Debatten om vannprivatisering har ikke tørket inn

Blogg| Vann Stikkord:

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martine Kopstad Floeng

Martine Kopstad Floeng

Martine er fungerende redaktør for Attac-bloggen. Hun jobber som informasjons- og analysemedarbeider i Fivas. Martine er også 1. nestleder i Attac.
Martine Kopstad Floeng

Siste innlegg fra Martine Kopstad Floeng (se alle)

820 millioner mennesker venter fortsatt. De venter på at de kan skru på krana og fylle glasset med rent vann. De venter på å kunne hvile føttene, og ikke gå lengre enn til kjøkkenet for å få slukket tørsten. De venter på at verdenssamfunnet skal finne en måte å sikre de menneskeretten til vann.

Når et gode blir en knapphet, ser gjerne kapitalen og selskapene muligheter for å gjøre fortjeneste. Klimaforandringer, urbanisering, befolkningsvekst og konkurrerende forbruk legger et stadig økende press på verdens knappe vannressurser.

I flere tår ble privatisering lansert som den eneste løsningen på verdens vannkrise. Privatisering av offentlig vannforsyning var fra 1980- tallet i vinden og vestlige banker og politikere satt stadig oftere privatisering som en betingelse for å få lån. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken innførte liberaliserende politikk og privatiserte store offentlige institusjoner under dekke av deres gjelds – og bistandspolitikk.

Vannprivatisering ble lansert som en ny reform som utviklingsland skulle ta i bruk for å løse statens ineffektivitet, tiltrekke seg ny finansiering og øke tilgang til vanntjenester. Det samme sa de vestlige politikerne til seg selv, og solgte vannet til høystbydende.

Frankrike sto i bresjen, og regnes fortsatt som privatiseringens hjemland. Veolia, Suez og Vivendi er alle franske, og regnes som de største private aktørene i vannbransjen. Senest forrige uke ble et globalt toppmøte om vannprivatisering avholdt i Paris. En by som, ironisk nok, selv har valgt å ta tilbake kontrollen over ens vannressurser etter et mislykket forsøk å overlate ansvaret til et privat selskap. Paradoksalt nok er det også i Frankrike hvor folkelig motstand har ført til gjenvunnet kontroll over vannressursene. Det samme har vi sett i Sverige, Tyskland, Italia, Spania og Belgia som siden årtusenskiftet har tilbakeført hele eller deler av vannforsyningen til det offentlige.

I dag er offentlig vannforsyning på vei tilbake på moten. Vi ser stadig oftere en såkalt «rekommunalisering» av tjenester. Men nærmest utelukkende i vår del av verden, foruten om enkelte unntak i  India, Tanzania og Argentina. For samtidig som vi i Europa krever kontrollen tilbake over toglinjene og vannledningene, så diskuterer «vi» i plenum hvordan viktige vannressurser bør overføres fra samfunn til selskap i en rekke utviklingsland.

Ikke til salgs! I London demonstrerte folk mot de europiske vannselskaper sitt forsøk på å kjøpe opp rettighetene til vannforsyningene i land i Sør. Foto: Global Justice Now

Mennesker eller milliarder?

Ifølge FN opplever mer enn fire milliarder mennesker, omlag halve jordas befolkning, alvorlig vannmangel minst én måned i løpet av et år. Det er store ulikheter som preger denne statistikken. Ulikheter som eksisterer på tvers av regioner, mellom urbane og rurale områder, men også mellom rike og fattige nabolag. Tilgang på vann og sanitær står i et sterkt avhengighetsforhold til grad av velferd: majoriteten av de som mangler tilgang på vann og sanitær lever i mindre utviklede land, gjerne i rurale strøk og med lav gjennomsnittsinntekt.

Så mange som 85 prosent av de som lever uten tilgang på rent vann bor i Afrika sør for Sahara og den sørlige delen av Asia. Det er også i disse områdene hvor privatiseringen av vannressursene har vært mest praktisert.

Oppfatningen om at privatisering av statens tradisjonelle oppgave skulle løse den globale vannsituasjonen utfordres stadig. I dag, mer enn 30 år etter privatiseringsbølgen tok form, finnes det liten empiri som tilsier at privatiseringen har oppfylt noe av det den lovte. Kostnadene har gjerne økt, vedlikeholdet av infrastrukturen stagnert og innovasjonen har stoppet opp. Privatiseringen av vannforsyningene rammer således sosial skjevt og forsterker ulikhetene innad i et samfunn. Ofte blir prislappen på handelen for høy for de marginaliserte, og mange må benytte seg av usikre vannkilder.

I Buenos Aires, for eksempel, ble vannforsyningene privatisert i 1993. Det franske selskapet Suez inngikk da en 30-års kontrakt med byen, som skulle sikre beboerne trygg og tilstrekkelig tilgang på vann. Samtidig som selskapet tjente store penger på avtalen, opplevde befolkningen at tilbudet ble dårligere og at deres utgifter steg. I løpet av knappe ti år økte vannregningen med hele 88 prosent. Befolkningen protesterte, og i 2002 ble ansvaret for vannforsyningene i hovedstaden tilbakeført til offentlig sektor

Lignende eksempler finner vi i Dar Es Salaam, New Delhi, Berlin og Nice. Tilsammen har 45 land tilbakeført tidligere privatiserte vanntjenester til det offentlige.

Et spørsmål om rettferdighet

Spørsmålet er da hvorfor det fortsatt arrangeres store toppmøter med formål om å privatisere flere elver, brønner og rørledninger. Hvorfor krever Verdensbanken at land og byer må privatisere sine vannforsyninger når de skal motta lån og gjeldstøtte? Selv om stadig flere velger å «rekommunalisere» sine tjenester, er man vitne til en global oppskalering av private tjenester. Vår bekymring gir gjenklang hos en rekke internasjonale organisasjoner, som frykter at profitt kommer før primærbehovene til befolkningen.

Vi må fortsette å verne om prinsippet om at tilgang til rent vann er et offentlig ansvar og en menneskerett. Bedre ressursforvaltning er avgjørende for å dempe farene for framtidige vannkriser. Når private selskaper overtar ansvaret for vannforsyningene flyttes fokuset fra menneskerettighetene til milliardene. Statlig eierskap bidrar i større grad til videreutvikling av kompetanse og innovasjon, men også til forbedret infrastruktur og lavere utgifter for folk flest. Dette skaper større trygghet og mindre forskjeller innad i et samfunn.

 

Foto: Ayesha Dsouza / Indian Youth Climate Network