Finanskapitalismen skaper større forskjeller

Blogg| Finansrettferdighet Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Solveig Bjørkholt

Solveig Bjørkholt

Solveig er statsviter og vitenskapelig assistent ved forskningsprosjektet Disentangling the Economic Effects of Political Institutions (DEEPI) ved Universitetet i Oslo. Masteravhandlingen (2018) hennes handlet om effekten av finansialisering på inntektsulikhet i OECD-land, og om fagforeninger kunne modifisere denne effekten.
Solveig Bjørkholt

Siste innlegg fra Solveig Bjørkholt (se alle)

Finanssektoren har blitt større og mektigere de siste tretti årene. I vår nye, finansialiserte kapitalisme er det de rikeste som har mest å vinne.

Dagens kapitalisme har blitt finansialisert. Finanssektoren vokser, både målt i antall ansatte, finansielle innovasjoner og bredden av organisasjoner som driver med finans. Både stater og enkeltpersoner opplever økende gjeld. Det har blitt normalt å investere med et mål om kortsiktig avkastning, snarere enn å investere for å bygge opp en industri.

Noen kaller finansialiseringsprosessen et skift i økonomien fra produksjonsorientert vekst til finansorientert vekst. Dette betyr ikke bare at vi har fått et konglomerat av finansaktører og finansinstrumenter, men profitt stammer også i økende grad fra finans. En OECD-rapport fra 2011 viser at investeringer, eiendom og kapital har blitt en viktigere inntektskilde for husholdninger siden 1980-tallet. En annen OECD-rapport fra 2015 skriver at 18 % av de de topp 1 % rikeste i USA er ansatte (og ikke nødvendigvis ledere) i banker og finansinstitusjoner. Den samme andelen var 21 % i Storbritannia og 15 % i Frankrike .

Finans og inntektsulikhet hører sammen. I avhandlingen min “Finance and Labour in an Age of Inequality” viser jeg hvordan andelen kreditt i forhold til BNP i økonomien har doblet seg i mange OECD-land fra 1975 til i dag. Denne utviklingen har ført til en signifikant økning i inntektsulikheten når jeg kontrollerer for endringer over tid – som teknologisk utvikling – og forskjeller mellom land – som nasjonale markedsreguleringer. Dette gjelder både for generell ulikhet (målt ved Gini-koeffisienten før skatter og avgifter) og andel av inntekten som går til de topp 1 % rikeste. Det kan være mange årsaker til denne sammenhengen, og her vil jeg peke på noen mulige kandidater.

En finansialisert økonomi måler verdi på en annen måte enn den verdien som settes i realøkonomien. I finansverdenen er verdien på et produkt alltid et fremtidig konstrukt. Hva aksjen din er verdt i morgen er viktigere enn hva den er verdt i dag, for det er antakelsen om hva den er verdt i morgen som bestemmer om du selger den eller ikke. Når det skjer en slik frikobling mellom realøkonomien og finansøkonomien, kan vi få en situasjon der investorer jager etter profitt på steder der verdien ikke reflekterer annet enn alles forventninger om fremtiden. Og slik atferdsøkonom og nobelprisvinner Daniel Kahneman poengterer i boken «Thinking, Fast and Slow», så er forventningene våre spottet med informasjonsmangel, ønsketenkning og risikoaversjon. Det er ikke rart vi får finanskriser en gang i blant. Det er heller ikke så rart at finanskriser kan føre til mer inntektsulikhet.

Finanskriser får ringvirkninger for alle. Året etter finanskrisen i 2008 hadde verdenshandelen falt med 12 %, arbeidsløsheten hadde steget med 8,7 % og statsgjelden hadde skutt i været for OECD-land. Enkelte steder hadde gjelden doblet seg . Staten var ikke rustet til å verne om borgere som sto uten arbeid, uten oppsparinger og uten fremtidsutsikter i en krasjet økonomi. De rikeste så imidlertid ut til å klare seg bedre. Mellom 2009 og 2012 kapret de 91 % av inntektene i USA. Når ustabiliteten i den finansialiserte økonomien fører til at økonomien bryter sammen, er det tilsynelatende vanskeligere for de nederst på inntektsstigen å komme seg enn de øverst.

