Petter Stordalen har helt rett. Det er på høy tid å stille tydelige krav til teknologigigantene.

Teksten ble først publisert i Klassekampen

Forrige uke ble det derimot mer uklart om norske myndigheter er enig med oss. Under toppmøtet i Davos var Norge blant en utbrytergruppe på 76 nasjoner som ble enige om å utvikle et regelverk på elektronisk handel i WTO, som vi frykter vil fjerne vår mulighet til å regulere de store teknologigigantene.

Forhandlingene skal starte opp i mars, og ifølge en felles uttalelse er målet å «danne et internasjonalt anerkjent regelverk som skal gjøre det lettere og tryggere å kjøpe, selge og gjøre forretninger på nett».

Det er liten tvil om at vi trenger et regelverk for den fremvoksende digitale økonomien, men de reglene som nå er skissert opp av land som Kina og USA vil ikke sikre en rettferdig teknologisk utvikling.

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke se seg blind på tilslørende retorikk. Dette regelverket handler ikke om å regulere de store teknologigigantene, men å sikre deres posisjon i den globale økonomien. Dette handler om mye mer enn handel. Det handler om eierskap til data.

Regler knyttet til elektronisk handel så vi for første gang i de omstridte handelsavtalene TPP og TISA. I begge avtalene var det lagt opp til et forbud mot myndigheters innsyn i kildekoder. Åpne kildekoder og innsyn i programvare er viktig for skattemyndighetene for å kunne avsløre skattefusk.

Da det ble klart at TPP og TISA ble skrinlagt, vendte de store teknologiselskapene blikket mot WTO i et håp om at de kunne få på plass et regelverk som kunne sikre de større handlingsrom. For det er ganske åpenbart at disse selskapene vil være tjent med å innføre globale regler som hindrer myndighetene i å regulere deres virksomhet.

Det er foreslått regler om å forby krav om at selskap skal ha lokal tilstedeværelse. Dette vil gjøre det enda vanskeligere å skattlegge de, og ikke minst holde de ansvarlige for sikkerheten i produkter. Det er ikke bare å følge opp selskaper som har en postboks på Bermuda.

Kritikken som blant annet Attac reiser, er at regelverket på elektronisk handel vil kunne resultere i mer skatteunndragelse og aggressiv skatteplanlegging, og på den måten føre til tap av viktige inntekter for staten. Resultatet vil være ytterligere monopolisering av den digitale økonomien på bekostning av allmenne interesser i alle land, men særlig i utviklingsland.

Det er teknologigigantenes enorme, tilnærmet skattefrie inntekter som gjør at de får finansielle muskler til å utvikle ny teknologi og dominere marked. Dette går på direkte bekostning av mulighetene for demokratisk kontroll over denne utviklingen. Dagens dataregimer er i stor grad bygget på innsamlers eksklusive rett til dataen og uten insentiver for selskapene til å dele denne viktige ressursen med resten av samfunnet. Til tross for at selskapene fremdeles kan profittere på brukergenerert data, dersom noe av det blir brukt til viktige offentlige formål.

Et handelsregelverk som begrenser politisk handlingsrom ikke er veien å gå. Istedenfor en liberalisering av den digitale økonomien trenger vi en digital industripolitikk basert på teknologioverføring og klare rammer for eierskap til data og offentlig tilgang. Samtidig er det helt avgjørende å sikre at bedriftene som utgjør den digitale økonomien bidrar til finansieringen av det norske velferdssamfunnet.

Offentlig eierskap av infrastruktur, demokratisk kontroll og tilgang til data, åpen kildekode, samt deling av immateriell kunnskap og teknologi kan utvikle det lokale næringslivet og utvikle nye offentlige tjenester. Det er på tide å temme teknologigigantene og regulere deres virksomhet. På den måten kan vi sikre at demokratiske prinsipper og befolkningens rettigheter kommer foran profitthensyn.

Martine Kopstad Floeng