Da Aleris ikke ville svare på skatteparadis-spørsmål

Leders Blogg| Skatterettferdighet Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland

Petter Slaatrem Titland (f. 1984) var leder i Attac fra 2013 til 2018.
Petter Slaatrem Titland

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland (se alle)

Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, varsler en gjennomgang av Aleris’ kontrakter med Oslo kommune. «Skattebetalernes penger skal forvaltes på riktig måte», sier han til Klassekampen i dag.

I tillegg til dårlig behandling av ansatte, er det flere grunner til at norske kommuner har og har hatt Aleris under lupen. Konsernets kobling til skatteparadis har Aleris aldri klart å avklare.

I 2014 ønsket en representant fra en kommune på Østlandet at ingen skattepenger skulle sendes til skatteparadis, og ville undersøke om Aleris hadde bånd til skatteparadis. Hun tok dette opp i kommunestyresalen. Fair nok!

Da Aleris (Ungplan & BOI) fikk høre om representantens innlegg, ba Aleris om et møte med representanten, med kopi til ordføreren og alle bystyrets medlemmer, med beskyldninger om at representanten «feilinformerte» kommunestyret.

Aleris har via sine eiere tilknytning til skatteparadiset Guernsey i Den engelske kanal.
Foto : Emdx/Wikimedia Commons
Etter møtet skrev Aleris, ved administrerende direktør Erik Sandøy i Aleris Ungplan & BOI:

  1. «Alle selskap i Aleris-konsernet er registrert og hjemmehørende i de land hvor virksomheten drives, dvs. Sverige, Norge og Danmark.»
  2. «I denne forbindelse ønsker vi å understreke nok en gang [som i 2012] at verken Aleris Ungplan & BOI, Aleris Norge eller Aleris Norges eier Investor er tilknyttet noe såkalt skatteparadis»
  3. «All Aleris’ virksomhet skatter til det landet virksomheten er registrert, dvs. Aleris’ virksomhet i Norge skatter til Norge»

Attac gjorde undersøkelser av Aleris og fant følgende:

  1. Aleris’ eier er Investor AB. I Nederland fant vi holdingselskapet Investor Growth Capital Holding. Selskap med dette navnet har hatt en rekke datterselskap i skatteparadis. Vi ba Aleris avklare relasjonen mellom Investor AB og det Nederland-registrerte Investor Growth.
  2. Investor AB har indirekte eierskap til et datterselskap registrert i skatteparadiset Guernsey. Selskapet heter Investor Investment Northern Europe Ltd. Vi spurte Aleris hva som var hensikten med dette.
  3. Aleris’ eier Investor AB betaler 0,29 prosent i skatt. De har enorme «finansielle kostnader» ut av selskapet. Aleris i Norge går med underskudd i Norge i seks av de siste ni årene. Selskapet har aldri hatt to påfølgende år med overskudd. Aleris AS, som er største aksjonær i Aleris Ungplan & BOI, har 10 millioner i underskudd i snitt siden 2005.

På bakgrunn av disse funnene fremmet Attac følgende påstand: Morselskapet til Aleris tar opp enorme lån for å sende penger til holdingsselskapet i Nederland, hvor det ikke er skatt på renteinntekter. Aleris går med strategisk underskudd i Norge for å sende penger via svenske Investor til Nederland. Nederland er kjent som et av verdens fem viktigste finanssentrum i skatteparadis-systemet, og sender penger videre til de klassiske små skatteparadisene.

Aleris’ uttalelse at verken Aleris eller Aleris’ eier er tilknyttet skatteparadis var altså feil.

Da vi første hadde avdekket dette, avfeide Aleris Ungplan & BOI ved administrerende direktør Erik Sandøy at svenske Investors kobling til skatteparadis hadde noe med Aleris’ virksomhet å gjøre, men var knyttet til «Investors investeringer i andre fond».

Resten av spørsmålene ville de ikke svare på, og henviste oss til svenske Investor AB.

I vårt svarbrev til Aleris skrev Attac følgende:

«Linken til Investor er helt vesentlig, og kan ikke bortforklares. Det er Aleris’ sitt ansvar å informere sine offentlige tjenestekjøpere om deres eget selskap. Det er ikke det offentliges oppgave å drive gravearbeid. Aleris må selv ta kontakt med Investor, fordi selskapene er i samme selskapsstruktur. Folkevalgte har rett til å få svar på spørsmålene sine, og skal ikke bli henvist på den måten. Det er tross alt ikke kundeservice Aleris driver med her, men kontakt med offentlige myndigheter.»

