Hvem sine behov?

Finanskrise| Leserinnlegg Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Petter Slaatrem Titland og Martine Kopstad Floeng

Petter Slaatrem Titland og Martine Kopstad Floeng

Petter Slaatrem Titland er leder i Attac Norge. Martine Kopstad Floeng er påtroppende leder.
Petter Slaatrem Titland og Martine Kopstad Floeng

Siste innlegg fra Petter Slaatrem Titland og Martine Kopstad Floeng (se alle)

10 år etter finanskrisen kan også Finans Norge og Attac være enige om en ting eller to. Bankene må bære risikoen og være solide til å håndtere finanskriser. Forøvrig har Finans Norge støttet tradisjonelle Attac-krav som åpenhet om eierskap og strenge krav om rapportering i hvert land et selskap opererer i, blant annet skatt.

Vi vil likevel gjøre leserne oppmerksomme på Finans Norges samfunnsrolle. Det må være helt klart for alle at de representerer finansnæringen. Det betyr at når de kritiserer en esende velferdsstat og tar til orde for lavere beskatning, så legger de finansnæringens interesser til grunn, ikke den deltidsansatte sykepleieren eller rørleggeren som betaler skatt for hver krone tjent.

Nye regler for “verdipapirisering” som Finans Norge er for, er spekket med unntak og faremomenter. EU-direktivet er ikke hyggelig lesning (verken i form eller innhold), og er i tillegg overfladisk behandlet i Norge. EU-reglene legger fortsatt opp til at bankene selv “vite sitt eget beste” og velge sin egen risiko – en tillit de ikke har vist seg verdig. Staavi og Johansens lovnader om mer kapital til småbedrifter har ikke vist seg å stemme med praktisk erfaring.

De rikeste blir stadig rikere, og det bør ikke oppfattes som radikalt å anbefale en økt beskatning på kapital. For oss utenfor finansindustrien oppleves det som opplagt at de rikeste må beskattes hardere dersom samfunnskontrakten skal bestå. Mens “skatteskjerpelser” antagelig er et negativt ladet ord for Finans Norge, er det musikk i våre ører. De store selskapene lever godt i et umoderne skattesystem, og slipper unna det meste. Det må vi gjøre noe med.

Finansindustrien burde konsentrere seg om omstilling av kapitalflyt og skattesystemet, framfor å foreslå “omstillinger i offentlig sektor” som ofte betyr mindre velferd og mer kontroll over samfunnets ressurser til finansindustrien. Velferdsprofitt er et utmerket eksempel. Slike politiske spørsmål må avgjøres uten finansindustrien som premissleverandør.

Innlegget stod på trykk i Klassekampen 24.9