«Ytre høyre går inn i 2017 med sterk vind i ryggen», kan Agderpostens utenrikssider melde på nyttårsaften. I trafikken kan det være farlig å trosse enveiskjøringen. Alt tyder på at de etablerte politiske partiene i Europa bare ønsker full gass én retning. De rike blir rikere, mens resten taper.
Kronikk i Agderposten 16. januar 2017 av Petter Slaatrem Titland, leder Attac Norge og Paul Magnus Gamlemshaug, medlem Attac Aust-Agder
Ser vi på internasjonale handelsavtaler, betyr enveiskjøringen mindre demokrati og mer makt til storselskapene. Mindre politisk handlingsrom betyr økt ulikhet. Derfor kan det bli farligst å følge skiltingen i 2017. Vår egen statsminister Erna Solberg sa noen få men talende ord som viser denne enveiskjøringen da hun snakket til nasjonen på nyttårsaften. «Krefter som er skeptiske til handelssamarbeid og felles sikkerhet er nå på fremmarsj. Jeg forstår at det skaper usikkerhet».
Usikkerheten kommer nettopp av hva Solberg legger i «handelssamarbeid». Solberg står dessverre for den samme farlige enveiskjøringen som hennes kollegaer over hele Europa. For hva slags «handelssamarbeid» ønsker hun? Solbergs regjering er pådriver for handelsavtalen for tjenester (Trade in Services Agreement, TISA), et eliteprosjekt som påvirker demokratiske spilleregler mer enn den faktiske verdenshandelen. Hennes utenriksminister Børge Brende kjemper for avtalen. Erna Solberg og Børge Brende får en ny mektig medspiller på banen i slutten av januar. Donald Trump har fått et rykte på seg for å være mot handelsavtaler, men slik er det ikke. Han har sagt at USA har forhandlet dårlige avtaler, og at han skal forhandle bedre.
Tjenesteavtalen TISA er en slik avtale. Før jul samlet Trump sine venner i internettindustrien (som Facebook, Google, Apple, Microsoft) og lovet dem gode handelsavtaler. Som alle nye handelsavtaler dreier TISA-avtalen seg mer om hva du ikke får lov til å gjøre, enn om toll, som tradisjonelt har vært viktig i handelsavtaler. TISA-avtalen favner bredt, og lager begrensninger for hva slags politikk du kan føre for alt fra helsetjenester og utdanning til energitjenester. Avtalen kan gjøre politisk styring av internettjenester avtalestridig. Et eksempel gjelder salg av data-informasjonen om deg.
Blir dine persondata sendt til et annet TISA-land som har lavere standarder for personvern, så vil informasjonen kunne selges videre. Noen land tillater også at helseinformasjon som du gir til legen og til det offentlige helsevesenet kan selges til forsikringsselskaper, farmasiselskaper og andre kommersielle aktører. I Norge er kritisk debatt om slike følger såvidt begynt, helt uavhengig av TISA, fordi Helse Sør-Øst «outsorcet» håndtering av digital helseinfo til et utenlandsk firma. Dette berører befolkningen i Agder siden sykehusene på Sørlandet er i Helse Sør-Øst. TISA-forhandlingene har gått tregt nettopp fordi USA krever at selskaper skal ha rett til å selge informasjon over landegrenser. EU vil at land kan kreve å holde informasjonen nasjonalt. Personvern, heter det.
Denne typen avtaler kjemper dessverre politikerne våre for, mens de kunne laget avtaler som styrker rettighetene våre, enten det gjelder personvern eller universelle rettigheter innenfor helse og utdanning.
Internasjonalt samarbeid som faktisk gjør hverdagslivene våre bedre er en av veiene ut av den livsfarlige enveiskjøringen. Følgende seks krav må vurderes av alle som ønsker å lage handelspolitikk som betyr noe positivt for folk:
- Det må utvikles et internasjonalt avtalehierarki som sørger for at målene i Paris-avtalen forbedres og blir fulgt. Handelsavtaler har domstoler som straffer land økonomisk, mens klimaavtalen ikke koster noe å bryte. Det fører til at økonomiske hensyn trumfer planeten.
- Selskaper skal ha plikter, ikke bare rettigheter. Norge må støtte arbeidet med et nytt FN-traktat for næringsliv og menneskerettigheter, som gjør det straffbart å bryte menneskerettighetene for selskaper. Foreløpig har utenriksministeren stilt oss på sidelinjen i denne prosessen.
- Lokalt næringsliv skal nyte godt av investeringer. Lokalt ansatte, teknologioverføring og samarbeid med lokalt næringsliv er viktigere enn kortsiktige investeringer som legger ned forbud mot å stille krav til investorene, slik det er foreslått i TISA-avtalen.
- Finansindustrien skal styres gjennom handelsavtaler med klare krav mot skatteparadis, skadelig spekulasjon og forvokste «too big to fail»-banker som er en risiko for økonomien. TISA-avtalen strammer inn på mulighetene for å innføre nye regler for finansindustrien.
- Handelsavtaler skal utarbeides i samarbeid med sivilsamfunnet og fagbevegelsen, ikke bare med næringslivet. Gode samarbeidsavtaler mellom land kan fremme utvikling av fornybar energi og bærekraftig næringsutvikling. Gjensidig nytte må bli en byggestein i handelsavtalene.
- Regelverket skal stadfeste regjeringers ubestridbare politiske handlingsrom. Press på konkurranseutsetting og privatisering har ingenting i en handelsavtale å gjøre.
Hvordan få en rettferdig handelsavtale? Attac utfordrer alle til å si hva de mener er rettferdig handel på folketshandelsavtale.no.
Attac har ingen forhåpninger til Trump. Men vil de store partiene i Norge og Europa utforske den internasjonale og solidariske veien ut av blindgaten, eller vil de gjøre samme feilen som sine amerikanske og britiske kollegaer? «Verden er bedre enn sitt rykte», skriver Agderposten på lederplass samme dag som Solbergs tale. Politikken som former verden kan bli bedre enn sitt rykte, men da må politikere velge rettferdige samarbeidsprosjekter som styrker demokratiet og likheten. Hva slags handelsavtaler og globalisering ønsker partiene? Internasjonalt samarbeid er viktigere i 2017 enn noen gang. Her finnes det både gode og dårlige alternativer. Politikere i Norge har god tid til å ta et standpunkt fram til valget i september.