Hva var spørsmålet? Teknologi som mål og middel

Blogg Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martine Kopstad Floeng

Martine Kopstad Floeng

Martine (f.1990) er leder i Attac Norge.
Martine Kopstad Floeng

Siste innlegg fra Martine Kopstad Floeng (se alle)

Troen på at teknologi og digitalisering er «selve» løsningen på alle verdens problemer har nådd utviklingspolitikken.

Når Arendalsuka går av stabelen neste uke er det mange som har høye forventninger til lanseringen av Norges nye digitale strategi. Ettersom dette arrangementet har blitt en sentral politisk arena, er det neppe tilfeldig at det er her Utenriksdepartementet med utviklingsminister Nikolai Astrup har valgt å legge frem den digitale strategien for utviklingssamarbeid.

Før sommeren inviterte Astrup representanter fra nærings,- kunnskaps – og organisasjonslivet til å komme med innspill til hvordan denne strategien burde se ut. Det eneste som var klart var at dette skulle være en strategi som skulle ta utgangspunkt i hvordan digital teknologi, nye verktøy, metoder og samarbeidsmodeller skulle kunne bidra til økt utviklingseffekt.

Hele seansen startet med at alle fremmøtte ble bedt om å laste ned det digitale verktøyet «menti» for å svare på spørsmålet «hva er viktigst for å lykkes med digitalisering i utviklingspolitikken?». Før jeg rakk å rydde plass på telefonen for å få plass til en ny app, var spørsmålet besvart av publikum. «Partnerskap», «tilgang» og ikke minst «næringsliv» sto med store bokstaver i ordskyen.

Disse tre nøkkelordene ble gjentatt et uvisst antall ganger fra salen og fra scenen i løpet av de timene vi var samlet. De fleste som sto på podiet var unge, lovende og med en gryende plan for hvordan akkurat deres app skulle revolusjonere norsk utviklingspolitikk. Innspillene kom som på et samlebånd: hvor mantraet var at ny teknologi gir nye muligheter, og at næringslivet og norske gründere skal være de nye utviklingsleverandørene.

Det mobile banksystemet M-Pesa i Keyna er et eksempel på en vellykket teknologisk nyvinning. Foto: Ivan Small / IMTFI
Selv havnet jeg og de fleste andre fra sivilsamfunnet for langt bak i køen til å presentere våre innspill. Foruten et samlet innlegg fra en rekke av de store bistandsorganisasjonene og et 1-minutts innlegg fra Tax Justice Network var det få som rakk å si noe om verdien av den kompetansen vi har opparbeidet oss og hvilke risikoer som må tas hensyn til når teknologien skal inn i utviklingspolitikken. Forhåpentligvis leser Astrup de skriftlige innspillene, som ikke ble valgt ut til å bli lest opp høyt.

Misforstå meg rett.

Det ville vært både dumt og misvisende å påstå at det ikke er sant at teknologi er en del av fremtiden. På lik linje som det ville være naivt å tro at utstrakt bruk av teknologi ikke også skaper nye utfordringer. Digitalisering kan drive utviklingen, men den kan også forsterke og øke allerede eksisterende ulikheter. For det er fortsatt mange som står utenfor det såkalte digitale samfunnet. Ifølge Norad er det på verdensbasis fire milliarder mennesker som av ulike grunner ikke har tilgang på digitale verktøy og plattformer. Kvinner er overrepresentert i denne statistikken, som må ses i sammenheng med graden av lese- og skriveferdigheter og utbredelsen av analfabetisme. Afrika sør for Sahara ser vi også hvor andelen mennesker uten elektrisitet øker.

Når Astrup sier at målet er å integrere teknologi i hele bredden av Norges utviklingsinnsats og systematisk bruke digitale verktøy for å oppnå mer utvikling for hver kroner Norge bruker, så er det flere utfordringer og risikoer som må belyses og løses.

Den største utfordringen for utviklingsland er avhengighetsforholdet til markeds- og dataplattformer som er styrt enten fra USA eller Kina. Ingen andre aktører globalt er i nærheten å matche amerikanske og kinesiske teknologiselskaper på de feltene i digitaløkonomien som legger premissene for produksjonen og eksportmarkedet i sin helhet.

Her er det ikke lenger snakk om å importere løsninger fra eksempelvis amerikanske selskaper og gjøre seg avhengig av spesielle type løsninger eller en bestemt type teknologi. Utviklingsland trenger investeringer fra de store teknologiselskapene. Dagens utvikling legger ikke til rette for økte investeringer fra teknologiselskapene.

Avhengigheten til de amerikanske og kinesiske digitale plattformene vil gi utviklingsland liten eller ingen kontroll over sin egen produksjon, fordi informasjon om markedet vil være svært begrenset. Mens man tidligere samlet sammen en rekke ulike markedssignaler for å bestemme industripolitikk, strategi, produksjonsmål eller investeringer både innen privat og offentlig sektor, er kunnskapen om markedet nå basert på datainnsamling. Og hvem samles den inn av? Jo, en håndfull amerikanske og kinesiske selskaper.

Dersom ny teknologi skal komme verdens fattigste land til gode bør Norge fokusere på å eksportere infrastruktur og kompetanse som vi kan tilby. Jeg snakker i all hovedsak om digital infrastruktur til å samle inn og lagre data, slik som bredbånd, skylagring og serverkapasitet. Videre vet vi at en rekke utviklingsland trenger teknologi for å foredle data, slik som kunstig intelligens eller maskinlæring. Ved å tilby denne kompetansen vil utviklingsland i større grad være rustet og i stand til å desentralisere økonomisk makt i de nye digitale økosystemene.

For at dette skal kunne skje på en suksessfull måte, trenger utviklingsland offentlige rammeverk i form av nye institusjoner som eier infrastruktur og stordata for det offentlige – uavhengig av sektor. Det offentlige kan således også forvalte data som er samlet inn, både offentlig og privat, og gjøre dette datamaterialet tilgjengelig for private entreprenører og offentlige innovasjonsprosjekter. Med mindre det offentlige forstår at datainnsamling er den sentrale drivkraften bak digitaløkonomien vil aldri utviklingsland kunne utvikle lokale, nasjonale – og regionale plattformer.

Vi må også unngå å jakte på teknologiske løsninger på problemer som egentlig ikke kan løses av teknologiske fremskritt. Empirien er tydelig der: det finnes ikke en digital løsning for alle problemene vi står overfor.