Kanskje vi skal prise oss lykkelige over at økonomer ikke klarer å forutsi finansielle kriser?

Blogg| Finanskrise Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Karl Ove Moene

Karl Ove Moene

Karl Ove «Kalle» Moene (1949) er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt har vært fordelingsspørsmål og sammenlikning av økonomiske institusjoner, særlig i arbeidsmarkedet.

Uken etter at Lehman Brothers gikk konkurs – og innledet finanskrisen – var verdens ledere samlet til FN-toppmøte i New York. I boken Crashed forteller Adam Tooze om de tidlige politiske reaksjonene på krisen slik de kom til uttrykk her: George W. Bush ville heller snakke om noe annet. Krisen på Wall Street var en isolert utfordring for USA, mente han, og ikke noe andre land skulle bry seg med. De andre møtedeltagerne var uenige. De stilte spørsmål ved USAs ledende rolle i en globalisert verden. President Lula i Brasil fordømte egoismen og kaoset bak krisen. President Arroyo i Filippinene pekte på hvordan krisen skapte en verdensomspennende «tsunami av usikkerhet». Argentinas Cristina Fernandez de Kirchner understreket – ikke uten skadefryd – at periferien denne gangen ikke var den skyldige. Krisen var skapt i «the first economy of the world».

I realiteten ble krisen i USA en global finanskrise. «The first economy» kunne ikke ordne opp. Selv ikke i USAs egen økonomi virket oppskriftene i «the Washington consensus» med å stole på selvregulerende krefter i finansmarkedet. Uten denne ydmykende krisen, hadde vi kanskje sluppet unna kravene om å gjøre Amerika «great again». Vi hadde fått mindre gjeldsproblemer i Europa og mindre turbulens i resten av verdensøkonomien. Ti år med finanskrise har kanskje ikke endret verden, men maktforholdene er ikke de samme som før – hverken i politikken eller i økonomien. Har finanskrisen også endret økonomisk teori og økonomenes maktposisjon?

Det korte svaret må være – ikke mye. Faget spriker som før i flere retninger. Finanskrisen har ikke endret på det, men den har kanskje endret på hvem som har størst innflytelse og rakest rygg, akkurat som i økonomien og politikken ellers i verden. Økonomisk teori og praksis har lenge vært i endring: sterkere empirisk forankring og mindre rosemaling; mer vekt på realisme i adferd og mindre vekt på overdreven rasjonalitet. Finanskrisen ser ut til å ha forsterket den utviklingen. Interessen for kriser og finansiell ustabilitet har naturlig nok økt noe, men den dominerer ikke. Enkelte kan også ha blitt litt mindre skråsikre enn de var. Regulering nevnes oftere enn før, men det er ingen bevegelse bort fra marked mot mer plan hverken i fagets praksis eller i forskning og undervisning.

Jeg mener det er gode grunner til at endringene er små. Mange har følt, tror jeg, at økonomi som fag får skylden for ting det ikke har stelt i stand. Finansiell ustabilitet, for eksempel, er selvsagt ikke økonomenes verk. Kunnskapen om finansielle markeders grunnleggende ustabilitet er heller ikke spesielt ny. Den er mer enn hundre år gammel og stammer fra ledende økonomer som Knut Wicksell, Irving Fisher, Hyman Minsky og flere andre.

Da jeg var student på 1970-tallet, var finansiell ustabilitet et sentralt tema i forelesningene til Trygve Haavelmo og Leif Johansen ved Universitetet i Oslo. Da Roman Eliassen var student rundt 2008 ved Universitetet i Bergen, hørte han ikke om finanskrisen – forteller han i boken Hysj, vi regner. På samme tid klaget imidlertid studentene ved Universitetet i Oslo på at det kanskje var for mye om finanskrisen i forelesningene (for eksempel til professor Halvor Mehlum).

Hvor representativ Universitetet i Oslo var for undervisningen i finansielle kriser andre steder i verden, er ikke så lett å vite. Jeg vet heller ikke om undervisningen hos oss i Oslo – på andre områder og på andre nivåer i studiet – traff like godt for å forstå de store problemene. Uansett er undervisning på dette området viktig og mekanismene som skal forklares kan være enkle.

