Politikken er tilbake i EU. Hva gjør Norge?

Europa| Finanskrise| Gjeld| Kronikker Stikkord: , ,

Publiser på Aftenposten.no samme dag.

Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge og Ellen Engelstad, redaktør i Manifest Tidsskrift

Mangel på solidaritet og demokrati gjør Europas problemer til Norges problemer. Med vår posisjon utenfor EU bør i utvikle vår egen Hellas-politikk, for egen framtids skyld.

Hvis du går inn på Oljefondet sine nettsider NBIM.no ser du en grafisk fremstilling av den norske rikdommen som hoper seg opp. Et trettensifret beløp stiger raskere enn øyet kan se. En av Norges lukrative investeringer de siste årene har vært europeisk statsgjeld. Under og etter finanskrisa tjente Norge mye penger på krisa i Europa.

I dag møtes EUs finansministre til hastemøte om Hellas. Norge er ikke tilstede, men er like fullt en part i konflikten som utspiller seg om Hellas. Vi investerte i store europeiske banker som gamblet på boligbobla i Irland og Spania, en boble som sprakk og etterlot hundretusenvis av arbeidsledige da finanskrisa brøt ut. Deretter doblet vi innskuddene til IMF og tidoblet bidraget til låneprogrammet deres. Norge er med på de knallharde betingelsene som har rasert velferdsordninger i kriselandene de siste årene. De siste årene har vi solgt oss ut av statsgjelden i Sør-Europa, men tjener gode penger på investeringer i et privatisert gresk helsevesen.

Samtidig et annet sted: En nyvalgt gresk regjering ønsker å gjenreise velferdsstaten midt det Røde Kors kaller den største humanitær katastrofen i Europa siden andre verdenskrig. De vil stanse privatisering, få tilbake minstelønnen fra 2011, sikre pensjoner og tilby gratis helsetjenester igjen. Krisepolitikken har ført til at det politiske handlingsrommet i EU nesten har forsvunnet helt. Den greske regjeringen vil ikke føre noe annet enn helt vanlig europeisk sentrumspolitikk. Likevel blir det ramaskrik i EU.

I løpet av de neste månedene ønsker Hellas å forhandle med EU om den enorme gjeldsbyrden de har over seg. Gjelden kommer delvis fra et dårlig fungerende politisk system, som er opprettholdt av de greske elitene mot folkets vilje. EUs Troika-program Hellas ble tvunget inn i inneholder grovt sett tre ting: krav om innstramminger og kutt, privatiseringer og reformer som avskaffer klientelisme og  forbedrer skattesystemet. De to tradisjonelle partiene Nytt Demokrati og Pasok har styrt landet siden militærjuntaens fall i 1974 og aktivt motarbeidet skattereformene og endringer i det politiske systemet. Regjeringen har til og med nektet å etterforske avsløringer om rike grekere som sender penger til skatteparadis. Pengene som er unndratt kunne redusert store deler av den greske gjeldsbyrden.

Troikaen har latt det passere så lenge lønningene ble kuttet, offentlige ansatte fikk sparken og statlige selskaper ble privatisert etter planen. «Redningspakkene» er heller ikke sjenerøse gaver, men nye lån. Troikaen forsterket Pasoks vannstyre. De siste ti årene har den greske statsgjelda mer enn doblet seg. Ifølge Jubilee Debt Campaign har 92 prosent av Troika-lånene gått til finansnæringen. 60 prosent av lånene gikk til å betale kreditorene, og fungerer mer som redningspakker for tyske og franske banker. Å tilby seg å sende 500 skatteinnkrevere til Hellas, slik Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble gjorde forrige uke, er arrogant og hyklersk.

En del av Europa
Norske politikere tenker kanskje at avstanden til Sør-Europa er stor. Men samtidig som vi støtter rasering av velferdsstater i Europa gjennom EUs innstrammingspolitikk, ønsker vi å beholde vår egen. Vi tenker altså at vi skal opprettholde vår velferdsstat som en øy i et europeisk hav av druknede velferdsstater. Har et politisk system noen gang overlevd helt alene? I følge det store forskningsprosjektet NorMod, går utviklingen i Norden i motsatt retning av det majoriteten av befolkningen ønsker – mot mer ulikhet og mindre velferd. Om ulikhetene i Norden utvikler seg slik de har gjort i Sverige siden 1990, vil vi ha samme ulikhet som dagens Italia i 2030. Uten aktive mottiltak blir vi med på EUs «kappløp mot bunnen». Kombinasjonen av høy arbeidsledighet og svekket kjøpekraft i Europa er også et hardt slag mot vår eksport av varer, mens Schengen-innvandringen øker markant.

Harvardprofessoren Richard B. Freeman skriver i sin delrapport til NorMod at den største trusselen mot den nordiske modellen er en kollaps i eurolandene og en ny finanskrise. Begge deler er sannsynlige scenarioer nå. Den største garantisten for at det ikke skal gå så galt, er en slutt på kuttpolitikken og reforhandling av de enorme gjeldsbergene i eurosonens periferi. Derfor bør norske partier burde være sjeleglade for den nye greske regjeringen. På sikt kan de redde til og med den norske velferdsstaten.

Viktig utenforskap
Norge er ikke Tyskland, og vårt handlingsrom er selvsagt begrenset. Men med 55 milliarder til Troikaens andre «redningspakke» er vi en del av spillet som foregår. Oljefondet vil fortsette å investere i privatisert greske felleskapsverdier så lenge det gir avkastning. Det er et budskap som bør fremmes i alle kanaler akkurat nå: Vi ønsker ikke lenger å tjene penger på å tyne et land hvor folk mangler mat, medisiner og strøm. Det er ingen grunn til at diskusjoner om norske investeringer skal fredes når det spisser seg til i Hellas, verken gjennom Oljefondet eller gjennom IMF.

Konflikten om Hellas endrer seg hele tiden. Men akkurat nå er spørsmålet om Hellas skal få et mellomlån fram til 1. juni for å kunne ferdigstille sin forhandlingsplan for en «New Deal» i Europa, eller om de må godta et nytt Troika-program med de samme innstrammingskravene som tidligere. Det vil ikke Syriza, og derfor er situasjonen så spent. Et mellomlån for tre måneder er ikke mye penger for EU, og det er heller ikke mye penger for et lite land nord i Europa uten EU-medlemskap og med verdens største statlige investeringsfond mellom fingrene. Om Siv Jensen virkelig vil hjelpe folk der de er, slik Frp alltid hevder, og sikre framtidig vekst og velferd i Norge, bør hun ringe sin greske kollega Yannis Varoufakis og tilby et slikt lån uten renter. Hvis det er andre enn henne som er mer interessert i å redde velferdsstaten som et politisk alternativ, burde de heve stemmen nå. Det er i Norges interesse å gripe sjansen det greske valgresultatet har gitt Europa og gjøre vårt for at Norge ikke står igjen som verdens eneste velferdsstat. For det vil ikke vare lenge.