Hvem er denne mannen?

Leders Blogg| Reisebrev Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland (f. 1984) var leder i Attac fra 2013 til 2018.
Petter Slaatrem Titland

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland (se alle)

Jeg ble møtt av argentinsk TV på flyplassen i Buenos Aires da jeg kom tilbake på søndag.

Jeg fikk æren av å vise fram Latin-Amerikas skadeskutte demokratier.

«Ønske om voldelige demonstrasjoner». «Truet med kaos på sosiale medier». «En sikkerhetstrussel». Vanligvis kommer beskyldninger som dette fra useriøse aktører. Denne gangen kom det fra vertskapet for toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). 60 individer fra 20 organisasjoner over hele verden var rammet av anklagene.

En av dem var meg. Jeg ble ekskludert fra WTO-møte, men ville likevel dra til Buenos Aires. Jeg hadde vært en uke i Brasil og besøkt venner i De Jordløse bønders bevegelse, som jeg ble kjent med gjennom Latin-Amerikagruppene (LAG) for ti år siden.

Autoritære regimer

De brasilianske bøndene kunne fortelle om en forferdelig politisk situasjon i Brasil. I februar i år ble 20 jordløse bønder drept da de okkuperte jord. Okkupasjon har vært et viktig verktøy for dem siden organisasjonen ble født i 1979. I dag har over to millioner bønder fått sin egen gård på denne måten. Bevegelsen går til sak mot staten og vinner bruksretten til jorda.

Michel Temer har gjort mye skade i løpet av sin korte tid som president i Brasil. På nasjonalt nivå holder han på å fjerne lovverket som sikrer arbeidere i Brasil kollektiv forhandlingsrett. Nå skal arbeidere forhandle individuelt med sjefen.

På lokalt nivå har han byttet ut folk i viktige posisjoner slik at hans hånd får styre i alle kroker. I mine venners region har Temers allierte tatt over institusjonen som administererer eierskapet til offentlig jordeiendom. Det betyr at bondebevegelsen kan glemme å få innvilget flere jordlapper. Uka jeg var i Brasil ble en okkupasjonsleir ryddet med væpnet militærpoliti og helikopter. Gravemaskiner ødela alle husene som var bygget i løpet av de to årene okkupasjonen hadde vart. Politiet ødela 200 hektar med mat. At de ødela mat for et helt år framover, var den verste forbrytelsen, fortalte en venn til meg.

Over grensen til Argentina er situasjonen også ille. Landet som for kort tid siden var en av Latin-amerikas hardeste diktaturer har begynt å ta politiske fanger igjen. Den mest kjente er urfolkslederen Milagro Sala.

Sivilsamfunnet utestengt

Dette landet skulle altså invitere ministere fra hele verden for å diskutere handelsavtaler i WTO. På en åpen internasjonal scene behandlet de sivilsamfunnet som faller naturlig for et autoritært regime. Uten å varsle WTO utestengte de 60 sivilsamfunnsrepresentanter og regnet med at dette ville gå bra.

Kanskje de trodde at vi ikke kom til å dukke opp? De første som ankom fra Attac-nettverket var Attac Frankrike. Etter to timer i passkontrollen og intenst diplomatisk arbeid fra franske myndigheter, slapp de gjennom.

Så var det min tur. Jeg visste at jeg var utestengt fra selve WTO-møtet. Jeg hadde hørt om mine franske venners situasjon. Selv om det var en viss sjanse for å bli stoppet ved grensen ville jeg dra – de hadde ingen rett til å ikke slippe meg inn i landet.

Men viktigere! Om jeg ikke slipper inn er det en glimrende mulighet å vise fram den argentinske regjeringen. Jeg sa ifra til den norske ambassaden og dro fra Florianópolis i sør-Brasil til Buenos Aires torsdag ettermiddag.

I Buenos Aires ble jeg stoppet i passkontrollen. Uten noe kommunikasjon ble jeg satt på et lite venterom. To timer senere hadde jeg ikke fått beskjed om hva som foregikk. Da fikk jeg besøk av en mann på min alder. Når vi først begynte å snakke sammen, ble jeg minnet på hvor uprofesjonelle myndighetene er.

«Voldelig innhold»

«Signer disse papieren», sa han. Heldigvis snakker jeg spansk, og fortalte ham at jeg ikke ville signere noe som helst uten en advokat. Papirene var vedtaket om å kaste meg ut:

– Hvorfor kaster dere meg ut, spurte jeg.

– Du vet godt hvorfor vi kaster deg ut.

– Jeg aner ikke hvorfor, kan du fortelle meg det?

– Det holder å lese nettsidene deres. Der står alt.

– Du vet jeg får penger over statsbudsjettet for å være her?

På nettsidene til Attac kan du lese nyheter om skatteparadis, om Paradise Papers, om forhandlinger om TISA-avtalen og andre handelsavtaler. For mange ganske kjedelig stoff, for noen ganske spennende. Men ikke særlig voldelig!

