Kronikk i Dagbladet, 18. april 2015.
Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac.
Regjeringen vil binde framtidige regjeringer til sin blåblå politikk gjennom en ny handelsavtale.
I dag avsluttes den internasjonale aksjonsuka mot de nye handelsavtalene som er i ferd med å ryste demokratiet vårt. Avtalene skal få enda mer fart på kommersialiseringen av samfunnet.I Norge arrangeres over 20 markeringer denne uka, fra Alta i nord til Kristiansand i sør.
Lær deg denne forkortelsen først som sist. Norge er med i forhandlinger om en ny stor handelsavtale som kommer til å begrense det politiske handlingsrommet til våre egne folkevalgte. Trade in Services Agreement (TISA) er avtalen som skal begrense hva slags politikk vi skal ha for tjenestesektoren vår i all framtid. Forhandlerne sitter i Genève denne uken, uten at politikerne har et ord med i laget. Forhandlingsdokumentene er hemmelige. En mindretallsregjering er i ferd med å endre spillereglene for hele Stortinget, mens de nekter oss innsyn.
Vann, kollektivtransport, post, utdanning og helsetjenester er blant sektorene som ligger på forhandlingsbordet for USA, EU og de 23 andre landene. Gjennom TISA-avtalen skal vi forplikte oss til å slippe til utenlandske selskaper i sektorer vi så langt har beskyttet fra konkurranse.
Sivilsamfunnet måtte nærmest avdekke at Norge var med i TISA-forhandlingene i 2013. Myndighetene har motvillig begynt å dele informasjon. Folkevalgte politikere har innrømmet at de ikke visste om avtalen i det hele tatt. Det meste politikerne vet om TISA-avtalen har kommet fra Attac, Handelskampanjen eller Fagforbundet. Noen modige folkevalgte har tatt opp kampen for å vite mer.
I fjor offentliggjorde Norge det såkalte «åpningstilbudet» fra 2013, som ga en oversikt over hva Norge ville konkurranseutsette og ikke. Noen viktige unntak ble listet opp. Men rammeverket for avtalen er likevel så alvorlig at det er merkelig at en regjering får holde på med dette i fred.
To klausuler i avtalen skal sørge for at regjeringen får avtalefestet sin blåblå politikk. «Frys» og «skralle»-klausulene gjør det avtalestridig å innføre nye reguleringer eller frigjøre sektorer fra konkurranse etter at avtalen er signert. Hvis regjeringen privatiserer jernbanen, blir det altså ulovlig å renasjonalisere den.
I tillegg til at vi må vite om regjeringen vil konkurranseutsette spesifikke sektorer som høyere utdanning eller jernbanen gjennom TISA-avtalen, må vi vite hvordan rammeverket for avtalen ser ut. Hvordan vil Norge beskytte offentlig sektor? Er det virkelig sant at «frys» og «skralle» er med i avtalen, som EU vil? Ville regjeringen ha med disse klausulene da forhandlingene startet?
EU offentliggjorde et hemmeligstemplet forhandlingsmandat som gjorde rede for nettopp disse tingene. Vi krevde å se det samme fra regjeringen. Etter mye fram og tilbake viste det seg at Norge ikke engang har skrevet et forhandlingsmandat. Norske byråkrater sitter altså og forhandler uten politiske føringer for de overordnede spørsmålene i denne avtalen.
Det virker nesten som om avtalen er ført an av en autonom enhet i Utenriksdepartementet. Vi er overrasket over hvor lite kontroll politikerne har. De kan ikke svare på spørsmål, og de nekter å stille i debatt. Det er neppe en god strategi hvis de vil avverge det rabalderet som vil komme når flere får vite om dette.