Fra Panama-papirene til global rettferdighet

Blogg Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Trygve Larsen Morset

Trygve Larsen Morset

Trygve er styremedlem i Attac. Han har tidligere erfaring fra Spire og Handelskampanjen, og tar en doktorgrad i økonomi ved Universitetet i Oslo.
Trygve Larsen Morset

Siste innlegg fra Trygve Larsen Morset (se alle)

Redusere ulikhet i og mellom land. Etter år med intense diskusjoner kom denne formuleringen inn som tiende mål i FNs prestisjeprosjekt «Bærekraftsmålene». Et drøyt halvår etter at målene ble lansert slo Panama-papers ned som en bombe i den globale offentligheten.

Lekkede dokumenter fra et advokatfirma i Panama viste hvordan omfattende skattejuks har vært utbredt blant verdens rikeste i årtier. De to henger nært sammen. Skal verden få bukt med den stadig økende ulikheten, må vi også få slutt på bruken av skatteparadis. Kampen står nå, og mye tyder på at de kommende årene kan bli vendepunktet vi har ventet på, både når det gjelder skatteparadis og andre årsaker til ulikhet.

Panama-lekkasjene kom som en enorm overraskelse på den globale offentligheten. Ikke fordi man ikke visste at det var gjemt unna store mengder penger i skatteparadis, ikke fordi man ikke visste at de største bankene hjalp til med praksisen, ikke fordi man ikke visste at kjendiser hadde penger i skatteparadis, men fordi man var vant til at konkrete anklager kunne feies under teppet. Plutselig hadde man håndfaste bevis på hvem som stod bak en liten brøkdel av selskapene i skatteparadis, og det nytter foreløpig ikke å dysse det ned med advokater og hemmelighold. Et hypotetisk astronomisk tall ble plutselig til en mengde konkrete mennesker og institusjoner. Det er lettere å bli sint på mennesker og banker enn på strukturer. Og det er gode grunner til å bli sint.

Kilde: EU kommisjonen

Skattepolitikk kan gi økt ulikhet

En grunn er forholdsvis åpenbar. Når de rikeste unngår å betale skatt, må enten resten betale mer, eller så må staten kutte i utgifter til for eksempel sykehus og skoler. Det medfører en omvendt Robin Hood effekt, hvor man tar fra folket for å gi til de rikeste. Denne effekten er særlig sterk i land hvor statsapparatet har begrensede ressurser, og hvor skatteetatene må kjempe mot apparater med større ressurser enn dem selv.

En grunn som er mindre åpenbar er at skatteflukten bidrar til at millionærer som ikke benytter seg av skatteparadis også skatter mindre enn før. Ett av de viktigste argumentene for å kutte i formueskatt, toppskatt, eller bedriftsskatten er nemlig at disse skattene ikke kan bli for høye i forhold til utlandet, for da vil de rikeste flytte ut av landet. Jo flere som bruker skatteparadis og jo lavere skatten er i naboland, jo «viktigere» blir det å kutte skattene. Det er varierende hold i dette argumentet, men det er ingen tvil om at lettheten penger kan bevege seg over landegrenser med har bidratt til at skattetrykket på verdens rikeste har gått kraftig ned de siste tiårene. Se for eksempel på hvordan den gjennomsnittlige selskapsskatten har beveget seg i EU:

Fri flyt øker ulikheten

Over det samme tidsrommet ble det lettere å flytte kapital mellom landegrensene. Argumentene for skatteletten har ofte vært å «harmonisere» med utlandets skattesatser. Slik har gjennomsnittet blitt drevet ned, noe som gjør at man må kutte ytterligere om man ønsker å konkurrere på skatt. En slik effekt har blitt støttet av en del statistiske undersøkelser. Statistikken på toppskatt er mindre tydelig, men også den har gått ned i perioden.

Over den samme tidsepoken har man sett en tydelig økning i økonomiske forskjeller i de fleste land. Illustrert under med data fra «The standardized world income inequality database». Denne databasen bruker data fra blant annet kjendisøkonomen Thomas Piketty, kombinert med andre lignende studier, og er de beste dataene man har på ulikhet i forskjellige land.  Grafene viser et standardisert mål for inntektsforskjeller, høyere verdi betyr høyere ulikhet. Om man ser på forskjeller i formue tyder alt på at trenden der er enda sterkere. Samtidig med at pengene her begynte å flyte friere, har altså forskjellene mellom fattig og rik økt, både i formue og inntekt.

