De rikeste landene vil holde utviklingslandene utenfor den digitale økonomien. Norge er villig med.
Vi ser en digital transformasjon av den globale økonomien. De digitale tjenestene kjenner vi godt, vi bruker dem hver dag. Tingenes internett blir større og større. Til og med produksjonen har sin digitale side – automatisering.
Det digitale skillet er et begrep som vanligvis er brukt til å beskrive det gapet mellom dem som er koblet på internett og de som ikke har tilgang.
Men det digitale skillet er mer enn internettilgang. Sånn som den globale økonomien utvikler seg, gjelder det å utvide dette begrepet for å forstå hva som skjer.
Data er råmaterialet i utviklingen av kunstig intelligens. Mengden data avgjør maskinenes kapasitet til å forstå, analysere og forutsi verden de beveger seg i. Google har samlet inn enorme mengder informasjon om infrastruktur biler beveger seg i, slik at de førerløse bilene deres er i stand til å skille mellom mennesker, skilt, trafikklys og veier.
Her kommer vi til neste steg av utviklingen. Google sitter nå på en unik base for en glimrende transporttjeneste. Om ikke lenge vil offentlig transport være drevet av førerløse biler og busser. Men hvor offentlig blir den, hvis ikke det er stat eller kommune som eier teknologien?
USA, Kina og EU har kommet lengst på å utvikle en digital industripolitikk. USA har er monopoldrevet bransje grunnlagt på statlig finansiert innovasjon.
Også det offentlige kan bli fullstendig prisgitt teknologigigantene. Prøv å tenk på flere offentlige tjenester dette vil ramme. Post? Søppelhenting? Det britiske helsevesenet NHS har nettopp inngått en avtale med Google om analyse av helsedata. Norske skoler har begynt å binde seg til Google. Teknologiselskapene omfavner flere og flere sektorer.
I dag finnes det tre store statlige aktører i den globale økonomien: USA, EU og Kina. Styrken til Kina er at selskapene er nasjonale. Her er EU sjanseløse, fordi de i stor grad har gjort seg avhengig av amerikanske teknologiselskap, men har kommet langt på reguleringen av privatliv og sørget for noen investeringer i infrastruktur.
Digital industripolitikk skiller seg ikke i særlig stor grad fra annen industripolitikk. Noen lærdommer fra tidligere kan være:
- Ikke eksporter råmaterialet ut av landet. Mens det før gjaldt naturressurser, gjelder det nå data.
- Offentlig innkjøp, gi fordeler til nasjonale tilbydere
- Teknologioverføring
- Deling av immateriell kunnskap, som offentlig tilgjengelige kildekoder
- Hjemfallsrett
- Krav om samarbeid med lokale bedrifter
- Krav om lokale investeringer
- Krav om kommunikasjonsnettverk i rurale strøk
Fram mot ministermøtet i WTO har USA, Japan, EU og Storbritannia fremmet forslag som hindrer industripolitikken som er skissert over.
Verden står overfor en dyp, vedvarende og voksende digitalt skille. Hvis dette ikke blir adressert, kommer det til å føre til større skiller innenfor teknologi, inntekt og infrastruktur.
Derfor konkluderer Den Afrikanske Gruppen med at et handelsregelverk som begrenser politisk handlingsrom ikke er veien å gå.
Heldigvis finnes det et politisk prosjekt her for de som ikke vil bli leilendinger av Google, Facebook, Amazon og Apple. En politikk for teknologisk suverenitet må være en sentral del av den digitale industripolitikken. Ikke bare gir det økonomiske gevinster og bedrer sikkerheten og privatlivet. Det sørger for demokratisk kontroll over samfunnet. En offentlig og demokratisk forvaltning av stordata er en nødvendig del av en industriell og offentlig digital politikk.
Dampmaskinen, elektrisitet, fossilt brennstoff og datamaskiner har drevet den første, andre og tredje industrielle revolusjonen. Nå skal industripolitikken for den fjerde industrielle revolusjonen utformes. La oss ikke være haleheng til verdens største teknologiselskaper, men sette premissene selv.
Uttalelse vedtatt på Attacs 3. styremøte 2017-18, 11. november 2017