Camilla Hansen skriver om de siste oktober-lekkasjene fra TISA-avtalen:
Storselskapenes lobbyister har fra første stund vært dypt involvert i TISA-forhandlingene. Hovedformålet med avtalen er å avvikle demokratisk politikk og svekke vanlige folks rettigheter.
Et av dokumentene fra Wikileaks sin siste TISA-lekkasje i oktober, viser EUs krav til en rekke land om markedsadgang for sine selskaper innen alle mulige samfunnsområder, deriblant kloakk og sanitæranlegg, naturvern, gruvedrift, byplanlegging, TV og radio, forsikring og postvesen. Dokumentet er smekkfullt av krav om at landene må «fjerne», «eliminere» og «redusere» politisk handlingsrom, det vil si, fjerne og redusere innbyggernes mulighet og rett til å velge en annen politikk enn den TISA foreskriver.
Å fjerne demokratisk handlefrihet er hovedformålet med avtaler som TISA, iallefall når denne handlefriheten kan resultere i politikk som er «belastende» for storselskapene. På lukkede lobbymøter og i interne rapporter legger selskapenes lobbyister liten skjul på hva de vil. «Industrien vil motsette seg enhver avtale der investeringsbeskyttelse er forhandlet bort til fordel for offentlige politiske mål. inkludert menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter,» har Pascal Kerneis, direktør for de europeiske tjenesteselskapenes lobbygruppe og NHO Service sin paraplyorganisasjon, European Services Forum (ESF), sagt. Han sier her rett ut at når demokratisk politikk, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter kommer i konflikt med selskapenes ønske om å investere hvor de vil og hvordan de vil, så skal våre rettigheter ofres.
Blant de mange rettighetene som ESF presser på for at TISA skal svekke, er personvern på internett og den grunnleggende menneskeretten til privatliv. Kerneis kritiserte nylig EU for å være «dataproteksjonistisk» fordi unionen har bedt om et unntak fra TISAs regler om e-handel og frie datastrømmer. Disse reglene går ut på at persondata skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene.
Blir dine persondata sendt til et annet TISA-land som har lavere standarder for personvern enn det vi har i Norge og i Europa, så vil denne informasjonen kunne selges videre. Dette gjelder ikke bare informasjon som du gir til private selskaper – noen land tillater også at helseinformasjon som du gir til legen og til det offentlige helsevesenet kan selges til farmasiselskaper og andre kommersielle aktører.
ESF har i en årrekke jobbet for en svakere personvernlovgivning i EU og for at persondata skal innlemmes i handelsavtaler. En kort rapport fra et seminar arrangert av ESF og den nyliberale tenketanken ECIPE i 2014 gir et innblikk i hvilken visjon lobbygruppen og dens støttespillere har for personvernet i Europa. Deres målsetning er nemlig at Europa skal følge den amerikanske modellen og at personvern skal omdannes fra å være en grunnleggende rettighet garantert av staten til kun å være en tjeneste som et selskap kan velge om det vil tilby. Får ESFs lobbyister det som de vil, så vil ikke personvern lenger være en menneskerett, men en salgsvare som selskapene kan velge om de vil tilby eller ei – en salgsvare som bare vil være tilgjengelig for de som har råd til å betale for den.
Det er all grunn til å ta dette alvorlig, da det meste som kommer fra ESF og tjenesteselskapenes lobbyister har en tendens til å havne på forhandlingsbordet. ESF, som ble opprettet i 1999 etter initiativ fra tidligere handelskommissær Leon Brittan, skryter av at de har «et eksellent forhold» til EUs handelsforhandlere. Ledende handelsforhandlere deltar regelmessig på ESFs møter, hvor de gir selskapenes lobbyister «oppriktige» orienteringer om EUs handelsforhandlinger, og hvor de etterspør ESFs ønsker og krav, før de «forhandler på deres vegne». Så nær er relasjonen mellom ESF og EU-kommisjonens handelsforhandlere at tidligere forhandlingsleder Michel Servoz har sagt at for Kommisjonen så er ESFs bidrag «absolutt avgjørende», de kan rett og slett ikke forhandle uten dem: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfredsstilte deres behov.»
ESF har sammen med en rekke andre lobbygrupper for selskaper innen tjenestesektoren dannet den globale koalisjonen Global Services Coalition (GSC). I følge WTOs internasjonale handelssenter (ITC), var det nettopp lobbygruppene i Global Services Coalition som i 2011 «initierte ideen» om TISA. GSC og dens medlemslobbyer har helt siden de forberedende forhandlingene om avtalen startet i januar 2012 vært dypt involvert i utformingen av dens struktur og prinsipper – lenge før sivilsamfunnet og folkevalgte i TISA-landene i det hele tatt visste om forhandlingene.
GSC sender hvert år en egen delegasjon til Geneve som har møter med handelsforhandlere, ambassadører og WTO-sekretariatet under TISA-forhandlingene. Programmet for GSCs delegasjon til Geneve i mars 2013 viser at selskapslobbyistene hadde eksklusive, bilaterale (tosidige) møter med forhandlerne fra flere av nøkkellandene i TISA-forhandlingene, deriblant de norske forhandlerne.
GSC og flere av dens medlemslobbyer, inkludert ESF og de amerikanske tjenesteselskapenes lobbygruppe, CSI, publiserer jevnlig uttalelser og programerklæringer hvor de kommer med krav til hva de vil ha inn i TISA-avtalen. Sammenligner vi disse med dokumentene som har blitt lekket fra TISA-forhandlingene, så ser vi at selskapene har fått gjennomslag for nesten alle sine krav. Det levner liten tvil om at TISA er en avtale av og for de store tjenesteselskapene.