 

Kilde: The standardized world income inequality database

Mangelfull regulering har skylden

Mye tyder på at det er en sammenheng mellom mangelfull regulering av finansindustrien, skattetrykk og videre til økonomiske forskjeller. Det er vanskelig å finne klare statistiske bevis for slike langsiktige virkninger, men noen sammenhenger er utvetydige. For eksempel viser det seg at økte utenlandske direkteinvesteringer i et land øker ulikheten i landet. Dette er blitt bevist gang på gang, blant annet av IMF. Forhåpentligvis vil man vite mer med sikkerhet etterhvert, for stadig mer forskning gjøres på årsakene til ulikhet. Likevel, en del mekanismer er forholdsvis åpenbare.

Omfordeling og maktforskyvning fra verdens rikeste til verdens arbeidere vil redusere ulikheten. Derfor mener vi det er så viktig å få reell demokratisk kontroll på de globale finansmarkedene. For lenge har finansindustrien selv fått bestemme hvordan den skal reguleres og skattlegges, uten nevneverdig innblanding fra opinionen. Finanskrisen sendte søkelyset mot finansmarkedene, Panama-papirene fokuserte det. Nå er det på tide med handling. Forhåpentligvis kan oppmerksomheten rundt eksplosjonen i økonomisk ulikhet bidra til at flere også ser sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk politikk, slik at reguleringene som kommer bidrar til å redusere ulikheten. Mye tyder på at nettopp dette kan være i emning.

FN fokuserer på ulikhet

Som nevnt har reduksjon i økonomiske forskjeller kommet inn som et av målene i FNs Bærekraftsmål for 2030. Innen 2030 skal man redusere ulikheten. Ikke veldig ambisiøst vil mange si. Ser man derimot på hvordan ulikheten har utviklet seg de siste 40 årene, blir det tydelig at et heftig taktskifte må til for å nå et slikt mål. En reduksjon i ulikhet er altså ikke gitt, men noe som må jobbes for.

En oversikt over FNs 17 bærekraftsmål. Kilde: FN Sambandet.

Hvordan har så FN tenkt at ulikheten skal reduseres?

De har blitt enig om en rekke punkter, hvor blant annet tre delmål er spesielt interessante for de som bryr seg om strukturelle årsaker til ulikhet. De vil forbedre reguleringen og overvåkningen av globale finansmarkeder, øke representativiteten i internasjonale økonomiske og finansielle institusjoner, og fasilitere en sikker og ansvarlig mobilitet av mennesker gjennom migrasjonspolitikk.

Tre delmål for mindre ulikhet

Disse tre delmålene går rett til roten av årsakene til global ulikhet. Selvsagt er de vagt formulert, og i kombinasjon med en rekke andre delmål kan de virke tannløse. Særlig med tanke på at det ikke ligger noen løfter om konkret politikk bak slike mål. Likevel, målene er et resultat av intense forhandlinger mellom så og si alle verdens land, og man krangler om hvert komma. Derfor kan den resulterende teksten ofte si noe om stemningen i den globale diskursen.

1. Forbedre regulering og overvåking av globale finansmarkeder

Det å forbedre reguleringen og overvåkningen av globale finansmarkeder går rett inn i diskusjonen om skatteparadis. Som så mange andre, har også mange av verdens statsledere sett seg lei på at skattekroner forsvinner ut av statskassen fordi noen har råd til å betale prisen det koster å bruke skatteparadis. Dette punktet er et klart utrykk for at flertallet av verdens ledere ønsker innsyn i skatteparadis, og muligheter til å regulere kapitalflyten bedre.

2. Øke representativiteten i internasjonale økonomiske og finansielle institusjoner

Det andre punktet  er mer diskret, men likevel temmelig potent. Det å øke representativiteten i internasjonale økonomiske og finansielle institusjoner har vært en kampsak for organisasjoner som Attac i årtier. Sannsynligvis er dette et krav som er kommet fra utviklingslandene. Verdens utviklingsland har nemlig konsekvent blitt overkjørt av en håndfull rike land i fora som verdens handelsorganisasjon, verdensbanken og pengefondet siden 1970-tallet. Disse organisasjonene har hatt en viktig rolle i å drive fram dereguleringen av finansmarkedene og bidratt til å innskrenke det politiske handlingsrommet i handelspolitikken kraftig.

