Faksimile kronikk i DN.

Arbeid, frihet og ulikhet

Kronikker Stikkord: , , , , ,

Verdensøkonomiens store problem er at 82 prosent av formuesveksten i 2017 gikk til de en prosent rikeste. DN prøver å bagatellisere Norges bidrag til økende global ulikhet.

Feilen DN-lederen gjør, er å se på verden som en mosaikk av land istedenfor å se hvordan globaliseringen smelter oss sammen. Problemet er mer sammensatt enn at «den jevne nordmann er rikere enn den gjennomsnittlige verdensborger».

Faksimile DNs leder
Dagens Næringsliv gikk hardt ut mot Attacs tolkning av ulikheten i verden i sin leder tirsdag.

Rikdommen som blir akkumulert av Norges milliardærer er den andre siden av mynten som klinger hult i kassa til tekstilarbeideren. Attac valgte å trekke fram Bjørn Dæhlie fordi han debuterer på Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Det kan godt hende at Dæhlie arbeider for levelønn og gode arbeidsvilkår hos sine tekstilarbeidere.

Sannheten er likevel at forhold som lønnstyveri er et økende problem i den globale tekstilindustrien, i følge Framtiden i Våre Hender (FIVH). Selskaper som bedyrer etiske retningslinjer kjøper klær av fabrikkeiere som stikker av med lønnen til over 200 arbeidere i Kambodsja.

Undersøkelsene fra FIVH viser at dette ikke er enkelthendelser. Produksjonen av klær til det norske markedet blir kontinuerlig flyttet til billigere steder, skriver Heidi Lundeberg i rapporten «Jaget etter billig lønn». Kina blir mindre attraktivt nå nettopp på grunn av økte lønninger. Kvinnelige indiske tekstilarbeidere har en dagslønn som er under grensen for ekstrem fattigdom. De sitter igjen med 90 øre fra en t-skjorte som er solgt i Norge. Det er 0,6 prosent av utsalgsprisen. Lønnen til indiske arbeidere har gått ned selv om produktiviteten har økt med 8 prosent.

Økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon henger dessverre ikke alltid sammen. På 00-tallet vokste økonomien med 97 prosent, mens reduksjonen i ekstrem fattigdom var 44 prosent. Det meste av fattigdomsreduksjonen skjedde i Kina. Uten en aktiv politikk for å samtidig utjevne forskjeller ender vi, som Oxfam viser, med en verden der veksten tilfaller de aller rikeste.

Det er ingenting fordummende med å gi konkrete eksempler i en debatt som er preget av tall og fine formuleringer fra verdens rikeste. Dæhlis Kapital-klatring har krevd mindre av ham enn den innsatsen han la inn for å bli verdens beste skiløper. Dæhli hadde allerede merkevaren, kapitalen og nettverket. Da er mye av jobben gjort. Etterpå ligger urettferdige økonomiske og sosiale strukturer fint til rette for å bygge opp en internasjonal klesgigant.

At «tekstilindustrien har utgjort en fluktrute» er et snevert blikk på den globale økonomiens spilleregler.

Lave lønninger, frykt for å fagorganisere seg eller bli sparket på dagen er virkeligheten i tekstilbransjen. Det er dette som er forskjellen på Norge og landene som produserer mange av varene vi kjøper.

DN viser til økonomisk vekst i Asia for å forsvare vekst som et mål i seg selv. Mye av fattigdomsreduksjonen er reduksjonen av andelen folk som lever i ekstrem fattigdom. Kina har klart å løfte millioner ut av fattigdom gjennom sin eksportstrategi, men overføringer til den kinesiske landsbygda er også en del av suksesshistorien. Godt timet asiatisk industripolitikk gjør ikke at man kan avvise behovet for grunnleggende systematiske endringer i hvordan økonomien er drevet.

Det er ikke deltagerne på Verdens Økonomiske Forum som skal styre de grunnleggende samfunnsendringene. 79 prosent av deltagerne er menn. Kanskje det er like greit at forandring skjer på andre arenaer?

Vanligvis skjer forandringene etter gode ideer eller maktforskyvninger mellom folk og politikere. I

. I Norge kan politikerne bidra til at pengene gjemt i skatteparadis ikke lenger er større enn 80 prosent av verdens formue. Istedenfor trenerer regjeringen styrkingen av selskapsrapporteringen og et åpent eierskapsregister. Eller plasserer seg på sidelinjen når FN skal binde næringslivet til menneskerettighetene. Eller følger USA og EUs råkjør mot de fattigste i Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

Hvert år lanserer Oxfam sine «ulikhetstall» i forbindelse med Verdens Økonomiske Forum i Davos. Credit Suisse står for tallene Oxfam gjør sine beregninger ut ifra. De spår at gruppen av de aller rikeste vil øke med 23 prosent de neste fem årene.

Land med større ulikhet får flere millionærer, slår Credit Suisse fast. Derfor er det ikke overraskende at USA har nesten halvparten av verdens dollarmillionærer. 70 prosent av verdiene i USA er på finansmarkedene. Dette får enorme konsekvenser når neste finanskrise treffer. Som vi vet, er det de fattigste som må betale regningen når det smeller.

De sosiale protestene i Europa og Midtøsten i 2011 var et vannskille i ulikhetsdebatten. Samme år slå IMF fast at ulikhet hindrer økonomisk vekst. Uten vekst blir det lite å fordele, skriver DN. Uten fordeling blir det lite vekst, svarer vi.

Faksimile kronikk i DN.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 26.januar 2018