Skrevet av Halle Jørn Hanssen, Attac-medlem og tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp
Søndag 25. januar går grekerne til valgurnene for å velge nytt parlament. Det nye venstreradikale partiet Syriza leder fortsatt på meningsmålingene og lederen Alexis Tsipras kan bli Hellas nye statsminister. Jeg håper sterkt at Syriza vinner og blir i stand til å danne ny regjering.
Jeg har hele mitt voksne liv vært tilhenger av et forpliktende europeisk politisk og økonomisk samarbeide, men i de siste 10-15 år er jeg blitt stadig mer kritisk til EUs nyliberale økonomiske prosjekt. Det har bidratt til å skape et Europa jeg ikke vil ha, og derfor støtter jeg Syriza.
Hellas er et av de land som er aller hardest rammet av EUs, Pengefondets og Verdensbankens feilaktige politikk.
Denne feilaktige økonomiske politikken har følgende konsekvenser:
Arbeidsløsheten er i snitt på over 25 prosent, men for gresk ungdom hele 50 prosent. Nasjonalproduktet har skrumpet med om lag 25 prosent på få år. Det som var bygget opp av offentlige sosiale sikkerhetsnett som pensjoner, syketrygd og andre sosiale støttetiltak, er i det meste sterkt svekket eller revet ned. Staten som institusjon er svekket på alle områder. Utenlandsgjelden er i dag på 177 prosent av nasjonalproduktet. Det er 20 prosent høyere enn den var i 2010 da EU, Pengefondet og Verdensbanken i et samspill med dagens konservative regjering, begynte sine intervensjoner.
Ulikheten i det greske samfunnet er langt større enn noen gang før. De rike boltrer seg i hensynsløs velstand mens et voksende flertall lever med økende knapphet og fattigdom i hverdagen.
Samtidig har privatiseringen av offentlig eiendom fått et grotesk omfang.
For den greske regjeringen har utrolig nok også fulgt opp noen av de mest vulgære forslag som kom fra tyske tabloid aviser da innstrammingspolitikken startet sommeren 2010. Da hadde for eksempel den høyreorienterte avisen BILD dette smaksløse oppslaget: «Selg deres vakre øyer, dere konkurs grekere, og selg Acropolis også!». Så føyde avisen til i den innledende teksten. «Vi gir dere pengene, så gir dere oss øya Corfú!».
Tidlig i 2014 annonserte den greske regjeringen at noen av de vakreste og fredede offentlige bygningene i gamlebyen Plaka i Aten skulle selges til private til høystbydende. Deretter foreslo man at den vakre og berømte antikke ruinbygningen Stoa Attalus samt det gamle klassiske olympiastadion fra 1896 skulle privatiseres for å kunne leies ut til rike menneskers arrangementer og private selskaper. På toppen av dette har regjeringen fremmet et forslag om at man også skal selge til private rikinger 110 av landets vakreste strender. De som kjøper, vil få retten til å utvikle områdene for kommersielle aktiviteter samt retten til å holde folk flest borte fra strendene.
Med andre ord: Den greske regjeringen med full støtte fra EU og Den europeiske sentralbanken, Pengefondet og Verdensbanken er i ferd med å ødelegge vår felles europeiske kulturarv i Hellas. Dette er utrolig, men sant. Heldigvis har nå tusener av utarmede grekere gått til felles kamp for å stanse dette vanviddet, og de har maktet å få utsatt de endelige beslutningene.
Tilbake til den greske utenlandsgjelden som nå er høyere enn noen gang tidligere.
Titter vi litt etter i nyere gresk historie finner vi at da det sosialdemokratiske partiet PASOK hadde sine velmaktsdager mellom 1981 og 2004 og bygget den greske velferdsstaten, var utenlandsgjelden 40 prosent i begynnelsen av perioden og 80 prosent, men fremdeles politisk håndterbar, da PASOK mistet makten i 2004.
Dette året overtok De konservative ved Konstantinos Karamanlis regjeringsmakten, og fra 2004 til 2009 økte utenlandsgjelden fra 80 til 157 prosent av nasjonalproduktet. Da ble det krise.
Hvorfor økte gjeldsbyrden så mye? Det er tre hovedårsaker. Den ene er en vedvarende gresk politisk dødssynd, uviljen mot å beskatte de rike samt den manglende politiske viljen til å utvikle et moderne skattesystem. Den andre hovedårsaken henger sammen med den første. De konservative regjeringene valgte fra 2004 å låne penger til drift av stat og offentlig virksomhet i stedet for å kreve inn nye skatter. Den tredje hovedårsaken henger tett sammen med de to første. Greske myndigheter har hatt som vane å la sine rike oligarker ta pengene ute av landet og plassere dem i skatteparadiser rundt i Europa. Greske storkapitalister har i dag gjemt bort kapital i steder som Liechtenstein, Luxembourg og London til en verdi som anslås være nesten like stor som landets gjeldsbyrde. De fleste greske storkapitalistene har ingen nasjonalkjensle og har aldri vist ansvar for fellesskapet.
Syriza lover å gjøre alt de kan for å stanse den videre ødeleggelsen av det greske samfunnet og den europeiske kulturarven som dagens regjering i samarbeid med EU, Pengefondet og Verdensbanken er ansvarlig for. Syriza vil samtidig gi nytt håp til grekerne som er i ferd med å miste troen både på framtida og demokratiet.
Vinner Syriza, vil de møte en bratt politisk motbakke i Europa og USA i kampen for en anstendig gjeldssanering og en politikk som gir ny vekst i Hellas. Da gjelder det for alle gode krefter på venstresida i europeisk politikk og samfunnsliv å støtte Syriza med alle demokratiske midler slik at de kan vinne fram med sine velbegrunnede synspunkter og krav.
Valget i Hellas og seier for Syriza gjelder mye mer enn bare Hellas. Det kan tenne en politisk motild i hele Europa mot nyliberalismen og de ødeleggende krefter den har medvirket til å slippe fri.
I en artikkel i New York Times 1. januar i år er Nobelprisvinneren i økonomi Paul Krugman inne på disse spørsmålene. Han ser ingen fare om Syriza vinner, men frykter de ødeleggende konsekvensene av fortsatt nyliberalisme, økonomisk innstramming, privatisering og ødeleggelsen av staten som oppgaveløser i samfunnet. For det er en politikk som på sikte kan bane veien for de virkelig ødeleggende kreftene i europeisk politikk, Nasjonal Front i Frankrike, Uavhengighetspartiet i Storbritannia og enda farligere grupperinger på den ytre høyrevingen rundt om i Europa.