De siste årene har utviklingslandene derimot satt ned foten, noe som blant annet har ført til stillstand i WTO, og stor oppslutning rundt alternative organisasjoner som Kinas utviklingsbank, og regionale handelssamarbeid som ALBA. Dette har igjen ført til at verdens rikeste land har opprettet nye organisasjoner hvor man søker å videreføre politikken uten innblanding fra utviklingsland. Den økende misnøyen med TTIP, TPP og TISA, tyder derimot på at det blir vanskeligere og vanskeligere å presse igjennom den gamle agendaen, også i nye arenaer.

Om verdens land virkelig begynner å jobbe for internasjonale økonomiske og finansielle organisasjoner med reell representativitet for alle verdens land kan det være et første steg mot å skape en globalisering som fungerer til det beste for alle verdens land.

3. Fasilitere en sikker og ansvarlig mobilitet av mennesker gjennom migrasjonspolitikk

Det tredje punktet, å fasilitere en sikker og ansvarlig mobilitet av mennesker gjennom migrasjonspolitikk, er kanskje et av de viktigste når det gjelder ulikhet mellom I dagens verden kan man bevege seg forholdsvis fritt dersom man har norsk pass. Man kan sette seg på et fly i Norge og gå av i alle verdenshjørner uten store problemer.

Dette gjelder ikke flertallet av verdens befolkning. Folk flest blir nektet å gå ombord på fly til Europa, og må risikere drukningsdøden om de likevel ønsker å ta turen. I 2016 fikk vi igjen en ny drukningsrekord i Middelhavet, og så langt i 2017 har over 2500 mennesker mistet livet i sitt forsøk på å krysse havet

Det er ikke den globale overklassen som drukner. Kan man dokumentere formue, jobbtilbud, kompetanse eller lignende, er dørene inn til Europa gjerne åpne. Dette har gjort undre for global ulikhet. Er man født med nok penger, og gitt riktig utdannelse, så har man veldig like lønnsutsikter uansett hvor man er født. Nettopp fordi man kan få seg jobb over hele verden.

Dette har hevet lønnsnivået til toppledere og arbeidskraft med visse typer spisskompetanse i utviklingsland, og i rike land. Såpass få mennesker har den kompetansen som etterspørres at arbeidsgiverne konkurrerer globalt for å få de «beste hodene». Når det gjelder arbeidere flest er derimot situasjonen helt annerledes. Heldigvis, vil mange arbeidere i de rikeste landene si.

For selv om fri migrasjon nok ville økt lønningene til lavtlønte i utviklingsland, ville det også redusert lønningene i rike land. Ingen ønsker en situasjon hvor lavtlønte får stadig lavere lønn, mens de rikeste får stadig mer. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dagens migrasjonspolitikk holder lønnsnivået til ufaglært arbeidskraft i utviklingsland nede. Samtidig sørger politikken for at tiltrengt kompetanse flytter ut av utviklingsland, heller enn inn.

Internasjonale reguleringer beskytter milliardærens rettigheter i mye større grad enn arbeiderens. Det er fordi dagens handelsregelverk har svært detaljerte regler for hva man kan gjøre med en investor, men knapt nok en regel for hva man kan gjøre med en arbeider.

Den store sammenhengen

Alle disse tre punktene henger sammen, ved hjelp av internasjonale økonomiske og finansielle organisasjoner er det blitt skapt et system hvor kapital og den globale overklassen får bevege seg fritt og diktere reglene, mens det store flertallet er fanget i omstendighetene de er født inn i. En ufaglært i Bangladesh kan ikke flytte til et land med bedre arbeidsmiljølov, høyere lønninger, eller bedre velferdstjenester. En milliarder i Bangladesh kan derimot flytte både seg selv og pengene sine til land med lavere skattetrykk, høyere lederlønninger, eller mindre offentlig innsyn.

