En sentral del av journalistikken er truet av politiets skjulte tvangsmidler.
Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 4. september 2018
Når regjeringen nå skal nedsette en personvernkommisjon, mener Norsk Journalistlag tiden er overmoden for å fokusere på de skadevirkningene utvidet bruk av politiets skjulte tvangsmidler har for kommunikasjonsvernet. Særlig bør anonyme kilders mulighet til å kommunisere fritt med journalister vies oppmerksomhet.
Vern om vår kommunikasjonsfrihet er grunnlovsfestet, og journalisters kildevern er en viktig menneskerettighet. Likevel har norsk lovgiver vært usedvanlig tilbakeholden med å sikre en god beskyttelse av konfidensialitet når politiet stadig får nye tvangsmidler.
Politiet har i dag en rekke lovregulerte skjulte tvangsmetoder. Blant annet kommunikasjonsavlytting og annen kommunikasjonskontroll, sikringspålegg, romavlytting, dataavlesning, skjult kameraovervåking og teknisk sporing. I tillegg kommer de ulovfestede skjulte politimetodene, som spaning, bruk av informanter, infiltrasjon og provokasjon.
Lovgivningen på feltet er fragmentert, utvidelsene er kommet stykkevis og delt og bestemmelsene er resultat av politiske kompromisser de senere årene. Det er derfor vanskelig å få oversikt over sammenhengen mellom alle hjemlene og konsekvensene av utvidelsene. Avveiningene er like krevende.
(Illustrasjonfoto: Dana Hill, av overvåkningsbase hos US Air Force.)
Felles for metodene er at de kan benyttes uten at den involverte har kunnskap om det. Med andre ord kan vi ikke vite om vi blir overvåket, sporet eller om våre data blir lest av andre enn oss selv. Utvidelsen av politiets adgang til å samle opplysninger om borgernes atferd som grunnlag for å oppklare straffesaker, har konsekvenser. Metodene øker muligheten for å krenke borgernes grunnleggende interesser i å beskytte sin personlige integritet. Det er i dette krysspresset spørsmålet om journalisters vern om anonyme kilder settes på spissen.
Mangel på privatliv kan føre til at den enkelte trekker seg inn i seg selv og til at individene isoleres. Dermed er privatliv også nødvendig for å sikre oppnåelse av andre menneskerettigheter som ytringsfrihet. Beskyttelse av privatlivet er avgjørende for at kritiske røster skal kunne tørre å varsle om kritikkverdige forhold og for pressens mulighet til å utføre sin samfunnsoppgave. De nye etterforskningsmetodene rammer ikke bare kommunikasjon mellom journalist og anonym kilde på en slik måte at kilders identitet kan avsløres, men kan også medføre at kilder blir mer tilbakeholdne med å formidle informasjon til mediene. Kildevernet kan få redusert betydning i praksis dersom kanalene kilden og journalistene bruker til å kommunisere med ikke oppleves som trygge. Dette vil i så fall bidra til å true en helt sentral del av journalistikken.
Undersøkelser viser at områdene der det finnes flest anonyme kilder er innenfor utenriks- og kriminalstoff. Dette kan være saker det er viktig å få frem i den offentlige debatten. Saker som også kan bidra til å avsløre alvorlig kriminalitet. Det er med andre ord ingen motsetning mellom oppklaring av kriminelle saker og journalisters kildevern. Kildevernet beskytter samfunnet. Det er ikke journalisten, men den anonyme kilden, som skal beskyttes. Et fungerende personvern er en forutsetning for kildevernet. Fra et samfunnsperspektiv er vernet nødvendig for å få frem informasjon som ellers ikke ville kommet frem.
UNESCO har gjennomført en verdensomspennende uavhengig undersøkelse om kildevernet. Den peker på at uten en betydelig styrking av den rettslige beskyttelsen mot overvåking og datalagring, vil det være vanskelig å opprettholde den delen av undersøkende journalistikk som hviler på bruken av hemmelige kilder.
Gjennom utvidelsen av politiets skjulte tvangsmidler, har norsk lovgiver likevel «ikke fått frem den faktiske situasjonen som oppstår når kommunikasjon med pressen er registrert, lagret og tilgjengelig for politiet. En viktig side ved tilgangen til kommunikasjonsdata er den betydningen det har for etterforskningen, og skadevirkningene for pressen kan bli like store selv om opplysningene ikke kan brukes som bevis.» Denne kritikken ble påpekt i en ekspertutredning til Justis- og Samferdselsdepartementet i 2015. Anbefalingen er imidlertid ennå ikke blitt fulgt opp av lovgiver.
Det er svært alvorlig når EOS-utvalget i sin årsmelding for 2017 viser til at «PST har utfordringer med å slette personopplysninger fra enkelte deler av datasystemet sitt». Det samme gjelder når Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll har funnet «systematiske brudd på de særlige reglene om sletting av materiale fra kommunikasjonskontroll», og skriver i sin årsrapport for 2017 at dette materialet «lagres i betraktelig større utstrekning enn hva gjeldende regelverk tillater.» Når Jeløya-plattformen understreker «at dagens politimetoder må evalueres», «reglene for bruk av overskuddsinformasjon må gjennomgås», og «regjeringen vil stille strenge krav til sikker lagring og behandling av personopplysninger», er det på høy tid at det foretas en overordnet vurdering av de utfordringene kommunikasjonsvernet står overfor med utvidet bruk av politiets skjulte tvangsmidler.