Det er flere måter en finansialisert økonomi fører til ustabilitet på. Store mengder kreditt i omløp gir insentiver til å drive med risikabel finansatferd, som å finne på nye finansinstrumenter eller å bruke lånte penger på å finansiere investeringer. Banker som taper sparepengene til kundene sine på investeringsprosjekter som ender i nedgangstider, bidrar trolig til økt ulikhet. Og selv om staten skulle kjøpt opp banken, ville skattepengene som gikk med på dette uansett slå tilbake på den gjengse borger. Skattepenger som blir brukt på å redde banker, blir ikke brukt på andre offentlige tiltak.

En annen mekanisme hvor finansialisering kan føre til mer inntektsulikhet er den vi kan kalle «mål om aksjonærverdi». Når investeringene gjøres med et kortsiktig perspektiv, blir det viktigere for bedrifter å vise at selskapet er profitabelt i sine kvartalsrapporter, enn det er å love langsiktig og stabil vekst. Investorers ønske om rask avkastning kan skape en situasjon hvor selskaper finner det mer lønnsomt å kutte i utgifter enn å satse på inntekter. Måler vi selskapets markedsverdi som en brøk med inntekter over utgifter, sier det seg selv at å redusere nevneren – utgiftene – vil øke markedsverdien. I hvert fall på kort sikt. I mellomtiden må kanskje arbeidstakere ta til takke med lavere lønn, mindre arbeidstid, færre jobbfordeler og dårligere arbeidsvilkår.

En finansialisert økonomi er en ustabil økonomi. Dessuten er det en økonomi der rikdom avler rikdom. Hvis du kan investere store mengder i en eiendom, fond eller aksjer, kan du få mer avkastning også. Samtidig kan du ha et reservoar av sikrere investeringer som fungerer som en buffer dersom markedet skulle krasje. De med mindre ressurser har ikke denne muligheten, og må ofte ta til takke med lønnsinntekter som er stadig fallende.

Tilgang på kapital er fundamentalt i enhver kapitalistisk økonomi, men en finansialisert økonomi har skapt en egen dynamikk der kapital blir sin egen inntektskilde. Dette har ført til økt inntektsulikhet i en rekke OECD-land fra 1975 til i dag. I en slik økonomi er slagordet til Occupy Wall Street bevegelsen i 2011 fortsatt høyst relevant: «We are the 99 %». De resterende 1 % kan vi i stor grad finne i bank, forsikring og eiendom.

Foto: Woldai Wagner / Unsplash

Kilder

Bjørkholt, S. (2018). Finance and Labour in an Age of Inequality. A study of the impact of financialization and labour unions on income inequality in 27 OECD nations, 1975 – 2014 (Masteravhandling, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/63957

Dünhaupt, P. (2016). “Determinants of labour’s income share in the era of financialisation.” In Cambridge Journal of Economics 41(1), 283–306.

Hjertaker, I. & Tranøy, B. S. (2017). Ustabilitetens Politiske Økonomi: Om fremveksten av finansialisert kapitalisme. Cappelen Damm: Oslo.

Kahneman, D. (2011). Thinking, Fast and Slow. New York: Farrar, Straus and Giroux

Keeley B. (2015). Income Inequality: The Gap between Rich and Poor, OECD Insights, OECD Publishing, Paris. http://dx.doi.org/10.1787/9789264246010-en

Keeley, B. & Love, P. (2010). From Crisis to Recovery. The Causes, Course and Consequences of the Great Recession, OECD Insights, OECD Publishing, Paris.

Krippner, G. R. (2011). Capitalizing on Crisis: The Political Origins of the Rise of Finance. Harvard University Press.

OECD (2011). Divided We Stand: Why Inequality Keeps Rising. OECD Publishing. http://dx.doi.org/10.1787/9789264119536-en

Saez, E. (2016). “Striking it Richer: The Evolution of Top Incomes in the United States (Updated with 2015 preliminary estimates). University of California, Berkeley, Working Paper. Hentet fra: https://eml.berkeley.edu/~saez/saez-UStopincomes-2015.pdf