Vesten ved et veiskille

Uttalelser Stikkord: , ,

Verden opplever en massiv misnøye med den nyliberale globaliseringen. Ikke siden protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og andre toppmøter i årene rundt årtusenskiftet har motstanden fått sterkere uttrykk. Finanskrisen og usosial innstrammingspolitikk siden 2008 er en del av årsaken. Nye handelsavtaler er en annen. Protestene har beveget seg fra gatene og inn i valgurnene, fra det globale sør via Sør-Europa til nyliberalismens opphavsland: Storbritannia og USA.

Mange tror nå at vi har en ny allianse mellom sosiale bevegelser og høyrepopulister på grunn av motstanden mot handelsavtalene. Så enkel er ikke verden. Mer makt til ytre høyre er et uttrykk for en splittet elite. De har overrumplet den liberalistiske globaliseringsleiren. Det har de gjort ved å fremme helt spesifikke reaksjoner på virkelighetsfjerne politikere, kuttpolitikk og fattigdom, som passer til sitt rasistiske politiske prosjekt.

Å være mot en handelsavtale og for nasjonalt selvstyre sier ikke mye om et politisk prosjekt. Det internasjonale utsynet gjør det. Internasjonal solidaritet ble et adelsmerke i debatten om norsk medlemskap i EU. Derfor handlet EU-debatten i Norge om demokrati, makt og mat. Ikke om «breaking point» for innvandringen, slik UKIP klarte i Storbritannia. Solidaritet er ikke et honnørord, det får praktiske følger for politikken både der du bor og for de internasjonale spillereglene.

Men det er feil å påstå at misnøyen utelukkende frambringer høyrepopulisme og reaksjonære politikere. Bevegelsene rundt Jeremy Corbyn i britisk Labour Party og Bernie Sanders i USA, og rundt Syriza i Hellas og Podemos i Spania, viser at alternativer fra venstre har større folkelig oppslutning enn på mange tiår. Folkeavstemmingen mot grunnlovsendringene i Italia pustet nytt liv i den italiensk venstresiden. Sosiale og politiske bevegelser som er kritiske ikke bare til euro’en, men til store deler av EU-prosjektet vokser fram nedenfra og på tvers av landene.

Vi ser nå en viss handlingslammelse hos elitene i EU og USA. Motstanderne av frihandelsavtalen TTIP ser ut til å ha vunnet et av 2000-tallets viktigste demokratiske seire. Avtalen hadde møtt veggen lenge før Donald Trump ble valgt til president.

Til tross for demokratibevegelsens seier over TTIP-avtalen, ble tvillingavtalen CETA mellom EU og Canada stemt gjennom i EU-parlamentet i februar med 408 mot 254 stemmer. Aldri har EU-parlamentet vært så delt i spørsmålet om en handelsavtale. Tilhengerne av CETA-avtalen satte Canadas president Justin Trudeau opp mot Donald Trumps proteksjonisme for å vinne debatten. Denne «med oss eller mot oss»-retorikken hindrer en god diskusjon om retningene samfunnet vårt går i og hvilke alternativer vi har.

Situasjonen virker ukontrollert, og i Europa er det grobunn for nye regjeringer som kjemper mot euro- og kuttpolitikken i EU. Samtidig ser vi at finans- og konsernmakten gjør alt de kan for å l sikre lovfestingen av nyliberal politikk gjennom handelsavtalene og andre institusjonelle ordninger. Selskapenes grep om det politiske handlingsrommet skjer på udemokratisk vis gjennom velutstyrte tankesmier, lobbyer og gjennom å dominere statsforvaltning, massemedier og handelsdomstoler. I forhandlinger om internasjonale frihandelsavtaler deltar selskapene direkte og styrer resultatene gjennom en hær av forretningsadvokater.

Valget av Trump viser at finans- og konsernmakten også er i stand til å sikre seg folkelig valgoppslutning og ta kontroll over et lands regjering. Deres svar på massenes misnøye med nyliberalisme er derimot mer nyliberalisme.

