelsavtale vedtatt etter 18 år med protester», av Terje Karlsen i Utveier nr. 1/2014.

I artikkelen som omhandler WTOs ministerkonferanse på Bali i desember i fjor, står det følgende:

«WTO-avtalen slår fast at land ikke skal ha rett til å legge opp matvarelagre eller subsidiere mat til egen befolkning. Unntaket er India, som ble innrømmet muligheten til å få bygge opp sitt matlager i de nærmeste tre årene. I denne periode skal WTO utarbeide ytterligere regler for hvordan matvarelagre skal reguleres.»

WTO har ingen regler som sier at land ikke kan legge opp matlagre eller subsidiere mat til egen befolkning. Det er imidlertid restriksjoner på hvordan slike matlagre skal kunne bygges opp og hvordan mat til egen befolkning skal kunne subsidieres.

Alle nasjonale myndigheter i både rike og fattig land kan uten å bryte noe regelverk i WTO kjøpe opp mat til markedspris og bruke maten til å bygge opp matlagre og/eller gi den ut som matvarehjelp. Alle myndigheter kan også subsidiere mat til egen befolkning så fremt det ikke skjer noen forskjellsbehandling av nasjonal produsert og importert mat som bryter med regelverket. Nasjonale myndigheter kan også støtte bøndene økonomisk, men det er strenge betingelser for hvordan slik støtte skal være for at den skal være lovlig innenfor WTO-regelverket. Det er også lov for nasjonale myndigheter å beskytte nasjonal matproduksjon gjennom toll på importert mat, men igjen må det skje innenfor de rammene som er vedtatt i WTO.

India er blitt anklaget for å bryte WTO-regelverket for måten de bygger opp matlagre og subsidierer mat til de fattigste, og på WTO’s ministerkonferanse på Bali ble det fattet et vedtak som gir India lov til å fortsette med sin praksis mens en i løpet av de neste fire årene skal framforhandle en permanent avtale om statlig oppbygging av matlagre og programmer for subsidiering av mat av hensyn til matsikkerhet. At India muligens var i ferd med å bryte WTO-regelverket med sin praksis, viser hvor skeivt og kritikkverdig regelverket er.

Fordi Indiske myndigheter fastsetter prisen de kjøper opp matvarer fra fattige bønder i stedet for å følge markedsprisene, så regnes gapet mellom markedsprisen i perioden 1986 – 1988 og dagens markedspris for subsidier – uansett om det indiske myndigheter betaler ligger over eller under gjeldende markedspris. I 1986-88 var prisen på ris i India 3,52 rupi per kilo. I 2013 var den 19,56 rupi. Om Indiske myndigheter garanterte at de skulle kjøpe ris for 19,52 rupi per kilo i fjor, så ville det betydd at 16 rupi per kilo innkjøpt ris ville blitt regnet som subsidier. Med det omfanget de statlige matoppkjøpene har i India, så ville disse såkalte subsidiene kunne overstige det totale subsidienivået India har lov til å ha innenfor WTO-avtalen.

Mesteparten av subsidiene som gis til bønder i rike land, er ikke knyttet direkte til mengden varer som produseres på hver gård, men som arealstøtte, støtte for å opprettholde kulturlandskap o.l. Slik støtte regnes ikke for «handelsforstyrrende» og er derfor lovlig. Utviklingsland har ikke råd til å betale bønder uavhengig av produksjonen. Derfor risikerer de å bryte regelverket i WTO.

Hvert land må få rett til å avgjøre nivået på og formen på støtte og beskyttelse av matproduksjon til sin egen befolkning så lenge det ikke rammer den samme retten for andre land. Alle direkte og indirekte subsidier på eksport, i alle fall fra rike land, bør raskest mulig opphøre. Det er behov for å styrke arbeidet for at prinsippene for matsuverenitet skal legges til grunn for nasjonal og internasjonal mat- og landbrukspolitikk, og for internasjonal handel med mat og andre landbruksvarer.