En annen verden er mulig

Vi leser alarmerende overskrifter om smeltende isbreer og stigende havnivå, hører radioprogrammer om varmerekorder og ser nyhetsbilder av Knud og Florence sine ødeleggelser. Vi blir fortalt at vi må bytte ut plasttannbørsten, boikotte fleecegenseren og skru ned innetemperaturen. Som et resultat tar vi nordmenn stadig mer bevisste valg og forsøker å være den mest miljøvennlige utgaven av oss selv. Vi sorterer i grønne og blå poser, plukker fem om dagen og tar tog for fly og buss for tog. Mantraet er at med litt innsats så kan «du» og «jeg» redde verden. Det er feil.

Det er klart vi forbrukere skal sortere søpla vår og droppe take-away koppen, men det er ikke bambustannbørsten som kan redde oss. Det er politikken. I dag sitter politikerne på termostaten. De kan bremse utviklingen og sikre oss at vi når det sagnomsuste togradersmålet. Men for at det skal skje, så må våre politikere gå i bresjen for en økonomisk helomvending.

For problemet er systemet. Vårt regjerende økonomiske system er basert på jaget etter vekst og profitt. I dagens økonomiske system er det forventet at vi skal forbruke og konsumere, kaste og kjøpe nytt. Markedskreftene lager spillereglene, og et økende forbruk anses ikke bare som positivt, men helt nødvendig. Det er ikke bare jaget etter vekst som er problematisk. Faktumet er det økonomiske systemet kollapser dersom det ikke vokser. Vi lever i et vekstsamfunn som rett og slett tar livet av planeten vår.

Et økonomisk system som er organisert etter forbruk, profitt og vekst viser seg å heller ikke være sosialt bærekraftig. Den skaper velferd for de få. De som allerede har mye, får mer. Resten av samfunnet blir fattigere. Kapitalen er ujevnt fordelt, og vi er vitne til en økende konsentrasjon av privat eierskap og kapital, som skyldes at de én prosent rikeste i hvert land stadig blir rikere. Som et resultat øker forskjellene mellom oss: ikke bare mellom fattige og rike land, men også innad i land og byer.

I dag kommer den årlige trosbekjennelsen til det rådende systemet i form av et statsbudsjett som signaliserer at planen er å fortsette som før. For mens politikeren vil prate om et grønt skifte, skryte av økt satsing på jernbane og bevaring av regnskog, vil statsbudsjettet avsløre at det er viktigere å kutte penger til klimatiltak enn å kutte CO2-utslippene. Sommervarmen har vist at vi må tenke nytt og handle annerledes. Det holder ikke at våre politikere deltar på strandryddedager når de samtidig går inn for nye konsesjonsrunder og økt produksjon av olje og gass. Pengene som strømmer inn i statskassa blir uvesentlige når temperaturen og havnivået stiger til uante høyder. Å sette mennesker og miljø først betyr å planlegge for fremtiden. Frisk luft i byene og naturmangfold må trumfe enhver vekstrate.

For å kunne bevare våre dyrebare naturressurser og nå klimamålene er vi avhengige av å sette rammer for all økonomisk aktivitet. Miljøkampen må ses som en forlengelse av kampen for demokrati og likestilling. Demokratiet skal forme økonomien, ikke omvendt. Markedene må styres og reguleres. Vi trenger lover, bestemmelser og forbud. De store pengene og investeringene må brukes på forskning, teknologiutvikling og samfunnsplanlegging. For at dette skal kunne realiseres er vi avhengig av at makt flyttes fra de store selskapene og over til demokratiske organer som tar beslutninger basert på hensyn til mennesker og miljø fremfor profitt og vekst. Vi må være knallharde på at politikerne skal representere befolkningens beste, ikke kortsiktige oppturer.

Vi må sørge for at politikerne forsvarer klima, naturen og miljøet. Det gjør de ved å sikre at forurenser betaler en reell pris på sine utslipp, hvor alle alternativkostnader er inkludert. De må forby farlige utslipp, sette begrensninger på flytrafikk og sørge for alternativer til forurensende tungtransport.

Rike land mål ta et større ansvar. Vi står i klimagjeld til fattige land, og må ta ansvar for både å kutte egne utslipp og finansiere utslippskutt i den fattigere delen av verden. Ved hjelp av teknologi og innovasjon må vi gå først i køen for en global klimatilpasning. Vi må ha banebrytende nasjonal miljø- og klimapolitikk for å gi oss pondus til å argumentere for substansielle klimaavtaler som krever resultater. For at dette skal kunne skje er vi avhengig av en global dugnadsjobb: Vesten har gjort storskala investeringer før. Men det var til krig og ikke klima.

Dette vil ikke bare bety en mer rettferdig fordeling av makt og en omfattende omprioritering av verdens ressurser. Det vil også kunne bety en ny tro på fremtiden. Det er bevist at samfunn med mindre forskjeller bidrar til å skape tillit og større samhold. Noen tiltak vil også gi oss mennesker mer frihet og fritid. Jeg tenker selvsagt på sekstimersdagen. Gi oss kortere arbeidsdager. Det vil gi oss tid til å reise kollektivt, stoppe sokkene og lage maten fra bunnen eller tid til å slappe av mellom posesuppa og fotballtreninga. Dagens system er for hektisk, hverdagen går for raskt. Å leve miljøvennlig er å leve langsommere.

De av oss som er bekymret for verden akkurat nå, har en kjempejobb foran seg. Vi må klare å se for oss et økonomisk system som ikke er avhengig av vekst og økende forbruk. Vi må dele på mer og bygge industri som foredler kloden, ikke bryter den ned. Denne jobben er det umulig å gjøre som forbruker. Men som politisk aktør er det mye du kan gjøre. Når systemene forandrer seg, er det fordi mennesker med politisk makt har tatt til seg ideene til miljø- og klimabevegelsen.

Å forsvare verden betyr å forandre verden. En annen verden er mulig, og en grønnere verden er faktisk en bedre verden.