6 ting du må vite om finanskrisen

  1. Den skyldtes deregulering

    Fra 1999 og framover ble de strenge reguleringene av finansbransjen gradvis opphevet. Til tross for «dotcom-krasjet» i 2001, så var det gode tider og alle grafer peker oppover. USA opphevet en rekke begrensninger, og tillot en rekke nye finansprodukter som de seinere beryktede CDO-derivatene. I bunn lå en tanke om at markedet ville regulere seg selv, og at det var til det beste for alle. Markedet regulerte også seg selv ved å krasje på katastrofalt vis, men kostnadene var ikke til det beste for alle.
  2. Krisepakkene reddet bare kreditorene

    Milliarder av dollar og euro ble spyttet inn i økonomien gjennom såkalte «krisepakker». Disse skulle få økonomien på fote igjen etter at tilliten til finanssystemet hadde kollapset på grunn av krisen. Men de som fikk pengene var bankene og kreditorene til de som nå stod i dyp gjeld. Den gangen ble dette kalt «sosialisme for de rike». Tanken var at bare de kom på fote igjen økonomisk så ville bankene begynne å låne ut igjen til resten av næringslivet og økonomien komme i gang igjen. For de kriserammede landene hjalp dette lite, men for kreditorene var det god business. De rike ble rikere, alle andre ble fattigere.
  3. Innstrammingspolitikken var en villet politikk, ikke et resultat av krisen

    Motsaten til «sosialisme for de rike» var å stramme inn livreima for de som ble fattige. Velferdsordninger over hele Europa ble kuttet massivt. Verst gikk det utover land som Hellas, som plutselig ikke kunne betjene gjelden sin, men også en rekke andre europeiske land kuttet massivt i velferdsstaten. Ideen var at de skulle spare penger, siden de måtte bruke så mye penger på redde bankene og betjene gjelden. Men pengene var der, de ble bare brukt til å redde bankene istedenfor å redde velferdsstaten. Også land uten gjeldskrise kuttet i sosiale ordninger og privatiserte helsetilbud, under en ide om at det ville gjøre dem bedre rustet for å få økonomien i gang igjen.
  4. Norge unngikk krisen fordi

    Vi hadde et sterkt regelverk og ryddige banker. Norge opplevde en finanskrise på slutten av 80-tallet, og innførte etter det svært strenge krav til norske banker og en rekke banker fikk også sterkt statlig eierskap. Norske banker og finansinstitusjoner var derfor ikke så utsatt når krisa rammet. Vi var kreditor til kriselandene. Både Oljefondet og norske banker tjente godt på europeisk gjeld etter finanskrisen. Vi førte motkonjuktur-politikk. Den norske regjeringen strammet ikke inn pengebruken når krisa rammet, men spyttet mer penger inn i økonomien. Slik veide staten opp for en del av de investeringene som ble borte fra privat sektor når det var vanskeligere å finne finansiering. Dette kalles motkonjuktur-politikk, at man sparer når man har mye og bruker sparepengene når man trenger dem. Det er det motsatte av innstrammingspolitikk.
  5. Den er ikke over

    Ti år etterpå går økonomien bedre i mange land, men i de landene som ble kastet inn i gjeldskrise etter 2008 så er ikke krisen over. Det har istedet etablert seg en ny normal, med fravær av faste jobber for unge, lave lønninger, dyrt og dårlig helsetilbud og manglende sosialt sikkerhetsnett for de som faller utenfor.
  6. Det samme kan skje igjen

    Finanskrisen i 2008 ble utløst av en bank som gikk konkurs, men årsaken var manglende politisk kontroll med finanssektoren. Så lenge det gikk bra trodde «alle» at de ikke trengte å passe på finansmarkedet, og reglene ble stadig slappere. I stabile tider er det lett å slakke den politiske styringen av finansindustrien. Igjen jobber finansindustriens lobbyister for å fjerne reguleringer, blant dem de som ble innført etter 2008 for å hindre ny krise. Uten politisk styring så vil finansmarkedene fortsette å vokse raskt, inntil det går galt og alle andre må ta regningen igjen.