Uttalelse vedtatt på Attac Norges 14. landsmøte 28. februar 2015
I dag forlenger Hellas låneavtalen med EU. Avtalen kan bli et viktig første steg mot et mer sosialt og rettferdig Europa. Men faren for at innstrammingspolitikken skal fortsette å ødelegge Europa langt fra over. Nå må det bygges opp en europeisk politisk opposisjon til innstrammingspolitikken.
Attac krever
- Bankenes tap under finanskrisen må dekkes av bankeierne, og ikke av vanlige folk, verken i Hellas, Tyskland eller andre EU-land
- Alle politiske partier som sier de ønsker å bevare grunnleggende sosiale velferdsordninger må støtte grekernes ønske om et alternativ til innstrammingspolitikken
- EU, IMF og Den europeiske sentralbanken må gi de kriserammede landene handlingsrom til å redde sin egen økonomi basert på landenes egne løsninger. Gjeldsslette i Europa er uungåelig, og må forhandles fram gjennom en internasjonal gjeldskonferanse
EU har gjort Hellas til et eksperiment på en ny sjokkerende oppskrift for Europa. Den katastrofale innstrammingspolitikken har tvunget Hellas til å selge felleskapsverdier, oppheve grunnleggende arbeiderrettigheter og å skape sosial nød. Denne politikken er den største trusselen mot menneskerettigheter i Europa for øyeblikket. Derfor stemte grekerne fram en regjering som har andre løsninger på krisen i landet.
Uavhengig av fargen på regjeringen i Hellas må vi fordømme EUs utpressing av den greske regjeringen og støtte vanlige grekeres rett til et alternativ til innstrammingspolitikken.
Under forhandlingene med EU har Hellas stått alene. Mens EU-kommisjonen viste vilje til å komme Hellas i møte, var Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble kompromissløs. Tysklands egenrådige linje er ikke bare en trussel mot liv og helse i Hellas, men også mot det europeiske samarbeidet. Forhandlingene i Brussel denne måneden viser oss at vi står overfor et politisk oppgjør med innstrammingspolitikken. Det vil ta tid, men forandringen har startet. Europa ser annerledes ut etter den greske regjeringen ble valgt den 25. januar. For første gang er det en reell debatt om alternativene til innstrammingspolitikken på EU-nivå.
Vi vil aldri få et sosialt og bærekraftig Europa uten gjeldsslette. Sosiale velferdsordninger vil neppe overleve noe sted dersom vi ikke stopper innstrammingspolitikken. Slik innstrammingspolitikken fungerer i hele Europa i dag, er den iferd med å utradere økonomisk politikk til venstre for partier som FrP.
Foreløpig er en restrukturering av den greske gjelden ikke på dagsorden i EU. Press fra sivilsamfunnet kan endre dette. Men så lenge det er stille fra de politiske partiene rundt om i Europa som har et alternativ til hasardiøs nyliberalisme, vil de kriserammede landene aldri komme seg ut av dagens unntaktstilstand.
Europeiske banker investerte stort i statsgjeld i årene før finanskrisen. På grunn av euro-samarbeidet ble gresk statsgjeld ansett som en sikker investringer. Hellas’ daværende regjering var villige til å låne, fordi de ikke ville ta et oppgjør med privilegiene til de rikeste i landet. En progressiv nærings- og skattepolitikk, med effektive tiltak mot skatteunndragelse, ville kunne finansiert den greske staten gjennom egne inntekter istedenfor lån.
Hellas og andre land ble presset til å ta opp nye lån blant annet for å forhindre konkurs i europeiske banker etter finanskrisen. Bankene var uansvarlige og tok stor risiko før finanskrisen, men vil ikke betale for sine egne tabber. Lånene i redningspakkene skulle først og fremst hindre tap i bankene. Gjeldsorganisasjonen Jubilee Debt Campaign anslår at 92 prosent av «redningspakkene» har gått tilbake til finanssektoren.[i] Attac Østerrike gjorde en lignende undersøkelse 2013, og andelen til finansnæringen har økt siden den gang.
