Denne teksten ble opprinnelig publisert i magasinet Utveier. Les her!
Attac er én av 46 organisasjoner som får penger gjennom utviklingsbudsjettet til å spre informasjon om hva som skjer utenfor Norge og utenfor Europa til den norske befolkningen. Organisasjonene skal også forklare Norges rolle i verden, og hvordan Norge kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. Det handler altså om globalisering, og om hvilke krefter som styrer fattigdom og rikdom, som skaper tapere og vinnere, som ødelegger natur og som bevarer den. Attac sin rolle er å gjøre finansøkonomien forståelig – fordi den står i kjernen av alle disse utviklingsspørsmålene. Vi skriver, reiser rundt og snakker med folk. Alt dette bidrar til økt kunnskap og debatt om verdens gang. Vi har et bredt sivilsamfunn i Norge, og det styrker demokratiet vårt. Det blir vanskeligere å være politiker, for du kan ikke bare gjøre som du vil.
Statsbudsjettet gir klar beskjed om at tidene forandrer seg. 30 millioner ble kuttet til sivilsamfunnet. Den totale potten var på 91 millioner. FN-sambandet får 30 millioner av dette, og beholder antageligvis sin andel.
Gammeldagse holdninger
Høyre og FrP argumenterte lenge for hvorfor de ønsker å kutte informasjonsstøtten. Under den rødgrønne regjeringen mente de at støtten ikke bidro til fattigdomsbekjempelse. «Støtte til informasjonsarbeid i Norge kan vanskelig regnes som bistand i tradisjonell forstand. Derfor ønsker Høyre å gjøre noe med det», sa Afshan Rafiq (H) under debatten om statsbudsjettet i 2012. Utviklingsminister Børge Brende har holdt en lav profil etter debatten for alvor kom i gang i april i år. Han sendte EU-minister Vidar Helgesen til Spørretimen i Stortinget for å svare på spørsmål om de varslede kuttene. Helgesen gjentok Høyres ønske om å bruke penger på en måte som kan gi «større bistandseffekt».
Rafiq og Helgesen blander bistand og utvikling. Attac er selvsagt ingen bistandsorganisasjon. Informasjonsstøtten ble endret på 90-tallet nettopp fordi sivilsamfunnet i Norge ikke lenger ville være en heiagjeng for norsk bistand. Før det var målet med støtten å skape oppslutning om bistanden. Med disse endringene vil regjeringen skru klokken 20 år tilbake. Regjeringen skriver i statsbudsjettet av støtten skal rettes mer mot organisasjoner som driver opplysningsarbeid om land Norge gir bistand til. I tillegg vil regjeringen begrense støtten til land der «ytringsfriheten er under press». Informasjonsstøtten skal altså knyttes nærmere til den sittende regjeringens politiske linje. Slik informasjonsstøtten har fungert til nå, har den gitt uavhengighet til sivilsamfunnet. Det vil regjeringen endre på.
Roses internasjonalt
Informasjonsstøtten i Norge har vært et unikt eksempel på hvordan en stat kan finansiere sine egne kritikere, mener OECD. Støtten sivilsamfunnet får i Norge har skapt en dynamikk som fører til bedre utviklingspolitikk, skrev de i en rapport om norsk utviklingspolitikk i fjor. Samtidig kan det være fristende å kutte. Både for å få arbeidsro, og for å gi et sivilsamfunn som blir oppfattet som venstreorientert en lærepenge: ikke vær avhengig av staten. Da Peter S. Gitmark var utenrikspolitisk talsmann for Høyre under valgkampen, understreket han at det ikke er statens oppgave å finansiere organisasjoner som jobber for en annen utvikling enn den vi har i dag.
«Å kutte støtte til sine egne kritikere kan være behagelig, men i lengden vil det gjøre regjeringens utviklingspolitikk dårligere», skrev lederne for de største bistandsorganisasjonene på NRK Ytring i mai. Mange av kutt-tilhengerne forstår ikke hvordan et sivilsamfunn støttet av staten kan være kritisk til staten. I det norske demokratiet er det imidlertid en sterk tradisjon for at staten støtter ulike deler av sivilsamfunnet, i alle departementers utgiftsposter. Slik sørger en stat for å fostre sin egen demokratiske debatt, og sørger for at økonomisk makt ikke skal være den eneste forutsetningen for å være en meningsbærende aktør. Det går fint an å være uavhengig av staten selv om man mottar penger fra den – med mindre det kommer en regjering som kutter støtte nettopp til organisasjoner de mener «jobber mot tyngdekraften». «Se på en organisasjon som Attac, som har som hovedformål å være kritisk til globaliseringen. Det er jo som å jobbe mot tyngdekraften», sa Peter Gitmark (H) til Bergens Tidende i fjor. Nå vil Høyre kutte støtten til Attac og andre. Er tyngdekraften Høyres politikk? Dette er et klart signal om at regjeringen ønsker å politisere sivilsamfunnsstøtten i Norge.
Fula bror
Heldigvis er ikke dagens samfunnsutvikling styrt av naturlover, selv om vi har blitt fortalt at det ikke finnes noe alternativ. Norske organisasjoner var en pådriver for arbeidet som førte til en internasjonal våpenhandelsavtale i FN i 2013. Palmeoljekampanjen til Grønn Hverdag og Regnskogsfondet førte til at norske matprodusenter kuttet to tredjedeler av regnskogsødeleggende palmeolje i sine produkter. Fremtiden i våre henders kampanje for levelønn i klesindustrien førte til at store klesmerker offentliggjorde sine leverandørlister. Da Attac startet arbeidet med skatteparadis ble problemet ansett som marginalt, og uansett umulig å gjøre noe med. I dag er skatteparadis øverst på dagsorden i Norge, og den norske offentligheten har langt på vei forstått skatteparadisenes sentrale rolle i en skjult verdensøkonomi.
Attac er bekymret for at regjeringen vil endre informasjonsstøtten, slik at den ikke lenger går til et uavhengig sivilsamfunn. Som i så mange andre tilfeller, kan vi se konsekvenser av andre borgerlige regjeringers politikk i våre naboland. I Danmark kuttet regjeringen en lignende støtte i 2006, fordi de ikke ville finansiere det de kalte «reklame for bistand». Dette førte til at organisasjonene måtte bruke mer tid på nettopp å reklamere for seg selv. Sverige innførte restriksjoner på hva som kunne debatteres.
I en presset situasjon er det godt å vite at det er 2270 Attac’ere over hele landet. For hvert medlem blir vi litt mindre prisgitt en regjering på jakt etter en annet type demokrati enn det Attac og våre venner står for. Men regjeringens demokratisyn får motbør. KrF har gått klart ut med et klart krav om å beholde støtten. Regjeringen må få med seg Venstre for å få til kuttet. Attac har imidlertid tiltro til de kreftene i Venstre som ikke har et opportunt forhold til ytringsfrihet og debatt i et liberalt demokrati. Skal vi få verden på rett kjøl, trenger vi mer muskler – ikke mindre.