Børge Brende slutter som utenriksminister og tar over som president for Verdens Økonomiske Forum.
Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac
Ingen ble særlig overrasket over nyheten som kom i dag. Børge Brende har brukt sine år som utenriksminister på bygge nettverk og bli sett internasjonalt. Han har ikke vært involvert i fagmiljøet i Norge, og ikke drevet fram politiske prosjekter hjemmefra. Brende har vært lite i Stortinget.
En gang sendte ham helseminister Bent Høie til å svare på Liv Signe Navarsetes spørsmål om TISA-avtalen. Det ble en pinlig affære.
Sivilsamfunnet i Norge har knapt sett noe til Brende. En minister som innbytter for Brende er luksus, for han pleide å sende statssekretæren sin, som tross alt ikke er folkevalgt.
Når han først møtte opp, sørget han for å ikke bli forstyrret med spørsmål fra salen. Noen ganger gikk det riktignok galt. Da Liv Kjølseth fra Afghanistankomiteen fikk ordet fra salen på et arrangement om krigen i Afghanistan, raknet det for Brende. Morgenbladet beskrev scenen slik: «Jeg har aldri før sett Brende så hissig, og heller ikke hørt ham så usammenhengende. Han svarte ikke på Kjølseths spørsmål og angrep i stedet noen han ikke sa hvem er», som var mediene.
Neste utenriksminister kan gjøre en forskjell. Norge kan tilslutte seg forbudet mot atomvåpen, men høyresiden har vært tydelig på at de ikke vil gjøre det, så da kan vi vel glemme det. Norge kan arbeide for at også selskapene skal følge menneskerettighetene og bli straffet for brudd på dem. I FN trenger man nasjoner med legitimitet på menneskerettighetsspørsmålet som gjør FN til en viktig institusjon. Et eget FN-traktat som skal ansvarliggjøre selskaper er på trappene. Norge er foreløpig observatør i arbeidet.
For menneskerettighetene har Brende svekket Norges troverdighet. Selv Venstre-leder Ola Elvestuen slo fast at «vi har solgt vår ytringsfrihet til Kina«. Normaliseringen av forholdet til Kina blir omtalt som Brendes «arv» i mediene. Det er seniorforsker ved NUPI, Iver B. Neumann enig i.
Til NRK sa han:
«Jeg synes han har vært blant våre svakeste utenriksministere siden andre verdenskrig. Det som kanskje kan være en seier for Brende er normaliseringen av forholdet til Kina. Men den kom altså sammen med en avtale som sa at Norge respekterer Kinas politiske system. Det er et brudd på 70 års tradisjon med å holde autoritære regimer på en armlengdes avstand fra Norge. Det er vanskelig å se på det som en entydig suksess»
Brende hevder at han har begynt å snakke med Kina om menneskerettigheter. Men i god Brende-stil skjer alt dette bak lukkede dører. Ingen kritikk kommer i offentligheten.
I handelspolitikken har Brende nedprioritert Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Da han inviterte 24 av WTOs 163 medlemmer til Oslo, lovet han at ingen avgjørelser skulle bli tatt. Så viste det seg at Brende beredte grunnen for kontroversielle tema før neste toppmøte i Buenos Aires i desember i år, som et internasjonalt regelverk for elektronisk handel. Attac snakket med representanter på møtet som ikke hadde nok kunnskap om temaene før de ble diskutert i «uformelle dialoger». Man må grave litt i materien for å se at det er personvern og teknologisk suverenitet som ligger på bordet når «e-handel» diskuteres. På WTO-møtet i Oslo ble visstnok også TISA-avtalen diskutert, stikk i strid med det vedtatte prinsippet om WTO som Norges viktigste arena for internasjonal handelspolitikk.
Det er svært betegnende at det er Verdens Økonomiske Forum som ble neste stopp på Børge Brendes karriere. Verdens Økonomisk Forum representerer ikke de som har valgt politikerne, og har ingen demokratisk legitimitet. Det er på mange måter den globale elitens tenketank.
De vil ha en progressiv kapitalisme, og følger med på hva som rører seg i samfunnet. Når de setter ulikhet på dagsorden betyr det at noen andre har gjort det til et viktig tema. Initiativet hadde aldri kommet fra forumet.
Temaene fra Verdens Økonomiske Forum handler også om elitens legitimitet. De ser at mange er urolig for økende ulikhet – de setter ulikhet på sin agenda. Slik opplever mange at forumet har kontakt med virkeligheten, som sikkert er en av grunnene til at kronprins Håkon gir sin velsignelse til samlingen.
Samtidig er det viktig for dem å få sakseierskap i viktige debatter nettopp for å forandre samfunnet, være seg ulikhet, teknologisk utvikling, handelspolitikk, eller klima og miljø.
Norske politikere bør bruke tiden på politiske prosjekter som betyr noe for folk, på steder hvor man faktisk kan gjøre en forskjell.