Kanskje feilen snarere er for mye naivitet, at økonomer ikke helt forestilte seg alt finansfolk kunne få seg til å gjøre dersom mulighetene for store private gevinster er til stede?
Foto [CC- BY] : Rafael Matsunaga
Bankenes sikkerhet for utlån er knyttet til verdien av fast eiendom og andre formuesgjenstander. Men denne verdien er igjen avhengig av bankenes utlån. Så lenge alle bankene fortsetter å yte høye utlån, er bankene tilsynelatende sikret fordi formuesgjenstandene de har sikkerhet i, har høy verdi. Banker som likevel ønsker å bremse sin utlånsvekst for å sikre seg litt mer, kan være med å skape det de vil forhindre. Verdien av formuesgjenstandene kan begynne å falle og alle bankene må stramme inn på utlånene sine fordi alle nå har mindre sikkerhet for sine utlån. Resultatet er en selvforsterkende krise. Likedan kan forventningen om at myndighetene vil gripe inn og redde bankene dersom det skulle bli krise, lede bankene til å ta større risiko – noe som øker faren for at krisen kommer.
Virkelige finansielle kriser er mer kompliserte og mer dramatiske – og djevelen sitter som kjent i detaljene. Men den grunnleggende logikken er den samme. Å unngå finansielle kriser krever regulering av finanssektoren og av bankenes utlån. De fleste land har en bedre regulering nå enn for ti år siden og jeg har ikke hørt om noen økonomer som ikke insisterer på slike reguleringer. Det er debatt om hvordan reguleringene best kan utformes, men ikke om vi skal ha dem eller ikke.

Men når det har gått bra en stund, er det igjen lett å glemme at uten regulering kan det komme selvforsterkende finansielle kriser. Når denne innsikten er glemt, virker reguleringene gammeldagse og unødvendige. De som på kort sikt tjener på deregulering, får lett gjennomslag, eller finansaktørene kan unndra seg regulering gjennom destruktiv kreativitet – noe som til dels skjedde i opptakten til 2008-krisen.

Økonomer får også mye urettmessig kjeft fordi de ikke forutså finanskrisen. Her tror jeg økonomi er som meteorologi som kan mer om klimaet enn om været. Kanskje vi til og med skal prise oss lykkelige over at økonomer ikke klarer å forutse finansielle kriser og at ingen tror at de kan det. Dersom økonomer faktisk kunne forutse slike kriser og folk var overbevist om akkurat det, ville vi trolig ha finansielle kriser hele tiden – som selvoppfyllende profetier. Her er jeg enig med Erik Sørensen ved NHH som lenge har fremholdt det synspunktet.

Endelig blir økonomer beskyldt for å ha et kynisk menneskesyn som fremstiller økonomiske aktører som skruppelløse egoister. Har finanskrisen endret på det? Nei, det tror jeg ikke. Er det noe som finanskrisen har vist, er det nettopp hvor treffende en slik antagelse kan være for viktige aktører innenfor finans. Kanskje feilen snarere er for mye naivitet, at økonomer ikke helt forestilte seg alt finansfolk kunne få seg til å gjøre dersom mulighetene for store private gevinster er til stede. Hverken Lehman Brothers eller American Investment Group (AIG) manglet rause egenerklæringer om finansselskapenes samfunnsansvar. Ble disse proklamasjonene tatt på alvor? I dag vet vi hvordan uansvarlighetene skjedde bak slike pene fasader.

At teorien om skruppelløs egoistisk adferd kan passe på noen aktører i visse situasjoner, betyr selvsagt ikke at den passer på alle aktører i alle situasjoner. Feilen i deler av økonomisk teori som flere ser klarere i dag enn bare for ti år siden, er hvor meningsløst det kan være å forstå alt med én adferdsteori. One size fits all passer egentlig like dårlig i økonomisk teori som i økonomisk politikk. Mitt inntrykk er som antydet at denne innsikten nå tas mer på alvor enn tidligere.

I dag legger mange også vekt på å forstå finanskrisen i en større sammenheng. Problemene ligger selvsagt ikke bare i finanssektoren selv. De dreier seg om alt fra økonomisk ulikhet til økonomisk politikk – og om sammenhengene mellom ulikhet og politikk.