Valget av Donald Trump tvinger fram en rekke viktige spørsmål. Har USA valgt inn Donald Trump eller har de valgt ut Hillary Clinton? Vil folk ha ytre høyre-politikk eller at de har fått nok av en liberal elite? Valg og valgsystem der en må velge enten det ene alternativet eller det andre har grunnleggende svakheter, og ender for mange fort med at det man har å velge blant er en kandidat man ikke liker og en kandidat man absolutt ikke liker. Da er det ikke særlig motiverende å i det hele tatt skulle stemme. Særleg demotiverende blir det når man ser hvor mye en stemme blir brukt til å legitimere.  Stemmer du på et parti eller en kandidat, tolkes det som støtte til alt denne står for. Brexit-avstemmingen er et godt eksempel på dette. De som forsøker å diskutere gradene av Storbritannias tilknytning til EU blir beskyldt for å gå mot en uklar idé om «folkets vilje», mens de som er for Brexit blir beskyldt for å være rasister. Theresa May ser ut til å definere sitt eget mandat ut fra en svært generell ja/nei-stemme. Det amerikanske presidentvalget er et annet godt eksempel, der du for å stemme mot urettferdige handelsavtalar også måtte stemme for rasisme, sjåvinisme og klimafornekting – eller for å stemme mot rasisme, sjåvinisme og klimafornekting måtte stemme for hemmelige foredrag for finanskapitalen, for det bestående, for establissementet og for manglende åpenhet. Et demokrati der det å stemme på det alternativet man er minst uenig i er den eneste måten folk deltar på, er følgelig ikke godt nok. Dette ser vi i praksis i USA: 44 prosent av stemmeberettigede i USA stemte ikke i presidentvalget.

Nå bygger ikke eliteglobaliseringen og deres talspersoner noe alternativ til enveiskjøringen i den nyliberale globaliseringen. Alle som er for internasjonalt solidarisk samarbeid derimot, har et rom å fylle i tiden framover. Sentrum-venstresiden skal ikke ta for gitt at det internasjonale etoset fra EU-avstemningene på 70- og 90-tallet holder seg gjennom nye debatter om EU, EØS og storselskapenes økende makt i handelspolitikken. All politikkutvikling må derfor ha gjensidig nytte, fordeling av goder og byrder og solidaritet som grunnlag.

Noen tiltak kan være:

  • Klimaavtalen er viktigere enn handelsavtaler. Det må utvikles et internasjonalt avtalehierarki som sørger for at målene i Paris-avtalen forbedres og blir fulgt. Handelsavtaler har domstoler som straffer land økonomisk, mens klimaavtalen ikke koster noe å bryte. Det fører til at økonomiske hensyn trumfer planeten. Klimaavtalens forrang må avtalefestes i handelavtalene.
  • Selskaper skal ha plikter, ikke bare rettigheter. Norge må ta aktiv del i arbeidet med et nytt FN-traktat for næringsliv og menneskerettigheter, som gjør det straffbart å bryte menneskerettighetene for selskaper.
  • Lokalt næringsliv skal nyte godt av investeringer. Lokalt ansatte, teknologioverføring og samarbeid med lokalt næringsliv er viktigere enn kortsiktige investeringer som legger ned forbud mot å stille krav til investorene, slik det er foreslått i TISA-avtalen.
  • Finansindustrien skal styres gjennom handelsavtaler med klare krav mot skatteparadis, skadelig spekulasjon og forvokste «too big to fail»-banker som er en risiko for økonomien.
  • Handelsavtaler skal utarbeides i samarbeid med sivilsamfunnet og fagbevegelsen, ikke bare med næringslivet. Gode samarbeidsavtaler mellom land kan fremme utvikling av fornybar energi og bærekraftig næringsutvikling. Gjensidig nytte må bli en byggestein i handelsavtalene.
  • Samarbeid med mellom Norge og andre små og åpne økonomier burde utforskes, for å bygge et nytt paradigme i handelspolitikken. Særlig samarbeid med utviklingsland kan gi Norge mulighet til å føre en politikk også internasjonalt som fremmer fellesskapsløsninger, skjermer velferdstjenester og gir investeringer i bærekraftige næringer. Her bør Norge presentere rettigheter for andre land som har gagnet Norge tidligere, som hjemfallsrett og beskyttelse av infrastruktur og naturressurser som vann, land og mineraler.
  • Utviklingsland skal gis asymmetriske handelsavtaler som tar hensyn til disse landenes problemer og utfordringer.
  • Regelverket skal stadfeste regjeringers ubestridte politiske handlingsrom. Press på konkurranseutsetting og privatisering har ingenting i en handelsavtale å gjøre. Mekanismer som fryser lovgiving og ikke kan reverseres skal ikke være med i en handelsavtale.
  • Land som velger å ta tilbake offentlig styring av en sektor skal ikke være tvunget til å privatisere andre sektorer for å kompensere for økt offentlig styring.
  • Politikere skal ikke være redde for å bryte handelsavtaler. Som vi ser i lokalpolitikken, er frykten for reaksjoner fra velferdsprofitører nok til å ikke sette i gang rekommunalisering. Frykten for EØS-avtalen er ofte nok til å dempe den politiske viljen blant folkevalgte.