Misvisende om handelspolitikk fra regjeringen

Handelspolitikk  | Leders Blogg Stikkord: , , , , , , ,

Regjeringens beskrivelse av sin egen handelspolitikk og status for handelspolitikken er feil. Stortinget og befolkningen blir villedet om sentrale handelsspørsmål.

I Utenriksdepartmentets proposisjon i statsbudsjettet skriver regjeringen om sin handelspolitikk:

«Verdens handelsorganisasjons medlemmer har forpliktet seg overfor hverandre om å fortsette forhandlinger på sentrale temaer som blant annet landbruk, industrivarer, tjenester, regelverk og utvikling, og det er åpnet for å forhandle multilateralt om nye områder dersom medlemmene kan enes om dette.»

Dette er feil. Medlemmene i Verdens handelsorganisasjon (WTO), den globale institusjonen for å forhandle handelsavtaler, har ikke forpliktet seg til å fortsette forhandlinger om tjenester.Dette er et omstridt tema hvor forhandlingene har blitt midlertidig avsluttet. Nettopp derfor gikk Norge og andre tjenesteeksportører sammen om TISA-avtalen.

I selve statsbudsjettet ser det ut til at regjeringen har lurt inn TISA-forhandlingene under budsjettposten for WTO. TISA-avtalen nevnes et sted i Utenriksdepartementets proposisjon, men har ingen budsjettpost. Den eneste posten som er satt av til forhandlinger om handelsavtaler mellom flere land er for WTO. Regjeringen mener tilsynelatende at plurilaterale avtaler utenfor WTO er en del av WTO, og ser ut til å bruke av WTO-posten til å føre forhandlinger om TISA.

Proteksjonisme fra hvem?

Videre skriver regjeringen:

«I tillegg har man sett en bekymringsfull dreining i retning av mer proteksjonisme, og en økende skepsis til handelsavtaler i en rekke land. Mange setter denne utviklingen i sammenheng med den ujevne interne fordelingen av nettogevinsten av globalisering.»

Men holder det å skylde på nyere proteksjonistiske strømninger? Eller er det regjeringens egen politikk de siste årene som har undergravd tilliten til globalt handelssamarbeid?

Holdningen til Verdens handelsorganisasjon (WTO) har ikke forandret seg hos utviklingslandene de siste årene. Snarere er det plurilaterale initiativ som TISA, TPP, CETA og TTIP-avtalen som har bidratt til nedprioritering av WTO. Disse avtalene fremmer de rike landenes krav og utelater de landene som ikke vil være med.

Den viktigste forklaringen på hvorfor forhandlingene stopper opp, er kravene fra de rike landene. Her ønsker man å utvide handelsavtalene til å legge begrensninger på mer og mer politikk og legge bånd på offentlig styring. Når land ber om en reformpause, avbryter de utviklede landene forhandlingene og starter pluri- og bilaterale samtaler. Dersom det hadde vært forståelse for at man ikke alltid skal strekke seg mot de største reformene, ville Verdens handelsorganisasjon  lyktes i langt større grad.

Den mest sentrale forklaringen på bruddet i WTO-forhandlingene er bruddet med løftene fra Doha-runden, som startet i 2001. Doha-runden skal være ferdigforhandlet før nye temaer blir introdusert. Et viktig punkt i Doha-runden er å gi utviklingsland muligheten for rettferdig forskjellsbehandling. WTOs politikk for matlagre må også løses. India fikk «fredet» sitt matvareprogram på ministermøtet i 2013, men det vil komme opp igjen på ministermøtet nå i desember.

Dersom ikke utviklingslandene får etablert rettferdig forskjellsbehandling på årets WTO-møte, vil dette være til stor skade for utviklingen av det internasjonale regelverket. USA har i opptakten til ministermøtet uttrykt sterkt ønske om å forkaste hele Doha-runden. Dette er uten sidestykke i WTOs historie.

Norge bidrar ikke til en utvikling som kan møte disse utfordringene. Blant Norges tre mål i WTO-arbeidet er et av dem å inngå flere begrensede avtaler. Å prioritere enkeltavtaler utenfor WTO er ikke å prioritere WTO.

Digital industripolitikk er nødvendig

Verden trenger en industripolitikk for digital økonomi for å bekjempe ulikhet, ikke en politikk der de som allerede er markedslederne får bestemme premissene.

Under rapporten for WTO beskriver man i noen korte avsnitt hvilke temaer som har blitt diskutert innenfor ulike handelspolitiske fora. Der nevnes blant annet diskusjoner om elektronisk handel i handelsavtaler. Dette er et svært kontroversielt tema, og vil snarere bidra til å øke ulikheten snarere enn å redusere den. Den Afrikanske Gruppen i WTO publiserte i oktober en svært kritisk resolusjon mot å innlemme e-handel i framtidige avtaler.

Gruppen skriver:

“The world is confronted with the reality of a deep, persistent and widening digital divide. If this is not addressed, it will drive further technology, income and infrastructural divides»

«Developing countries need to look beyond the possible benefits of digital solutions, and to start assessing the impact that the lack of digital and technological capabilities would have in cementing and widening the technology divide»

«We have learned that while Members paths towards achieving global leadership in the digital economy have not been identical, they do require active policies and deliberate efforts to develop the necessary infrastructure and to manage digital flows that enable national digital catch-up.

Industripolitikk innenfor IKT skiller seg ikke fra annen industripolitikk. Derfor konkluderer Den Afrikanske Gruppen med følgende:

«It was noted that attempts to introduce a «digital trade agenda» in the WTO multilateral framework will constrain the ability of governments to implement industrial policy and catch-up. Hence, in the long-term, trading developmental policy space in this area could pose a serious threat for developing countries, and attempts to curtail this policy space would prevent developing countries from building the capacities, and skills to close the widening technological gap.”

Attac stiller seg bak uttalelsen til den afrikanske gruppen, som kan leses i sin helhet her.

Motsigende konklusjoner

Nasjonalbudsjettet er statsbudsjettets bakgrunnsnotat, og ofte ligger mye politikk gjemt i dette dokumentet. Her skriver regjeringen om bærekraftsmålene, de vedtatte løftene fra alle FN-land om skape et verdenssamfunn for alle, og om hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser for å nå dem.

Det holder ikke. Rapporteringen fra «Norges internasjonale oppfølging» under Bærekraftmål 10 er ikke bare tilfeldig og lite etterprøvbar, men også svært mangelfull. Med 360 tegn konkluderer regjeringen:

«Internasjonalt bidrar Norge til å redusere ulikhet gjennom vårt arbeid for et fritt internasjonalt økonomisk samkvem».

Om Norge holder fast på kravet om å forhandle frem en avtale om e-handel i WTO er det mer passende å konkludere med det motsatte. En langt mer metodisk tilnærming til arbeidet med Bærekraftmålene er nødvendig om  utviklingen noen gang skal peke i riktig retning.

Attac-leder Petter Slaatrem Titland reiser til WTO-toppmøtet i Argentina i desember. Framover kommer Attac til å publisere flere bloggposter om Verdens handelsorganisasjon og hvorfor det som skjer der er så viktig, på Instagram kommer det daglige poster fra toppmøtet og vi kommer til å ha live-sendinger på Facebook. Følg med!×