Ikke nok med det, internasjonale reguleringer beskytter også milliardærens rettigheter i mye større grad enn arbeiderens. Internasjonale reguleringer er ofte ganske tannløse. Om et land bryter menneskerettighetene eller ILO-konvensjonen løftes kanskje en pekefinger fra verdenssamfunnet. Men det finnes unntak. Brytes handelsavtaler eller låneavtaler, så løftes det ikke en pekefinger men en hel knyttneve. Bryter et land disse reglene kan man vente seg kraftige sanksjoner, og utestenging av det globale markedet. Det betyr at det er risikabelt for en stat å innføre reguleringer som går ut over profitten til verdens rikeste.

Norske interesser?

Det er et paradoks at land som Norge setter makt bak krav som beskytter internasjonale investorer, men så og si aldri bak krav som beskytter arbeidere. Om en av Norges handelspartnere innfører strengere finansreguleringer, økte skatter på investorer, subsidierer lokalt næringsliv, eller begynner å produsere billige medisiner uten å betale for patentrettighetene vil Norge og våre samarbeidspartnere ikke nøle med å innføre sanksjoner mot landet.

Dersom landet derimot svekker arbeidsmiljøloven eller driver fagforeningsfiendtlig politikk vil man ikke lee en finger. Dette fordi handelsregelverket slik det fungerer i dag har svært detaljerte regler for hva man kan gjøre med en investor, men knapt nok en regel for hva man kan gjøre med en arbeider. Nå ønsker dessuten Norge å begynne med avtaler som lar investorer «saksøke» stater direkte. Er det rart ulikheten i verden øker?

Fagorganisering og skatt mangler

Derfor er det gledelig at de tre overnevnte punktene inngår i Bærekraftsmålene. Dessverre er det også mye som ikke inngår. Fagforeninger ikke nevnt med et ord, det samme gjelder skatt. For å hindre at økt migrasjon skaper økt ulikhet trenger man sterke fagforeninger, fagforeninger som samarbeider på tvers av landegrensene, og som kan stå i mot presset for stadig bedre vilkår for investorer og dårligere vilkår for arbeidere. Dagens system legger ikke til rette for sterke fagforeninger, heller tvert imot.

I tillegg er det viktig med skattlegging av verdens rikeste. All forskning tilsier at jo rikere man blir, jo mer sparer man. Dette fordi verdens rikeste tjener så mye på formuen sin at de knapt hadde klart å bruke alt om de hadde ønsket. Resultatet er stadig økende formuer i hendene på de aller rikeste. Det er utopisk å tenke at denne utviklingen vil snu uten skattelegging av formuer og avkastning. Om man virkelig ønsker å spre eierskapet til verdens eiendom på flere hender må man faktisk ta fra de som har mye.

La oss derfor bidra med tre ekstra delmål:

  1. Arbeiderrettigheter, deriblant retten til fagorganisering, må komme inn som reelle bindende krav i eksisterende og nye handelsavtaler.
  2. Skattlegging av verdens rikeste må økes, også formue må skattlegges. Internasjonale reguleringer skal ikke være til hinder for et lands evne til å skattlegge investorer, men tvert imot bidra til at land kan samarbeide om å skattlegge kapital.
  3. Private selskaper må stå til ansvar for sine handlinger, også internasjonalt. Internasjonale avtaler på miljø, menneskerettigheter og arbeidsliv, må bli juridisk bindende for private selskaper.

Sammen for en mer rettferdig verden!

Om verdens progressive krefter samles om denne typen mål i årene som kommer tyder mye på at vi kan få til en reell endring. Valget i USA viser med tydelighet at verden er klar for radikal endring, og året har vært spekket med små seiere. Nå gjelder det bare å holde trykket oppe.

Mens du venter på at politikken skal endres kan du vurdere å bytte bank. Selv om de aller fleste av Norges største banker er innblandet i praksis som hjelper deres største kunder med å unndra skatt, finnes det alternativ. Landkreditt er samvirke-eid, Obos-banken er medlems-eid, Cultura Bank er en sparebank med strenge etiske retningslinjer, og i tillegg finnes det mange lokale sparebanker med ulike profiler og eierskapsformer, som det kan være verdt å se på.

Lykke til.