Mens vi griller Zuckerberg

Handelspolitikk| Kronikker| Leders Blogg Stikkord: , , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland (f. 1984) var leder i Attac fra 2013 til 2018.
Petter Slaatrem Titland

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland (se alle)

Personverndebatten dekker over et vel så viktig spørsmål: Hvordan skal digitaløkonomien reguleres?

Klassekampen lørdag 14. april.

En måned etter at Cambridge Analyticas Christopher Wylie lekket innsidedetaljene fra datahandelen til Facebook, satt Mark Zuckerberg i den amerikanske kongressen og ble grillet. Den siste måneden har vært lærerik, ikke bare for Zuckerberg. Debatten om stordata har eksplodert.

Hovedsaken i diskusjonen om datautvinningen har vært personvern. EU har vært på saken i årevis, og personvernforordningen som blir innført i mai løser mange (men ikke alle) personverntruslene fra Facebook og kompani.

Men personvern-vinklingen viser bare en liten del av bildet –  vi trenger også en diskusjon om noen grunnleggende politiske holdninger til digitaløkonomien, teknologisk utvikling og stordata.

Først en liten oppsummering av de politiske tiltakene som er foreslått den siste tiden. Dagen skandalen brøt ut fikk vi første advarsel fra kulturminister Trine Skei Grande: «Sosiale medier kommer til å innse at personvern også er en vare som vi er villig til å betale for». Grande fronter et amerikansk syn på personvern, som er svært uvanlig i Europa. Personvern er heldigvis en rettighet, ikke noe et selskap kan velge å tilby til dem som vil betale for det.

Grande fortsetter: «Framover kommer vi til å se at selskapene tilbyr tjenester som handler om å ta vare på privat informasjon slik at det ikke kan brukes av andre». Men hvis Google selv bruker dataene de samler inn om meg, er det greit? Hva skjedde med Venstres engasjement for personvern?

De politiske tiltakene som blir foreslått etter dataskandalen er som en speiling av tiden vi lever i. Heldigvis kan ikke Grande sette sitt amerikanske preg på EUs personvernregelverk. Men det er andre mennesker med makt som baler like mye som kulturministeren. Og selv om de i motsetning til henne vil ha reguleringer, viser forslagene at politikere ikke er særlig vant til politisk styring av dette feltet.

Den amerikanske kongressen skal snart behandle et lovforslag som sier at selskapene må få godkjenning av deg før de bruker data om barn, helse og finans, samtaledata eller lokasjonsdata. En teknologikommentator i The New York Times foreslår at du skal kunne ta med dataene dine fra et selskap til et annet som tilbyr bedre tjenester.

Både Time Magazine og Forbes fronter «gjennomsiktighet» – brukerne må få vite hva dataene blir brukt til. Under kongresshøringen denne uka snakket politikerne om hvor viktig «tillit og gjennomsiktighet» burde være for Facebook, og selskapet har den siste uka vært i «dialog» med kongressen om en lov som skal pålegge det å gi informasjon om hvem som betaler for politisk reklame.

Slike forslag overser fullstendig monopolstatusen til aktører som Facebook og Google. De overser at selskapene allerede ber om tillatelse til å bruke dataen. Snakket om gjennomsiktighet viser at politikere har en fetisj for åpenhet som misbrukes til politisk tomprat. Unntaket blant forslagene har vært Paul Masons forslag om å gjøre Facebook statlig. Ingen dum idé.

En syvendedel av Cambrigde Analyticas databudsjett ble brukt på Facebook. 85 prosent av dataene selskapet har samlet inn er altså utenfor søkelyset her. Såkalte «datameglere» samler inn, kjøper og selger data hver eneste dag, med eller uten Facebook. Ingen har foreslått noen reguleringer for datamegling.

Eierskap og forvaltning av stordata er like mye et industripolitisk spørsmål som et personvernspørsmål. Det samles inn data om våre preferanser, vaner og svakheter, men det samles også inn data fra oss som danner råmateriale i maskinlæringen av kunstig intelligens.

Førerløse bilers evne til å skille mellom objekter i trafikken er trent opp av informasjon fra Googles mange tjenester på nettet. Hvordan skal det offentlige kunne tilby transport i framtiden, uten hjelp fra Google? Hva med postlevering eller søppelhenting?

Google analyserer helsedataene til det britiske helsevesenet. Hvordan påvirker det prioriteringer i helsepolitikken? Hvor mye av helsebudsjettet forsvinner til skatteparadis? Flere steder i vesten er det algoritmer som bestemmer hvem som får studieplass, hvor lang fengselsstraff du får og hvordan stemmetelling foregår. Kan vi stole på at teknologiselskapene tar hensynene som skiller det private fra det offentlige når det offentlige ikke har kompetanse på å utvikle algoritmer?

I tillegg til utfordringer som handler om teknologisk suverenitet, er det viktige spørsmål om infrastruktur vi må ha svar på. Hvor skal dataene lagres? Hvor skal de sendes? Hvem skal eie dataene? Hvis kommunene vil ha kontroll på sine offentlige tjenester i framtida, kunne det vært en idé med kommunalt eierskap av data?

Facebook-aksjene steg med fem prosent under grillingen av Zuckerberg. Amerikanerne kommer til å holde på med Facebook-saken en stund. La dem holde på – men vær klar over at politikken for digitaløkonomien utformes nå.

Ingen lobber mer enn IT-selskapene, og de ligger langt foran storsamfunnet i å sette premissene for debatten og lovfeste ideene sine. Finn deg et parti eller en organisasjon der du kan diskutere digital industripolitikk og digitaløkonomi. Du har ingenting å tape bortsett fra din Facebook-avhengighet!