Aleris kom oss i møte, og hentet inn følgende svar fra skatteansvarlig i Investor:

  • Konsernets bånd til skatteparadis har «ingenting med Investors eierskap i Aleris» å gjøre
  • De bekreftet at Investor AB har store lån og betaler årlig 3,4 milliarder renteutgifter til Nederland
  • Investor betaler ikke skatt fordi «resultatet består av urealiserte verdiforandringer på Investors beholdning»
  • I svenske skatteregler er investeringsselskaper ansett som «skattenøytrale mellomhender» for å unngå trippelbeskatning og betaler ikke skatt basert på resultat som andre selskap

Aleris i Norge ville ikke svare på Aleris’ sin kobling til den nederlandske strukturen. Men de svarte på følgende:

  • Om Aleris eiere tar ut utbytte av overskuddet til sine eiere
  • Om Aleris arbeidstakere betaler inntektsskatt
  • Om Aleris betaler arbeidsgiveravgift
  • Hvor mye varer og tjenester Aleris kjøper fra andre leverandører og tjenesteytere

Attac stilte aldri spørsmål om Aleris’ fulgte grunnleggende skatteregler i Norge, eller om deres ansatte betalte skatt. Vi ville vite om Aleris og Investor drev med aggressiv skatteplanlegging for å sluse offentlige midler ut av velferdstjenestene.

Når Attac fortsatte å spørre om koblingen til den nederlandske strukturen, fikk vi følgende svar av Erik Sandøy og Aleris Ungplan & BOI:

«Hvis [representanten] mener at norske kommuner, fylker eller stater ikke kan inngå avtaler med alle lovlige, private virksomheter med utenlandsk eierskap og som opererer i Norge under norske myndigheter strenge krav til innsyn og kontroll men som i teorien likevel kan ha tilknytning til såkalte skatteparadis, så vil det bli vanskelig å inngå avtaler med noen som helst»

Til slutt trakk Aleris fram sin posisjon i norske offentlige tjenester som et argument for å ikke stille strenge krav til åpenhet om koblinger til skatteparadis:

«Dersom [representanten] ønsker at Aleris Ungplan & BOI skal avvikle sin virksomhet, slutte å betale mer enn over 220 millioner norske kroner i arbeidsgiveravgift, avvikle over 1000 arbeidsplasser over hele Norge inkludert [i denne kommunen], slutte å betale mer enn de 480 millioner kronene i inntektsskatt som disse arbeidsplassene har generert til det norske samfunn, og slutte å kjøpe varer og tjenester for mer enn én milliard kroner fra i hovedsak lokale leverandører og tjenesteytere i perioden 2005-2013, så ser vi frem til den diskusjonen i [bystyret].

I mellomtiden ser vi frem til et fortsatt godt samarbeid med [kommunen] og ca. ¼ av kommune-Norge for øvrig, som vi samarbeider med om å gi gode og nødvendige tjenester til de 440 barna og unge og 170 voksne med behov innenfor barnevern og psykisk omsorg, og som vi i dag ivaretar på vegne av det offentlige»

Utvekslingen med Aleris viser utfordringen en hver kommune står overfor når de vil undersøke lokale velferdsprofetører og stille dem til ansvar. Komplekse selskapsstrukturer, kompleks finansiell infrastruktur og markedsdominans er ikke lett å møte for en kommunerepresentant eller en lokal kommuneadministrasjon.

Linn Herning omtalte hendelsen i suksessboka «Velferdsprofitørene» fra 2016:

«Denne saker er et godt eksempel på hvordan velferdsprofitørene forsøker å forhindre kunnskap og debatt om sin virksomhet. De har to hovedstrategier: 1) Sno seg unna offentlig innsyn gjennom kompliserte selskapsstrukturer og store mengder tåkeprat. 2) Påstå at kritikerne er kunnskapsløse og at de feilinformerer når de forsøker å påpeke problemene med punkt 1» (s. 34).

Dersom norske kommuner hadde krevd full åpenhet gjennom en såkalt «land-for-land-rapportering» ved alle offentlige kontrakter, hadde vi fått svar på mange av de ubesvarte spørsmålene over.

Attac-leder Petter Slaatrem Titland skrev i Klassekampen i juni 2017, da debatten om profitt fra barnehager raste:

«Attac har et minstekrav i saken. Dette vil ikke løse problemet, men bidra til å øke presset for å stanse profitten i velferden.

Kommunene kan kreve rapporter fra selskapene de gir penger til for å drive barnehager og annen velferd. En enkel rapportstandard kan kreve informasjon om hvor selskapet er registrert, om de sender penger ut av landet og hvor de betaler skatt. En såkalt «land-for-land-rapportering» skal avdekke bruk av skatteparadis. Den kan fint brukes på kommunalt nivå for å avdekke snusk.

Man vil ikke kunne hindre profitt i velferden, men man vil med en gang se hvem som sender penger til skatteparadis. Informasjonen vil være til hjelp i debatten om profitt i velferden, og kan i neste omgang være viktig informasjon når partiene skal stramme inn kravene til alle som tar oppdrag for fellesskapet.

Rapporteringen kan til og med bidra til selvekskludering. Selskaper som har mye å tape med å legge informasjonen på bordet vil se seg om etter andre steder å tjene penger. Slik vil du også se et klart skille mellom de små private familiebarnehagene og de store velferdskonsernene.

Dette tiltaket er med moderat enn Rødt og SVs, men er en håndsrekning til høyresiden, hvis de vil ha troverdighet i arbeidet mot aggressiv skatteplanlegging. Tiltaket vil også hjelpe Arbeiderpartiet med å finstille kravene som skal hindre misbruk av offentlige midler.»