Skattesystemet henger igjen i mellomkrigstiden

Blogg  | Skatterettferdighet Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Harald Berger og Marikka Udnæs Elsbak

Harald Berger og Marikka Udnæs Elsbak

Harald og Marikka er aktive i Changemaker. Der sitter de i Politisk Utvalg for Gjeld og Kapitalflukt og har vært med å drive kampanjen Skatt 2.0.
Harald Berger og Marikka Udnæs Elsbak

Siste innlegg fra Harald Berger og Marikka Udnæs Elsbak (se alle)

Måten vi i dag forstår hvordan selskaper opererer, stammer fra mellomkrigstiden. Resten av verden har modernisert seg; containere, internett, smarttelefoner og et stort nytt finansielt marked har utviklet seg, men skattesystemet står stille. Skattleggingen av multinasjonale selskaper henger igjen på 1920-tallet og det sier seg selv at et system laget for snart 100 år siden ikke er rustet for dagens skatteutfordringer.

Enhetlig skattlegging
Enhetlig skattegrunnlag vil sikre at alle land skattelagt den biten av overskuddet de har krav på.

I dag skattlegges et multinasjonalt selskap som mange selvstendige enheter. Selskapene kan da enkelt flytte profitt mellom de forskjellige datterselskapene. Pengestrømmene går ofte ut fra normalskatteland og inn i skatteparadiser, områder med høyt hemmelighold, nesten ingen reell verdiskaping og lav skatt. Det høye hemmeligholdet gjør det ofte så godt som umulig å vite hvem datterselskapenes egentlige eiere er, noe som gjør det veldig vanskelig å bevise at selskaper benytter seg av skatteparadiser for å bedrive kapitalflukt. Altså har vi et skattesystem som ikke bare muliggjør, men som også tilrettelegger for både lovlig og ulovlig kapitalflukt.

For å motvirke dette har OECD gjennom sitt Base Erosion and Profit Shifting (BEPS)-forslag foreslått en rekke løsninger, men velger fortsatt å holde fast ved det man kaller armlengdeprinsippet. Prinsippet innebærer at selskaper skal handle med søster- og datterselskaper som uavhengige selskaper, selv om de tilhører samme konsern. Formålet er å unngå internfeilprising, hvilket forekommer når selskaper bevisst bruker en annen pris enn markedsprisen på varer for å flytte overskuddet til blant annet skatteparadiser. Dette fungerte greit da man hovedsakelig handlet i råvarer, men så snart man begynte å handle med varer som ikke nødvendigvis har noen fastsatt markedspris, som f.eks. intellektuelle rettigheter, patenter og merkevarer, virker ikke dette prinsippet lengre. Armlengdeprinsippet hører altså fortidens marked til, noe som gjør det totalt ineffektivt for å håndtere dagens handel og lett å utnytte av selskapene som vil gjemme unna skatt.

Mange spør seg kanskje om hvor viktig det er at noe av overskuddet fra multinasjonale selskaper flyttes utenfor skattemyndighetenes rekkevidde, når vi mennesker tross alt står overfor mer direkte grusomheter som global oppvarming og krig. Det som det da er viktig å huske på er at de pengene som forsvinner kunne utgjort en avgjørende forskjell i livene til noen av verdens mest utsatte grupper. Når vi betaler skatt gjør vi det mulig for staten å legge til rette for at vi skal leve gode liv og lykkes, men i land som Tanzania, hvor 46,6% av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, er skattegrunnlaget mye mindre. Dette gjør at landet rammes mye hardere av multinasjonale selskapers kapitalflukt enn Norge, og en direkte konsekvens er et svekket skole- og helsetilbud. I Tanzania sitt tilfelle forsvinner det 17 milliarder kroner i året, som kunne blitt brukt på å doble skolebudsjettet eller tredoble helsebudsjettet. Når store selskaper unnlater å betale sin del av skatten fører det altså i mange tilfeller til at mennesker mister tilgangen på helsetjenester og utdanningsmulighetene sine.

For å stoppe kapitalflukten en gang for alle, trengs det en mer enhetlig tilnærming til skattlegging. Det betyr rett og slett at skattemyndighetene behandler et multinasjonalt selskap, med alle sine datterselskaper, som en samlet enhet fremfor mange selvstendige enheter. Når man benytter seg av denne enhetlige tilnærmingen, ser man altså på selskapets totale overskudd når man beregner skatt. Da vil ikke lenger metoder som internfeilprising klare å lure systemet, siden man ikke lenger regner datterselskapets overskudd som selvstendig. Hvordan overskuddet så fordeles, løses av en “fordelingsnøkkel” som ser på faktorer som omsetning, produksjon og eiendom. Andelen av disse faktorene som foregår i hvert aktuelt land bestemmer hvor stor andel av overskuddet som skal beskattes der. De individuelle landene velger så selv hvor stor prosent av dette overskuddet de ønsker å ta inn i skatt. Dette avslører det kunstig høye overskuddet selskaper hevder å ha i skatteparadiser og fører til en mer rettferdig fordeling av skatteinntektene. Slik kan vi skape et mer rettferdig og oppdatert skattesystem som tar oss inn i det 21. århundre.