Jeg fikk moret meg med å advare migrasjonsfunksjonæren at den argentinske regjeringen kom til å få problemer med sine norske kollegaer. Samtalen vår stoppet der. Han forlot rommet med en tom linje på bunnen av arket.

En ny mann kommer inn. – Bli med meg, sier han.

Vi går ut i publikumsområdet.

– Dette var da lett!, tenker jeg. Vi går gjennom en sikkerhetskontroll, og jeg går blant menneskene igjen. Mannen, som er en privat sikkerhetsvakt, setter seg ned. Han sier ingenting. Jeg setter meg ned. Hva gjør vi nå?, spør jeg. «Du blir satt på et fly til Brasil klokken fire i natt».

En muntlig beskjed fra en privat sikkerhetsvakt, uten forhør, uten advokat og uten en offisiell begrunnelse.

Jeg forstod raskt at sikkerhetsvakten bare var på jobb, og derfra ble vi kompiser. Han spurte hvorfor jeg ble kastet ut. Han fulgte meg rundt. Holdt seg i bakgrunnen da jeg spiste middag. Etterpå kom vaktskiftet. Jorge tok over for Jorge. Vi drakk kaffe mens han så på gamle konserter på YouTube.

Drama

Helt fra jeg ble stoppet hadde jeg kontakt med vårt internasjonale nettverk og et døgnbemannet «Team #freepetter» i Norge. Attac Argentina satt meg i kontakt med frivillige advokater fra et av landets tyngste forskningsinstitutter. Jeg fikk en advokat! Vi snakket sammen på telefonen. Strategien: Jeg er turist. De har ikke mulighet til å nekte turister innreise. Jeg har en venninne som bor i Buenos Aires – jeg skal besøke henne. Konsertbillettene våre til Arcade Fire var bevismateriale.

Klokken halv to får Jorge en telefon som sier at jeg skal på et fly. Jeg skal visst til São Paulo. Flere vakter møter meg ved gaten. Jeg ringer advokaten min!

Hun sier hun nettopp har levert en klage til statsadvokaten. Men hun kan ikke hindre at de setter meg på flyet. Jeg protesterer: – Vi kan gjøre dette på den enkle måten, eller på den vanskelige måten, sier en av de nye vaktene til meg. Den vanskelige måten!, sier jeg. Ukvemsord! «Snakker du språket mitt kanskje?!» er det siste jeg sier før jeg går om bord.

Etter 40 timer i Buenos Aires og São Paulo var jeg tilbake der jeg startet, i Florianópolis i sør-Brasil. Argentinske medier begynte å skrive om saken. I løpet av den første dagen hadde jeg gjort seks radiointervjuer og fire avisintervjuer. Mediene i Norge var lite interessert i saken. En nyhet var viktig for oss: Via ABC Nyheter fikk jeg vite at utenriksminister Ine Marie Søreide Eriksen skulle protestere på utkastelsen.

Den britisk-ecuadorianske journalisten Sally Burch fikk en enda verre behandling da hun ankom Buenos Aires. Hun ble kastet ut, men i motsetning til meg fikk hun omgjort vedtaket før hun dro fra landet. De holdt henne på flyet selv om hun ikke lenger kunne kastes ut av landet.

Den neste dagen gikk til å snakke med argentinske medier. Om bare spanskprofessoren min hadde hørt på!

På TV

På YouTube begynte klipp fra argentinsk TV å dukke opp. Først: en humorsketsj! To menn i dress sitter på en mørklagt scene foran et stort publikum og snakker om «konflikten mellom Norge og Argentina».

Nyhetssendingene har en litt mer alvorlig tone. DE KASTET MEG UT AV LANDET, med musikk og et stort bilde av meg! DEMOKRATIET I ARGENTINA ER TRUET. «Hvem er denne mannen, Petter Tit-ljande?» sier en mann i dress. Jeg svelger. Kanskje ikke dette var så lurt?

 

Jeg får haugevis av meldinger på Facebook og Twitter. Etter hvert begynner jeg å twitre på spansk til ære for fansen. 3500 retweets!

Til argentinsk radio snakket jeg om hvorfor sivilsamfunnet må være med på WTO-møtet, hvilke temaer som er viktige der, og hva jeg synes om den argentinske regjeringen. «En internasjonal ydmykelse», var min favoritt, ingen grunn til å spare på kruttet! The Guardian intervjuet Sally Burch. Financial Times trykket en kronikk fra Attacs søsterorganisajon i Storbritannia. Jeg skulle dele leilighet med mine britiske venner, men de måtte bli hjemme.

Til slutt ble saken løst. Etter en lang stunds stillhet fra norske og argentinske myndigheter publiserte Argentina en pressemelding som slo fast at verken jeg eller Sally Burch er en sikkerhetstrussel. Jeg fikk tilbake adgangen til WTO-møtet.

Jeg kan dra til Buenos Aires på nytt. Ingen av folkene fra argentinsk sivilsamfunn har fått tilbake tillatelsen sin til å delta på WTO-møtet.