Den greske økonomien er på bedringens vei med klar vekst, og arbeidsledigheten er for første gang siden 2011 under 20 prosent.
Slik starter NTBs tekst om at Hellas’ kriseprogrammer nå avsluttes. Det som avsluttes er låneutbetalinger fra EU til Hellas. Gjelda vedvarer, den sosiale krisa fortsetter og det greske folkestyret har ikke vært i dårligere forfatning sia militærdiktaturets dager.
Grekerne har i praksis blitt frarøvet sitt demokrati etter at landet inngikk den første låneavtalen med den såkalte troikaen, Den europeiske sentralbank, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF). De høye herrer i Brussel har detaljstyrt statsbudsjettene og tvunget gjennom kutt i pensjoner, høyere medisinpriser, tvangssalg av statseiendom, kutt i helsevesenet og rasering av omtrent alt av velferdstjenester en kan tenke seg.
61,3 prosent sa i 2015 OXI, nei, til kuttpolitikken. Stemmene deres blei talt, men ikke tatt til etterretning.
Folket i Hellas har måttet betale prisen. 300.000 personer har forlatt landet. Arbeidsløsheta er nå akkurat under 20 prosent, noe som trekkes fram som positivt av enkelte, men som i realiteten er en katastrofe. IMF håper den vil komme ned i 12 prosent i 2040. Sjølmordsraten spratt til vers etter krisa og har forblitt høy, spedbarnsdødeligheta like så.
Når krisepakkene blei snakka fram av EUs talspersoner var det imidlertid ikke mennesker som var i fokus, det var økonomien. Men også den har gått elendig under EU nyliberalistiske kurs. Hovedårsaken som blei gitt for at Hellas «måtte» underlegges politisk kontroll var at man måtte få kontroll på gjelda. Vel, Hellas gjeldsgrad er i dag høyere enn den var i 2010 da man blei enige om den første lånepakken og økonomien produserer ikke i nærheten av førkrisenivå.
Kilde: tradingeconomics.com
Årelatinga av den greske økonomien har ikke bragt med seg noe positivt. Men det visste man jo på forhånd. Vi var mange som advarte mot at kuttene foreslått av EU ville gjøre vondt verre. Vi hadde nemlig sett det før. IMFs «strukturtilpasningsprogrammer» hadde blitt gjennomført i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Påtvungen privatisering, kutt i statsbudsjettene, en økonomisk politikk for internasjonale kapitalister heller enn lokalbefolkninga og rigide inflasjonsmål har ført til større fattigdom og lavere vekst, eller til og med resesjon som tilfellet har vært med Hellas. Det førte også land etter land ut i sosiale, politiske og økonomiske kriser som gjorde at IMF i praksis var bannlyst på halve kloden. Ingen ville ha pengene til IMF. Ingen ville ha politikken deres. Redninga blei finanskrisa da EU vekte lånehaien fra dvalen.
Heller ikke denne gangen har den gjenopplivede økonomiske modellen brakt med seg den framgangen selgerne har lovet. Zombieøkonomi kaller den australske økonomen John Quiggin det. Han skriver om «døde ideer som går omkring oss», på tross av at de har blitt drept da de har avslutta sitt eget liv gang på gang etter at man i praksis har sett hva de leder til.
Når jeg skriver at krisepolitikken påtvunget Hellas ikke har bragt med seg noe positivt har det naturligvis med perspektivet mitt å gjøre. Jeg har vært i Hellas flere ganger etter krisa. Der har jeg sett hvordan grekere selv må drive sine egne klinikker og sykehus, hvordan tusenvis har blitt kasta på gata, hvordan de må hjelpes av andre fattige og arbeidsløse for å få mat, og hvordan folk slår ut armene over politikere og valg da de vet at det er ingen avgjørelser som tas i det greske parlamentet uansett. Det er imidlertid ikke perspektivet sett fra Brussel eller fra Berlin.
Begrepet redningspakke har blitt brukt om lånene. Sett fra mitt, Attacs og innbyggerne i Hellas’ perspektiv er ordet absurd, til og med groteskt vil jeg påstå. Velger man perspektivet til tyske og franske banker er det mer logisk. De lånte penger ut til en stat da det ikke var forsvarlig. Russland, Mexico, Tyskland og Argentina er eksempler på land som har fått sletta gjeld når de har blitt ramma av økonomiske problemer. Det er normalt i forretningsverdenen, og selv privatlån blir nedskrevet om låntager råker ut for problemer. Men det ville betydd katastrofe for de private bankene som allerede hadde satt seg selv og verden i ei global finanskrise i 2008.
Troikaens lån tok en svipptur innom Hellas før de blei videreført rett til bankene som igjen fikk hodet over vannet. Arbeidere, pensjonister, skolebarn og syke grekere måtte betale for at finansnæringa ikke gjorde ei god nok risikovurdering da de ga milliarder på milliarder i lån til Hellas.
Selv snart ti år etter krisa som verden blei kasta inn i som en følge av en nyliberalistisk deregulering av finanssektoren og åtte år med aktiv seigpining av Hellas, hvor den samme nyliberalismen har blitt påtvunget et folk som aldri hadde valgt den sjøl, er toppene i EU frekke nok til å kalle politikken de har ført for solidarisk.
You did it! Congratulations to Greece and its people on ending the programme of financial assistance. With huge efforts and European solidarity you seized the day.
— Donald Tusk (@eucopresident) August 20, 2018
Grekerne er fratatt reell sjølråderett, rasjonene består av brød og vann, og de har tilsynelatende ingen vei ut. Donald Tusks uttalelse er som en fornærmelse å regne. EU krisepolitikk overfor Hellas har vært like solidarisk som et gjeldsfengsel.