Verden: En global nasjon? Skal Norge skatte da?

Blogg| Skatterettferdighet Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Sunniva Larsen

Sunniva Larsen

Sunniva Larsen er Stavanger-representant i Attac Norge, data-analytiker og aktiv i Tekna og Human-Etisk Forbund.
Sunniva Larsen

Siste innlegg fra Sunniva Larsen (se alle)

Globalisering er ikke lenger ett nytt ord, men organiseringen av det internasjonale samfunnet mener jeg fortsatt er primitiv. Er det for ”urealistisk” å mene at omfordeling og velferd bør være på den politiske agendaen også land i mellom?

Siden den industrielle revolusjonen har vi hatt politiske skillelinjer i Norge som noe forenklet sagt dreier rundt en typisk ”arbeider – eier interessekonflikt”. Konflikten ligger i fordelingen av generert overskudd og makt mellom de to partene, også kalt ”høyre –venstre” eller ”blå – røde”.

For dagens mennesker, der land og verdensdeler er knyttet tettere sammen, oppstår det en ny global dimensjon i tillegg til den nasjonale. Som arbeider i Norge er du kanskje opptatt av barnehager og omfordeling her til lands, men som norsk er det ikke sikkert du ser det samme behovet for å dele med resten av verden. For hvilken interesse har Norge av det? Slagord som ”alle skal med” får kanskje en bismak av dobbeltmoral når man legger til Nigeria? Hvis du ikke snur helt om og glemmer gamle idealer, setter du deg kanskje heller i sofaen og tenker at dette blir for komplisert til at du orker engasjere deg?

De blå står stødigere i den nye globale settingen. Interessene på høyresiden er for mange mer sammenfallende med Norge sin rolle i verden. For de fleste vestlige land, ser man en dreining mot denne konsekvente høyresiden som støtter sine lands globale eier-interesser. Populistisk best uttrykt av Trump med ”America first”.

Demokrati er basert på maktfordeling, nettopp fordi historien har vist igjen og igjen at mennesket har problemer med å se objektivt forbi egne interesser. Men på globalt nivå har vi ikke demokrati eller maktfordeling. Den internasjonale arenaen er i dag preget av selskaper som eier ressurser større enn gjennomsnittlige nasjonalbudsjett. De skatter ikke til nasjonene de genererer inntektene i, og ikke til verdenssamfunnet. Verdens mektigste nasjoner ledes av mennesker som gjerne har sterkere bånd til disse selskapene enn til landets innbyggere og deres liv.

Arbeidet med å utforme globale prinsipper for skatt og omfordeling må tas alvorlig av flere enn verdens CEOer. På samme måte som arbeidet for maktbalanse og likeverd har gitt oss en bedre og mer stabil stat – er det ingen grunn til å tro at løsningen er en annen for verden som helhet. Vi må bort fra ”fattighus og velferdsgallaer”, og over til strukturert omfordeling og velferd. Det er den eneste måten å unngå nye terrorangrep, klimakatastrofer og flyktningskriser. I tillegg bidrar velferd til at gode ideer og styresett kan blomstre i andre land som kan hjelpe oss her i Norge i neste runde.

Vi må ta stilling til hvem Norge vil være i den globale nasjonen; Marie Antoinette eller Eva Joly? Vil vi bli tatt på sengen med kake og juveler før vi blir sendt til giljotinen, eller stå opp for rettferdighet med mot til å tåle nedturer på veien?

For meg er det akkurat dette Attac sitt arbeid er starten på. Fra å sikre at internasjonale handelsavtaler ikke undergraver velferd, til bekjempelse av skatteparadis og sletting av u-landsgjeld. Nå er ikke Attac et politisk parti, men personlig synes jeg de politiske partiene burde se mer til Attac.

Selv om eier og arbeider grunnleggende har ulike interesser, er det ingen naturlov som sier at ikke forholdet kan fungere veldig bra. Men da må begge sider bli hørt og tatt hensyn til, ikke bare nasjonalt – men også inne i hver enkelt av oss.

Og JA, også eiere må skatte. Selv når eierne er oss.