Fra finanskrise til samfunnskrise

Blogg| Finanskrise| Gjeld Stikkord: , , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Dag Seierstad

Dag Seierstad

Dag Seierstad sitter i Attacs fagråd og er fagrådgiver i EU og EØS-spørsmål for SV.
Dag Seierstad

Siste innlegg fra Dag Seierstad (se alle)

Det starta som ei boligboble i USA. Da den sprakk i 2008, gikk sårbare banker og andre utlånere konkurs på begge sider av Atlanterhavet. På få uker hendte det som ikke skulle hende: den angivelig krisefrie kapitalismen havna midt i ei finanskrise større enn på sytti år.

Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene “løste” ved å pøse penger inn i bankene. Disse pengene måtte regjeringene låne på de kriserammede finansmarkedene. De landa som var hardest ramma, ble avkrevd de høyeste rentene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer. For landa i eurosonen er den samlede statsgjelda fortsatt nesten 90 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) – 25 prosentpoeng høyere enn før krisa.

For å bygge ned den skremmende høye statsgjelda, skar de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjedde på fire måter, ved at det ble færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte fikk lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet ble skåret ned, og ved at det ble kutta i pensjoner og andre sosiale overføringer. Krisepolitikken la alt for ofte de største byrdene på dem som tålte det minst.

I land der arbeidsløsheten ble størst, forlangte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og Det internasjonale pengefondet (IMF) at det skulle kuttes mest – både i offentlige budsjetter, i lønninger, i pensjoner, sosialhjelp og andre offentlige tjenester. Land i Sør-Europa har fortsatt en arbeidsløshet som er så høy at virkningene vil vare lenge.

Innen arbeidslivet er det lite å glede seg over. I de fleste land i Europa er det mer ufrivillig deltidsarbeid og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større lønnsforskjeller og flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl.

Økt konkurranseevne skulle være løsningen på alle problemer for alle EU-land. Dette kravet slo tilbake som en boomerang på hele EU siden EU-land handler mer med hverandre enn med land utafor EU. Det førte til at alle EU-land ble trukket inn i nedadgående spiraler, der de gjorde det nasjonale markedet minst mulig og endte med å eksportere stadig mer arbeidsløshet til hverandre.

Verre enn som så: De EU-land som lyktes best i kappløpet om konkurranseevne, eksporterte ekstra mye arbeidsløshet til andre EU-land. Advarslene mot denne meningsløse krisepolitikken kom etter hvert fra mange hold, fra europeisk fagbevegelse, fra stadig flere økonomer, fra FNs arbeidslivsorganisasjon ILO – og til slutt, etter mye om og men, også fra IMF. Men det var mange år for seint.

Euroen viste seg som en «spinkel paraply» i det uværet som finanskrisa sendte inn over Europa. Valutaunionen skulle bidra til at alle euroland fikk like vilkår – samme rentenivå som andre euroland og ingen valutarisiko ved veksling innad i eurosonen. Men det ble ikke like vilkår. Noen få land – og særlig Tyskland – trakk alle fordelene ved valutaunionen både før finanskrisa i 2008 og særlig etter den tid.

Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk en valuta som var alt for sterk for det de hadde av konkurranseutsatt næringsliv. Samtidig måtte kriseland som Hellas, Spania og Portugal betale renter på fem, seks, sju prosent når de utstedte statsobligasjoner for å dekke underskudd på statsbudsjettene sine. Tyskland betalte derimot i perioder helt ned mot null prosent for sine statsobligasjoner. Valutaunionen som skulle sikre konvergens, endte som en hensynsløs separator: forskjellene innen euroblokken ble bare større og større.

Alle disse krisene – finanskrisa, bankkrisene, de offentlige gjeldskrisene og de sosiale krisene – har på dramatisk vis festna kapitalkreftenes grep omkring alle tilløp til det en kunne kalle en sosialt regulert kapitalisme. I de fleste land dreide krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, ble lagt ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt ble det i mange land privatisert i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.

Den politiske krisa kan derfor komme til å overskygge den økonomiske. Krisa på 1930-tallet endte i mange land med klassekompromisser som innebar en klar forskyvning av makt til fordel for breie lag av befolkningen. Kriseåra etter 2007 har så langt befesta det kapitalherredømmet som skritt for skritt har utvikla seg siden starten av 1980-tallet.

Det er både sosialt og politisk sprengstoff i de akutte utfordringene som EU står overfor, med flyktningkrisa, den langvarige økonomiske stagnasjonen, frykten for ny finanskrise, ei klimakrise som krever betydelige samfunnsendringer hvis det skal blir mulig å nå «2-gradersmålet», et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben.

Alt summerer seg til en samfunnsutvikling der avstanden opp til de styrende øker – og der den politiske mistilliten kommer stadig klarere til uttrykk.