Europa opp av EUs aske

Europa| Gjeld| Leders Blogg Stikkord: ,

DEMOKRATIKONFERANSE I ATEN: Spliden om Syrizas «ja» begynte å komme til syne – da kom presidenten fra det greske parlamentet inn i rommet.

Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac. Publisert på Manifest Tidsskrift.

Torsdag 16. juli 2015: Paul Mason, Tariq Ali og Maria Nikolakakiåpner konferansen «Democracy Rising» på Universitetet i Aten. Det er bare noen timer siden det greske parlamentet stemte ja til avtalen med EU.

Mason, som den mest informerte journalisten om Hellas – hans greske kontaktnettverk virker enormt (og ja, større enn det til greske journalister selv). Ali, som en slags venstreside-syvende-far-i-huset-kjendis. Maria Nikolokaki er initiativtaker og ønsker grekere og utlendinger velkommen.

Utpresning
Konteksten for konferanseåpningen er de siste dagers hendelser mellom EU og Hellas. EUs presspolitikk førte til at avtalen ble den verste av alle.

I et rom med EU-sjef Donald Tusk, Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande fikk Hellas statsminister Alexis Tsipras et ultimatum: Enten undertegner dere, eller så er dere konkurs. Ifølge Syriza-kilder fikk statsministeren beskjed om at konkursen ville føre til at kreditorene kom til å konfiskere penger fra alle greske bankkontoer.

Noe lignende ble gjort i Kypros i 2013. Men da ble tiltaket rettet mot de rikeste. Alle som hadde over 100 000 euro i banken, fikk konfiskert en del av beløpet.

Dilemmaet
Den greske kultur- og utdanningsministeren Aristides Baltas holder et av åpningsinnleggene. Han forteller om dilemmaet til det greske parlamentet.

– Det var en etisk konflikt mellom ansvar og overbevisning, sier Baltas.

For eksempel kom vannbeholdningene på de lokale supermarkedene på øyene til å gå tomme etter bare noen dager.

– Vi hadde et ansvar for at disse menneskene hadde ferskvannsforsyning, sier han. Samtidig innrømmer han den personlige splittelsen.

– Du måtte utradere dine dypeste overbevisninger.

Tariq Ali følger etter kulturministeren. Han er blant dem som mener at Syriza-regjeringen har forrådt folkemeningen.

– Ja, den greske regjeringen hadde ikke mandat til å gå ut av euroen. Men de hadde heller ikke et mandat til å fortsette innstrammingspolitikken – de hadde et mandat til stanse den. Ja-stemmen i parlamentet er et svik, ifølge Ali:

– Jeg kan bare ikke forstå meg på denne valutafetisjismen. Thessaloniki-programmets svakhet er dens insistering på at Hellas skal bli i euroen.

Eurofilien
Ali tok opp en diskusjon som har blitt aktuell i hele Europa den siste uka: Venstresiden kan ikke lenger støtte EU-prosjektet. EU som et sosialt prosjekt har stått sterkt på sentrum-venstresiden de siste 20 årene. Maria Nikolakaki mener at «eurofilien» stammer fra Margareth Thatcher fagforeningsknusing på 1980-tallet, som ble startskuddet for nyliberalismen.

– Den eneste måten å møte Thatcher på var å komme opp med noe som var større, et sosialt prosjekt. Da gikk folk til EU, sier hun.

Omorganisere hjernecellene
Den britiske journalisten Paul Mason snakker også om skadene EU har fått på omdømmet sitt den siste tiden.

– EU har blitt et rent negativt prosjekt, mener han.

Dette står i sterk kontrast til det prosjektet visjonære tilhengere har fremmet siden unionen tok form de siste 20 årene.

– Illusjonen om EU er brutt. Institusjonene, euroen, alle har opplevd et sjokk denne uka. Vi har sett at eurosonen ikke kan tolerere demokrati, og vi har fått en leksjon i hva gjeld er – gjeld er undertrykking.

– Det tar tid for hjerneceller å omstille seg, men både hos høyre- og venstresiden er det nødvendig nå, sier Mason og legger til at selv om EU har lykkes i å få Hellas til å vedta innstrammingspolitikken, innebærer dette nye utfordringer for unionen.

– EU-kommisjonen og den Europeiske Sentralbanken har aldri styrt et land. De vet ikke hvordan å styre et land 2000 kilometer unna.

Svik eller tvang
Etter innlederne blir salen invitert til å stille spørsmål. «Prøv å rette spørsmålene direkte til paneldeltakerne,» sier ordstyrer Srećko Horvat.

En bestemt mann med utestemme tar podiet.

– Først må vi begynne å skille EU og Europa når vi snakker – fordi det forhindrer oss i å være EU-motstandere, sier han, før han markerer sin støtte til Syriza, til tross for nattens avstemming.

– Det blir snakket om «svik» her. Det er ikke et svik! Parlamentet ble tvunget til å gjøre dette!

– Det er bare din personlige mening! er det noen som roper fra salen.

– Det er et svik! roper en annen. Mannen fortsetter, mens stemningen blir stadig mer intens.

– Syrizas framgang mellom 2010 og 2015 kom ikke fordi de gjorde fantastiske ting. Syriza vant fordi sosiale bevegelser adopterte dem. Derfor må vi fortsette å støtte dem, men på en kritisk måte, utbryter han.

Zoi Konstantopoulou gjør entré
Diskusjonen om EU, innstramming og handlingsrom er i full gang. Så kommer meldingen: Den enormt populære presidenten i parlamentet, Zoi Konstantopoulou, har endelig kommet. En elegant skikkelse glir inn i rommet. Salen bryter ut i jubel. Paul Mason tar tak i filmkameraet sitt. Konstantopoulou tar talerstolen.

– EU var villig til å gå veldig langt, de ville bruke utpressing. De som drømmer om gjeldskolonier, skal møte veggen hos folk som har verdiene sine intakt, sier hun.

– Tusen takk til alle som er her i dag. Dette er en vanskelig, men lovende dag for oss. Vi har en lang kamp foran oss, og deres tilstedeværelse gir masse håp.

Hun snakker rolig i fem minutter. Så går hun og setter seg. Den intense diskusjonen om Syriza ble avbrutt av Konstantopolous aura, og forvirringen dirrer i rommet, som den dirrer i Hellas for øyeblikket.

Men Jenny Dellegård fra Manifest er verken star struck eller overbevist.

– En slik tale betyr bare at nå går det skikkelig dårlig, sier hun.

Konferansen er offisielt åpnet. De neste dagene er stappet med møter om gjeld, demokrati og sosial organisering. De viktigste diskusjonene vil antageligvis finne sted utenfor møterommene – når hjernecellene til sivilsamfunnet i Europa må omstille seg til en ny virkelighet.