Dag Seierstad

Høyre om uten angrefrist

Blogg| Handelspolitikk| Kronikker Stikkord:

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Dag Seierstad

Dag Seierstad

Dag Seierstad sitter i Attacs fagråd og er fagrådgiver i EU og EØS-spørsmål for SV.
Dag Seierstad

Siste innlegg fra Dag Seierstad (se alle)

TISA-avtalen kan aldri bli vedtatt hvis vi får en åpen demokratisk debatt om avtalen.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 18. april 2015

Den norske regjeringen har lenge forhandla med EU og 22 andre rike land om hvordan høyrepolitikk skal låses fast i en internasjonal avtale som ingen venstreregjering etterpå kan gjøre noe med.

Denne TISA-avtalen (Trade in Services Agreement) skal slippe løs internasjonal konkurranse i handelen med tjenester, først mellom 51 OECD-land, men etter hvert også med alle u-land som kan knegås til å slutte seg til avtalen

Den politiske kjernen i TISA-opplegget er at en regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal konkurranse, skal kunne føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det er meningen med TISA at demokratiet skal avsluttes for godt når det gjelder hvordan tjenester skal selges på tvers av grenser

For femten år sia var dette nettopp meningen med den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men i WTO ble dette stoppa av en samla blokk av u-land.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Det skal opplagt ikke stoppe med en avtale mellom 51 OECD-land. Opplegget er at når TISA-avtalen foreligger, skal u-land bearbeides – ett for ett – for å få dem inn i avtalen, ved å tilby dem noen fordeler på andre områder.

Forhandlingene foregår i ytterste hemmelighet – men lekkasjer tyder på at TISA bygges over samme lest som GATS-forhandlingene la opp til for femten år sia.

I GATS var hovedregelen den at land som forplikta seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kunne omgjøre den beslutningen. Det samme gjaldt når landet forplikta seg til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap på et tjenesteområde. Alle slike forpliktelser ble del av landets ”bindingsliste”.

Ved opprettelsen av GATS (og WTO) i 1994 la Brundtland-regjeringen inn slike forpliktelser for de fleste former for privat tjenesteyting. Det ga oss den gang bortimot verdensrekord av ei bindingsliste.

Det var på den tida EU-debatten var på det høyeste i Norge. Sjølve vedtaket om å gå inn i WTO (og dermed også GATS) ble tatt av Stortinget 1. desember 1994, bare tre dager etter den opprivende folkeavstemningen om EU-medlemskap. Det var ingen reell debatt, verken om WTO eller GATS, den høsten.

I 2003 tok Bondevik-regjeringen – fortsatt i stor hemmelighet – et langt skritt videre ved å forplikte Norge i de GATS-forhandlingene som da foregikk. Etter press fra SV og Senterpartiet la regjeringen til slutt fram en oversikt over hva Norge tilbød andre land i forhandlingene om handel med tjenester. Det som prega tilbudet, var at ferske lovendringer i markedsliberal retning ble lagt ut som uopprettelige forpliktelser fra norsk side.

Men det er en enorm forskjell på å endre norsk lov i markedsliberal retning og å legge inn en generell forpliktelse til markedsadgang og nasjonal behandling for utenlandske selskap for all framtid. En norsk lov kan når som helst endres av et Storting som ønsker å endre den. En TISA-forpliktelse binder alle framtidige Storting, uansett hva norske velgere måtte tenke og ønske

Når det kommer til stykket dreier TISA-forhandlingene seg om å ta vekk den handlefriheten offentlige myndigheter har hatt til å la praktiske vurderinger avgjøre om bestemte offentlige tjenester bør konkurranseutsettes og eventuelt privatiseres. Det dreier seg i tillegg om å ta vekk den handlefriheten som ligger i at en kan omgjøre vedtak om konkurranseutsetting og privatisering hvis erfaringene tilsier det.

Poenget med TISA er å låse samtlige regjeringer til et prinsipp om at offentlige tjenester gradvis SKAL åpnes for internasjonal konkurranse. For all framtid!

De som skrudde sammen GATS-reglene for 15 år sia, hadde en fasit for hvordan verden burde bli. De må ha vært overbevist om at de ikke kunne ta feil når de ville ha en verden som aldri kunne få utvikle seg i annen retning.

Det er tydeligvis den fasiten som nå er lagt til grunn også for TISA-forhandlingene. Er forhandlerne og regjeringene også denne gang helt sikre på at stadig mer konkurranse er veien fram til et bedre arbeidsliv og en bedre verden?

Eller er det nettopp det de ikke er sikre på? Slik at de må sikre seg – for all framtid – at sånn må verden bli!

Argumentene for en friest mulig handel av tjenester er at økt handel øker konkurransen som så senker prisene, bedrer kvaliteten og øker den samlede velferden for alle land som deltar i frihandelen. Mange ledd i denne argumentkjeden er tvilsomme.

Det tyngste argumentet mot en friest mulig handel med tjenester er at den – kombinert med all konkurranse som fins på varemarkedene – i lengden ikke er sosialt bærekraftig.

Mange mennesker er – i det minste i deler av livet – tjent med at deler av arbeidslivet er skjerma mot altfor hard konkurranse. Gjennom EØS, WTO og TISA er vi for lengst i en situasjon der slik skjerming nesten bare kan skje i offentlig sektor.

Problemet er at det dreier seg om en offentlig sektor som i de fleste land er under hardt press. Krav om konkurranseutsetting og privatisering stiller også sosialdemokratiske partier seg bak. Ytelseskrav presses oppover fordi partier vinner valg på at de skal «ha mer igjen for pengene».

Kostnadene ved denne situasjonen må dels tas av den enkelte (ved svekka livskvalitet i og utafor jobben og ved utstøting fra arbeidslivet) – og dels av samfunnet gjennom økt press på sosiale ytelser. Det blir f.eks. flere skader på fysisk og psykisk helse, økt press på familie og andre nære personlige relasjoner og økt behov for rehabilitering og trygd.

Denne gjennomgripende konkurransen tøyer samfunnets sosiale bærekraft mye lengre enn før. Debatten om TISA må derfor bli del av en grunnleggende debatt om vi virkelig er tjent med dette konkurransesamfunnet. Er vi ikke det, må TISA avvises.