I noen andres navn

Leders Blogg Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland (f. 1984) er leder i Attac Norge, og har vært leder siden 2013.
Petter Slaatrem Titland

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland (se alle)

Når storselskapene og politikerne snakker om «små og mellomstore bedrifter» er det fare på ferde.

Hvem er ikke for «små og mellomstore bedrifter»? I Norge har 99,5 prosent av alle bedriftene færre enn 100 ansatte, og faller innenfor kategorien.

Likevel klapper storselskapene seg på skulderen med «små og mellomstore bedrifter» når de skal lobbe for ny politikk på den internasjonale arenaen. Attac var med Handelskampanjen i Genève og var flua på veggen.

WTO Public Forum ble åpnet av generaldirektøren i WTO, Roberto Azevêdo. De fleste av de 106 seminarene på forumet ble arrangert av næringslive  Bilde: © WTO/Jay Louvion

Hvert år arrangerer Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt «Public Forum», et møtested for sivilsamfunn, næringsliv, byråkrater og politikere. I starten var forumet et svar på kritikken av WTO som en lukket klubb.

Hundrevis av seminarer og debatter fant sted på WTOs hovedkvarter forrige uke. 2200 deltagere ankom viktig-byen Genève i dresser og drakter. Næringslivet har blitt mer og mer interessert i forumet. Selv om forumet var rettet mot sivilsamfunnet i starten, var de fleste av de 106 seminarene arrangert av næringslivet.

Årets store tema var e-handel. Elektronisk handel. Alle transaksjoner som skjer på nettet faller inn under denne betegnelsen. Men valutaen er ikke alltid penger, som når du kjøper noe på Amazon. Valutaen er også din personlige data, hver gang du laster ned en app på telefonen din eller lager en konto på en nettside. Alle dingsene som er koblet til internett produserer også data. Vi legger igjen digitale spor som aldri før. Dataen vi produserer er enorm.

Noen skal eie og foredle denne dataen. Verdens største selskaper har basert sin forretningsidé på å samle inn data om oss og tilpasse produkter og tjenester etter informasjonen. En av mange interessekonflikter handler om hvor selskapene skal få lov til å sende dataen etter de har samlet den inn. EU vil begrense flyten av persondata. USA vil ha fri flyt av persondata over landegrenser. Hvilke servere skal dataen samles på? Hvordan skal teknologien spres fra de rike landene og de store selskapene, til utviklingsland og små selskaper?

Verdens største næringslivsorganisasjon International Chamber of Commerce (ICC) mener svaret på spørsmålene er å lage kapitler om «e-handel» i handelsavtaler.

Siden tilliten til de største selskapene i IT-sektoren er lav, har kommunikasjonsrådgiverne antageligvis kommet fram til at det er bedre at næringslivsorganisasjonene snakker på vegne av noen andre enn Google, Facebook, Microsoft, Amazon og Apple. At disse selskapene vil forme det internasjonale regelverket for innsamling og overføring av data er ikke betryggende.

Det skjønner storselskapene selv. Derfor snakker de om nå om små og mellomstore bedrifters behov for å stoppe nasjonal digital industripolitikk som legger begrensninger på handel som skjer via nettet.

På WTO Public Forum var det et eksempel som gikk igjen. Afrikanske gründerkvinner venter på å komme på det internasjonale markedet med sine produkter. Klart vi må ha et regelverk for «e-handel»!

I virkeligheten er kampen om politisk handlingsrom for digital industripolitikk et spill for langt større aktører. Kina er et eksempel.

Fra juni i år må selskaper som opererer i landet ha fysiske datasentre i Kina, gjennomgå strenge sikkerhetsinspeksjoner og begrensinger på dataoverføringer ut av Kina.

Kina er på utkikk etter kunnskapsoverføring og teknologisk utvikling for hjemlige selskaper som Alibaba og Huawei. Krav til lokale kapasiteter er en del av Kinas «Made in China 2025»-strategi, hvor målet er å bli ledende teknologinasjon. Kina krever at selskaper som skal operere i landet skal lagre dataen på servere lokalt. Det er nettopp denne typen krav IT-industrien sloss med nebb og klør for å gjøre forbudt i handelsavtaler.

Apple har investert en milliard dollar i et nytt serversenter i Guizhou, som skal drives sammen med et kinesisk databehandlingsselskap. Kinas krav springer ut av en voksende oppmerksomhet om datasikkerhet og teknologisk suverenitet.

Det er på dette nivået regelverket i handelsavtalene beveger seg. Ganske langt fra små- og mellomstore bedrifters hverdag er det spørsmål om geopolitikk og industripolitikk som dominerer. Skal man kreve teknologioverføring og samarbeid med lokalt næringsliv? Skal man beskytte personsensitiv informasjon? Skal man kreve at investeringer i infrastruktur også finner sted i rurale strøk? Nei, mener næringslivsorganisasjonene, og går dermed mot politikken som ville hjulpet de små bedriftene.

Hva sier de små og mellomstore bedriftene selv? De bryr seg ikke. International Trade Center spurte 2200 selskaper i 111 land om hvilke utfordringer de møtte når de skulle drive næringsvirksomhet på nett. Svarene forteller en annen historie enn den næringslivsorganisasjonene tjener på:

  • Mangel på kunnskap om hvordan man annonserer på nett
  • Mangel på kunnskap om betalingsløsninger på nett
  • Mangel på kunnskap om hvordan lage en egen nettside (koding, bilderedigering, sideoppsett)
  • Vanskeligere å analysere og forstå etterspørsel hos nettkunder enn hos fysiske kunder
  • Markedskonsentrasjon, som gjør blant annet levering og oppbevaring dyrere for de små bedriftene.
  • Innenlands salg er viktigere enn internasjonal handel. Bare 30 prosent av bedriftene sa at den viktigste inntekten deres var fra internasjonal handel.
  • Rapporten framhever at det i tillegg finnes mange misforståelser om e-handel, som at handel på nett bare er for masseproduserte varer, og ikke nisjeprodukter.

Mange av utfordringene ligger altså på bedriftsnivå. Nasjonale tiltak som kapasitetsbygging kan være til stor hjelp for små og mellomstore bedrifter. Dessverre for de store selskapene er dette tiltak som ikke krever endring av internasjonale handelsregelverket. Dessverre for næringslivsorganisasjonene er dette tiltak bedriftene trenger fra dem, ikke tiltak organisasjonene kan kreve av statene.

Er det en ting vi vet om storselskapenes strategier, er at historiefortellingen deres får fotfeste hos politikere og byråkrater. Heldigvis er historiene enkle å virkelighetssjekke.