Det var få overskrifter og liten ståhei da Storbritannia for en knapp måned siden ratifiserte CETA-avtalen. En europeisk handelsavtale med Canada og den velartikulerte Trudeau skaper åpenbart ikke like stor bekymring som den omdiskuterte TTIP-avtalen med USA og den rappkjefta Trump.
Det kan vise seg å være naivt, skal vi tro våre britiske kollegaer i Global Justice Now.
CETA-avtalen omtales gjerne som lillesøsteren til TTIP, men er langt fra så uskyldig som hun høres ut som. CETA-avtalen er betydelig mer enn «bare» en ny handelsavtale som gjør det enklere og billigere å sende lønnesirupen over Atlanteren. I likhet med TTIP, som for ordens skyld var en omstridt avtale mellom USA og EU, vil ratifiseringen av CETA overføre makt og myndighet til de multinasjonale selskapene.
Privatisering av velferdstjenester vil øke i omfang, og viktige reguleringer vil forsvinne. Det vil bli mulig for selskapene å saksøke nasjonale myndigheter dersom de føler seg urettferdig behandlet eller dersom konkurransefortrinnet deres trues, det vil bli (nærmest) umulig å reversere privatiseringsprosesser og det vil ikke være noen sanksjonsmekanisme tilgjengelig dersom det oppstår eventuelle brudd på arbeidsrettighetene.
Det er ventet at resultatet vil være høyere arbeidsledighet og lavere lønninger, som følge av økt konkurransekraft.
Beskyttelsen av mannen i gata og hans arbeidsrettigheter vil reduseres. Det samme vil beskyttelsen av miljø, klima og helse.
CETA-avtalen skiller seg også ut ved å være en av svært få handelsavtaler som opererer etter et såkalt «list det eller mist det»-prinsipp. Dette betyr at i stedet for aktivt å inkludere sektorer som inngår i avtalen, må avtalen spesifisere hvilke sektorer som ikke er inkludert. Alt som ikke er spesifikt unntatt avtalen vil således være omfattet av avtalen. Dette kan ved første øyekast ikke virke som noen stor forskjell, men det kan få store konsekvenser i fremtiden – særlig for sektorer og næringer som ennå ikke er oppfunnet.
De amerikanske selskapene vil også få muligheten til å snike seg inn bakveien: siden mange allerede er dypt involvert og tilstede i Canada. Dette vil åpne opp for at også amerikanske selskaper kan gå rettens vei dersom EU og Storbritannia innfører konkurranseregler de misliker.
Leser man CETA-avtalen nøye blir det plutselig ganske tydelig at selv om EU og Storbritannia nå går i seng med Trudeau, så våkner de med Trump uansett.