I stedet for å begrense ulikheten gjennom omfordeling, har flere land prøvd å oppnå det vi kan kalle lånt likhet, eller sosialpolitikk gjennom finansmarkedene. Det skjer gjennom en lånefinansiert forbedringer i levestandard til grupper som er blitt liggende etter i inntektsutviklingen. Noen sparer som kjent for å kunne klatre oppover, mens andre låner for å annonsere sin ankomst høyere opp.
Når ulikheten stiger, øker som kjent inntektene for de aller rikeste, mens inntektene til den store majoriteten kan stagnere. På den ene siden må de rike investere deler av sine økte inntekter. På den andre siden ønsker middelklassen økt levestandard til tross for stagnerende inntekter. De to kan finne hverandre gjennom et ekspanderende finansmarked der middelklassen får tilgang til økt lånefinansiering og de rike får plassert sine store inntektsøkninger.

I løpet av de siste tyve årene forut for finanskrisen fordoblet den rikeste ene prosenten i USA sin andel av nasjonalinntekten, samtidig som stagnerende private husholdninger doblet sine låneopptak fra 50 til 100 prosent av nasjonalinntekten. Kort sagt: Økende ulikhet har betydd at de rikeste gjennom sine mellommenn har gitt lån til middelklassen som på grunn av den samme økende ulikheten ikke har hatt inntektsvekst til å betjene lånene. Slik er «lånt likhet» blitt en oppskrift på makroøkonomisk krise. Derfor kan finanskrisen være et symptom på en mer grunnleggende ulikhetskrise, et tiltagende gap mellom de rike og resten.

Ulikhetens kjemi dreier seg om at ting henger sammen. Å inkorporere at folk har mer ulike muligheter og la alt annet være gitt, kan lede til feilaktige konklusjoner. Det er tvert om viktig å forstå hvordan ulikhet kan gjennomsyre samfunnsforholdene og reguleringsmekanismene i økonomien – og hvordan stor ulikhet skaper kriser. Igjen er det et spørsmål om å lære av eldre økonomer – av det Irving Fisher, Ragnar Frisch og Michael Kalecki skrev på 1930-tallet, av de historiske studiene som økonomer som Charles Kindleberger og John K. Galbraith gjennomførte på 1960- og 70-tallet, av teori og empiri som Tony Atkinson, Joseph Stiglitz og Raghuram Rajan arbeidet med helt opp til finanskrisen – og mange flere.

I denne tradisjonen – som jeg mener igjen er blitt sterkere etter finanskrisen – finner en også sporer av hvordan ulikhet påvirker den økonomiske politikken så lenge høy inntekt og store formuer gir makt og politisk innflytelse. Da blir ikke politikken en avgjørende motvekt til økonomiske feiltilpasninger og urimelige ulikheter. Den kan forsterke problemene snarere enn å løse dem og bidra til den finansielle ustabiliteten.

Politikken som støtter eller motarbeider velferdsstaten, er et eksempel. Velferdsordningene er som kjent best utbygget der de økonomiske forskjellene er minst i utgangspunktet – og der de rikeste derfor har minst innflytelse over den økonomiske politikken. Under finanskrisen viste det seg også et interessant mønster som ikke alle hadde tenkt på før: I landene med de mest sjenerøse velferdsstatsordningene gjorde finanskrisen minst skade på de lokale finansinstitusjonene og på næringslivet generelt. Grunnen er opplagt: Når bankenes lånekunder er sosialt forsikret gjennom velferdsstaten, blir også bankene forsikret mot at kundene misligholder sine lån. Når bedriftenes kunder er godt forsikret gjennom velferdsstaten, har de jevnere inntekt og kan lettere betjene sine lån selv om resten av verdensøkonomien kan ha betydelige problemer. Moralen er at når folk er forsikret mot inntektstap, forsikrer en samtidig finans og næringsliv.

I dag er det flere på venstresiden som igjen ønsker mer plan og mindre marked. Men ingen ønsker byråkratiske planer uten folkelig innflytelse over innholdet. Kanskje en viktig lærdom fra finanskrisen kunne være at det går godt an å slå to fluer i en smekk: større likhet innebærer at markedsøkonomien ligner mer på et representativt demokrati med likt fordelte stemmesedler. Markedsøkonomien kan derved tilfredsstille folks ønsker uten for mye byråkrati samtidig som større likhet leder til større finansiell stabilitet. Finansmarkedene kan være en nær slektning til velferdsstaten i den forstand at de kan gi ressurser til folk uten egen formue. Med større likhet i utgangspunktet kan marked, finans og velferdsstat i sterkere grad understøtte hverandre.

Teksten ble først publisert i Morgenbladet