Gjeldsdrevet vannprivatisering i Hellas

Blogg| Ressurspolitikk| Vann Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martine Kopstad Floeng

Martine Kopstad Floeng

Martine er 1. nestleder i Attac Norge.
Martine Kopstad Floeng

Siste innlegg fra Martine Kopstad Floeng (se alle)

Den EU-påførte innstrammingspolitikken vi har vært vitne til i Hellas siden 2010 har vært kompromissløs. Hellas har vært tvunget til å selge unna fellesskapsverdier, eiendeler og virksomhet. Privatiseringen har i midlertidig møtt stor motstand, og grekerne har kjempet i årevis for å verne om vannet deres.

Den såkalte Troikaen, bestående av EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har over en årrekke gitt Hellas kriselån. Mer enn 2100 milliarder kroner har blitt lånt ut, i et forsøk på å få kontroll over statsfinansene. Betingelsene for lånene har vært klare og brutale: omfattende privatisering av statsselskaper og offentlig sektor for å sikre inntekter til statskassa.

Illustrasjon: Public Services Internationl

Alt som kunne ha en verdi, skulle legges ut for salg, var beskjeden. Flyplasser, ferieøyer, togskinner, motorveier og havner er bare noe av det som har blitt forsøkt solgt til høystbydende. Myndighetene vil selge vannforsyningene – og reservoarene også, men det har blitt stoppet gang på gang.

Motstanden blant befolkningen og deres fiendtlige holdning til privatiseringen har vært – og er fortsatt – todelt. Den bunner i frykten for prisforhøyelser dersom vannressursene kommersialisert. Dette vil ramme den greske befolkningen hardt: som allerede er tynget av høy arbeidsledighet, offentlige sparetiltak og kutt i lønnsutbetalingene. Motstanden kommer også ut av følelsen av at dette er påtvunget av europeiske, ikke-greske aktører.

At vannet ikke har blitt solgt, skyldes sterk folkelig motstand. For det står ikke på interessen eller velviljen til de greske myndighetene. Multinasjonale selskaper har i en årrekke vært involvert i prosessen med å kjøpe opp flere av de statlige vann – og avløpsselskapene, og myndighetene har gjort sitt for å fremskynde handelen. Siden det er ytterst få offentlige institusjoner i Hellas som fortsatt er lønnsomme, er presset på de som faktisk er det, blitt stadig større. De to største greske vannselskapene, EYDAP i Aten og EYATH i Thessaloniki, er eksempler på lønnsomme institusjoner, som myndighetene ivrer etter å selge unna til internasjonale investorer. Mens myndighetene i Aten har ønsket å selge 30 prosent av selskapet, har man i Thessaloniki ønsket å selge 51 prosent av den statlige eierandelen.

Israelske Mekorot og franske Suez var begge med på budrunden om EYATH i Thessaloniki som startet i 2012.

Folket reiste seg i protest, og salget ble stanset. Første gang i 2014, da arbeiderforeningen i det offentlige vann- og avløpsselskapet i Thessaloniki, EYATH, arrangerte en uoffisiell folkeavstemning i millionbyen. Nærmere 60 prosent av byens stemmeberettiga gikk til urnene, og hele 98,5 prosent stemte nei.

Sjeldent har man sett så sterke protester mot en privatiseringsprosess. Til tross for folkelig motstand, avviste myndighetene folkeavstemningen.

Grekerne gikk derfor rettens vei for å hindre at vannselskapene i Thessaloniki og Athen skulle bli solgt – og de fikk medhold. Høyesterett slo fast at salget var i strid med den greske grunnloven, som sier at helsevernet til borgerne skal garanteres. Å selge vannforsyningene ville, ifølge Høyesterett, stride imot dette prinsippet da multinasjonale selskaper ikke ville ha samme insentiv for å sikre allmenn og likeverdig tilgang til trygt drikkevann til en overkommelig pris.

I 2015 signerte allikevel de greske myndighetene en avtale med sine europeiske kreditorer, hvor de i bytte mot sin tredje krisepakke åpnet opp for full privatisering av både EYDAP og EYATH.

Protestene fortsatte, og motstanden og frustrasjonen blant den greske befolkningen vokste. Gleden var stor da de greske myndighetene snudde i februar i år. De ville ikke lenger gå inn for full privatisering av landets største vannselskaper. Internasjonale medier skrev om seier for befolkningen, og ved første øyekast kunne det se ut som at vannkrigen endelig var over. Men det skulle ikke være så vel: privatiseringsplanen var bare moderert, ikke havarert. Fortsatt ønsker myndigheten at 11 prosent av EYDAP og 24 prosent av EYATG skal selges.

Kampen fortsetter for folket og den greske fagbevegelsen – og for retten til det greske vannet.

 

Lise Rødland fotografert under 1.mai-toget i 2012. Foto: Attac Norge

1.mai skal Attac gå sammen med appellant Giorgos Arhondopoulus, leder Water Workers Union, Thessaloniki i Hellas. Sammen skal vi gå under parolen «Solidaritet med Hellas – Slett gjelda». Vi oppmuntrer alle våre aktivister til å gå sammen med oss. For å vise vår motstand mot privatiseringsprosessen, og støtte til den greske befolkningen.