Avslørt: Norge presser fram hemmelig frihandelsavtale

Handelspolitikk| Pressemeldinger Stikkord:

Wikileaks_logo

Hemmelige forhandlinger er populært for de nye store handelsavtalene. Wikileaks avslører i dag dokumentasjonen Attac har lengtet etter: Avtaleteksten om finansielle tjenester i TISA, den internasjonale tjeneste-avtalen. Norge deltar i forhandlingene, men hemmeligholdet hindrer innsyn. Stortinget ble orientert i tre små setninger om TISA-forhandlingene da statsbudsjettet ble lagt fram for 2014.

– Norge er en aktiv pådriver for et udemokratisk handelsregime. I tillegg vil ikke regjeringen snakke om dette. Derfor er Wikileaks sin lekkasje et viktig bidrag til en demokratisk debatt, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

TISA vil føre til lettere privatisering av offentlig sektor, permanent hindre rekommunalisering av tjenester kommunen har solgt, og kan hindre etablering nye offentlige tjenester. TISA vil begrense myndigheters mulighet til å regulere arbeideres sikkerhet, miljøvern og konsumerrettigheter. Det blir mer utbredt med private helsetilbud, og lettere å innføre skolepenger i grunnskole og universitet, privatisere kommunalt vann, søppelhåndtering, kringkastingslisenser og energiverk. En svært liten del av offentlige tjenester blir utelatt. Samtidig sørger man for at det blir laget en liste over sektorer hvor det kreves at utenlandske firmaer skal konkurrere på like vilkår som de lokale.

Den internasjonale fagforeningen for offentlige ansatte, Public Services International (PSI), krevde i fjor at partene skulle offentliggjøre forhandlingsteksten, men ble ikke hørt. Nå har Wikileaks hjulpet dem, og alle som ønsker åpenhet om vår demokratiske utvikling.

PSI krevde at alle offentlige tjenester utelukkes fra denne tjenesteavtalen, slik at man kan sikre at myndigheter beholder retten til å regulere egne offentlige tjenester. De krever også at land som  ikke er med i forhandlingene sier klart ifra at de ikke ønsker en slik avtale.

I november 2013 forfattet UD et brev med tittelen «initial offers», hvor de støtter avtalen. Ikke med hensyn til norske arbeidsplasser, men: «Norge har klare interesser av at norske tjenesteleverandører får tilgang til andre markeder på samme vilkår som konkurrenter fra andre land.»

Da Stortinget for første gang ble orientert i 2013, var det gjennom tre setninger i Stortingsprop. 1 om statsbudsjettet for 2014. Utenriksdepartementetet skriver følgende.

«Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO er fundamentet for regjeringens handelspolitikk».

TISA forhandles utenfor de multinasjonale rammeverket og av en utbrytergruppe fra de mest markedsliberalistiske landene, med mål om å lage en standard for andre lands framtidige avtaler. At avtalen vil påvirke land i hele verden, selv om de ikke er med på forhandlingene.

Og Norge er aktivt med.

Gruppa kaller seg “Really Good Friends of Services”, og består av disse landene: Australia, Canada, Chile, Taiwan, Colombia, Costa Rica, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sør-Korea, Sveits, Tyrkia, USA og EU. Landene står for 70 prosent av verdens tjenestehandel.

Verdt å merke seg at EU står oppført som ett land i denne sammenhengen. EU og USA representerer 40 prosent av handelen i denne blokka.

Forhandlingene kom først i gang etter initiativ fra USA og Australia etter at liberaliseringsframstøtene innenfor WTO har møtt stor motstand, særlig fra utviklingsland. Og det uten en ringeste debatt på Stortinget, skriver Odd Tarberg på Nye Meninger.

Det er oppsiktsvekkende at Norge går snarveier rundt WTO på denne måten. I WTO har utviklingslandene vist at det er mulig å samle seg rundt sine krav, selv om WTO ikke er kjent for å være en demokratisk organisasjon. Med hemmelige forhandlinger Norge er med å presse fram, blir det vanskelige umulig.

Fredric Holen Bjørndal fra Arbeiderpartiet plukket opp dette misforholdet, da han stilte et spørsmål i spørretimen i starten av juni. «Kva er regjeringa si haldning til, og ambisjonar for, dei nyleg oppstarta forhandlingane om ein ny avtale om handel med tenester (TISA)?», spurte han. Børge Brende klarte ikke å oppklare det paradoksale forholdet mellom å holde seg til WTO, og delta i utbrytergrupper på samme tid:

«Regjeringa vil arbeide for multilaterale handelsavtaler gjennom Verdas handelsorganisasjon (WTO) for å skape stabile rammevilkår og like konkurransevilkår globalt, og samstundes inngå meir avgrensa avtaler der det er naudsynt», var svaret fra Utenriksministeren.

Grunnen til dette, var åpenbar: Utviklingslandene hadde fått for mye makt i WTO. «Når det har vist seg vanskeleg å kome i mål med ei oppdatering av det globale regelverket gjennom den såkalla Doha-runden, er det naturleg å søke alternative vegar til målet», svarte Brende til Bjørndal. Samtidig sier han at TISA på et «overordnet nivå» skal medvirke til å styrke det multilaterale handelssystemet.

Bak dette står norske, offensive interesser i utenlandske markeder:

«Eksport av tenester vert stadig viktigare for verdiskaping og sysselsetjing i Noreg. Maritim sektor, telekommunikasjon, energi og finansielle tenester er særleg viktige. Det er derfor eit klart mål at TISA-avtalen skal medverke til at norske tenesteleverandørar får tilgang til andre marknadar på same vilkår som konkurrentar frå andre land.»