Selv om pengene fra redningspakkene endte hos tyske, franske eller belgiske banker sørget Troikaen for å ta full styring over politikken i Hellas og i Sør-Europa. Troikaen har krevd et nyliberalt regime som har rasert offentlig sektor, solgt felleskapsverdier, halvert pensjoner og kuttet lønninger med nesten 40 prosent. Resultatet er en humanitær krise som gjør at gjennomsnitlig levealder i Hellas forventes å synke for første gang siden andre verdenskrig. Samtidig økte antallet milliardærer i landet fra 455 til 505 fra 2012 til 2013.[ii]
Norge er har også tjent mye penger på krisa i Europa og redningspakkene til Troikaen. Norge har prioritert å kanalisere penger inn i kriselånene fordi det har vært en sikker investering, «blant annet på grunn av betingelsene om økonomisk tilpasning- og stabiliseringsprogram. (…) [IMF] har aldri realisert tap på lån under utlånsordningene», skrev Den norske bank i 2012.[iii]
- konomisk rådgiver til den tyske regjeringen og parlamentet, Peter Böfinger, innrømmet redningspakkenes rolle i å redde tyske banker. «Milliarder i redningspakker handler ikke om kriselandene, men om våre egne banker som eier enormt mye gjeld der», sa han til avisa Der Spiegel i 2011. Mellom 2008 og 2011 brukte Tyskland (25%), Frankrike (18%), Nederland (52%), Østerrike (31%) og Belgia (97%) store andeler av landets BNP til å redde finansnæringen i hjemlandet.[iv]
Tyskland har brukt kriselandene som en måte å finansiere sine egne banker på. Slik har de unngått upopulære redningspakker til de uansvarlige bankene i hjemlandet. Istedenfor har de spilt folk i sør-Europa og sentral-Europa opp mot hverandre. Vanlige tyske skattebetalere blir fortalt at de gir av sin lommebok til håpløse grekere.
Forlengelsen av avtalen mellom EU og Hellas åpner opp for små forandringer i innstrammingspolitikken. Ytterligere pensjonskutt, momsøkning og fagforeningsknusing er avverget. Kampen mot skatteparadis og skatteunndragelse blir en av hovedprioritetene. Mye av det humanitære kriseprogrammet Syriza lovet i sitt valgprogram ser ut til å bli gjennomført. Men kreditorenes myndighet i landet er fortsatt intakt. Troikaen blir nå bare kalt «institusjonene», men kan fortsatt bestemme hva Hellas skal bruke penger på.
De neste månedene vil vise hvor mye demokrati den gamle Troikaen tillater. Grekerne har prøvd å forrykke politikken i et kriserammet Europa, men klarer det ikke alene. Den greske regjeringen har forsøkt å representere sine egne velgere. At de ikke er sterke nok internasjonalt til å få gjennomslag, er en annen sak.
I desember er det valg i Spania. De sosiale bevegelsene i Spania kan bli representert i regjering gjennom det nystartede partiet Podemos. Da vil vi få en ny forhandlingsprosess mellom et kriserammet land og EU.
Innen den tid bør alle gode krefter i Norge forberede seg på å være aktive deltakere i kampen for demokratiet og for en politikk som setter folk foran finansnæringen.
[i] Jubilee Dept Campaign, januar 2015: http://jubileedebt.org.uk/wp-content/uploads/2015/01/Six-key-points-about-Greek-debt_01.15.pdf
[ii] Rapport om innstrammingspolitikken fra Solidaritet for Alle, januar 2015: solidarity4all.gr/en/news/solidarity-all-building-hope-against-fear-and-devastation
[iii] Attac Norge: På den andre siden av finanskrisen. Norge som kreditor, 2013: 27.
[iv] Corporate Watch, False Dilemmas: A Critical Guide to the Greek Debt Crisis, januar 2015. Fra Open Democracy, besøkt 25. Februar 2015: https://www.opendemocracy.net/can-europe-make-it/christina-laskaridis/false-dilemmas-critical-guide-to-greek-debt-crisis