I tre ekstreme kriseland er sosialdemokratiske partier gjort til politiske blindspor, skriver Dag Seierstad fra Attacs fagråd i Klassekampen den 13. desember.

Halvor Fjermeros, journalist og bystyremedlem for Rødt i Kristiansand, skildrer  i boka «Uro i Euroland» de katastrofale krisevirkningene i Europa. Undertittelen er talende: «Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv.»

Med støtte fra norske heismontører, transportarbeidere og fra Fagforbundet har Fjermeros reist rundt i Europa for å fange opp hva som fins av sosiale opprør og organisert motmakt i den krisa som så brutalt knuser livsutsiktene til millioner mennesker.

Han har reist i ekstreme kriseland som Hellas, Spania, Italia og Irland, men også i Tyskland og Storbritannia der krisa bryter ned samfunnsforhold på andre måter. Særlig oppmerksomhet retter han mot fagbevegelsen: Hvordan forsvarer foreninger og forbund medlemmene mot oppsigelser og brutaliserte arbeidsvilkår og mot stadige kutt i lønn, pensjoner og offentlige tjenester?

Det sosiale opprøret har vært synlig nok: «Det har ikke manglet på protester og aksjoner, generalstreiker og okkupasjoner av plasser og torg.» Men det var lettere å finne eksempler på faglig avmakt enn på virkningsfull faglig motmakt.

Fjermeros får godt fram hvordan og hvorfor arbeidslivet i land etter land sønderrives under de seks eviglange kriseåra etter at finanskrisa slo ut i 2008. I tillegg til millionene av arbeidsløse må innpå en fjerdedel av dem som ennå er i jobb, ta til takke med lønns-, arbeids- og avmaktsvilkår som var utenkelige så nylig som for tjue år sia.

I Spania har regjeringene på ensidig basis satt inngåtte tariffavtaler til side, svekka oppsigelsesvernet, senka lønna for offentlig ansatte og gjort midlertidige ansettelser til det normale for ungdom – hvis de overhodet har en jobb. Tilsvarende historier legger Fjermeros fram om Hellas, Italia, Irland, Portugal, ja også om Tyskland.

I Hellas og Spania er mer enn annenhver ungdom uten arbeid. I Italia og Portugal er den offisielle arbeidsløsheten blant ungdom rundt 40 prosent. Slik har det vært i årevis. Fatter vi hva slike tall innebærer – for den enkelte og for det samfunnet de skulle vært en meningsfull del av – spør Fjermeros.

Da er det ekstra tragisk at fagbevegelsen i Hellas og Spania er gjennomsyra av korrupsjon og medløperi med den krisepolitikken som tvinges i gjennom. Det hjelper lite at det samme også gjelder styre og stell helt til topps i samfunnet. De greske og spanske fagorganisasjonene har – i følge Fjermeros – endt som «avmektige og byråkratiske organisasjonsskall».

I denne situasjonen må folk greie seg sjøl «i et vitalt virvar av sosiale bevegelser som former nye mønstre for samhandling og motstand, skaper nye markeder og nye måter å ta vare på hverandre i ruinene av kuste velferdsordninger».

I Hellas begynte det med poteter. Mange produsenter leverer nå matvarer som mel, olje, linser, bønner og ris direkte til forbrukerne og kutter ut fordyrende mellomledd. Leger, sjukepleiere og psykologer jobber enkelte steder gratis i solidaritetsklinikker for dem som er uten inntekt i krisekaoset.

Det slår Fjermeros at det er nesten ingen diskusjon av det økonomiske systemet som har skapt krisa. Derimot er det nok av moralsk fordømmelse av «uansvarlige» land som det – bortsett fra Hellas – ikke er noe faktisk grunnlag for. Kriseland som Spania, Portugal, Irland og Italia hadde før finanskrisa bedre styring med den offentlige økonomien sin enn land som Tyskland og Frankrike.

Fjermeros avslutter boka med å distansere seg fra det globaliseringskritiske «En annen verden er mulig» og stiller det opp imot parolen «En annen kapitalisme er umulig».

Men slagordet «En annen verden er mulig» oppsto ikke i Europa. Det er tvert om en sammenfatning av utallige kamper mot konsernstyrt globalisering i Asia, Latin-Amerika og Afrika.

De globale sosialforumene har vært møtestedet for jordløse som slåss for retten til jord i Brasil som i India, for dem som slåss mot privatising av vannforsyning til storbyer i Sør-Afrika som i Bolivia, for kampene om råderetten over det biologiske mangfoldet og mot vestlig patentrett som hindrer billigproduksjon av livsviktige medisiner – og mye, mye annet.

Enten de er spontane eller godt organiserte styrker disse motstandskampene hverandre gjensidig. Hva enten de er mislykte eller vellykte, kan kamperfaringene oppleves av stadig flere som frontavsnitt i samme kamp. Det er denne kampen som gir innhold til parolen «En annen verden er mulig» – hvis en virkelig slåss.

«En annen kapitalisme er umulig» – kan derimot fort bli en defaitistisk parole. Den kapitalismen som brytes ned i dagens Europa, er allerede vesensforskjellig fra den som fantes på 1970-tallet. Dagens EU-kapitalisme likner mye mer på den nådeløse kapitalismen som Marx analyserte i sine hovedverk enn på det klassekompromisset som utvikla de europeiske velferdsstatene på 1950- og 60-tallet.

Marx sin analyse var tro mot den kartleggingen av sosiale elendighet som Engels kunne dokumentere så rystende grundig i 1844 (The Condition of the Working Class in England). Fjermeros får på samme måte godt fram den sosiale elendigheten som brer seg i europeiske land i dag – og at mye faglig og politisk avmakt omgir denne elendigheten.

Fjermeros kan ikke peke på mange folkelige seire fra denne siste krisetida. Og han har åpenbart leita iherdig. Men de lokale seirene fins og beskrives – og har alltid sin spesielle bakgrunn og sine særegne forutsetninger. Det er likevel ingen tilfeldighet at i tre ekstreme kriseland har partier og bevegelser fra det ytre venstre gjort sosialdemokratiske partier til politiske blindspor. Det gjelder Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland og Podemos i Spania.

Men kriseutfordringene er enorme, og mye kan gå galt om protestene er aldri så sterke – og viljen er aldri så god. Fjermeros sprer ingen illusjoner om kampen for et mer menneskeverdig Europa. Men han får godt fram at den er nødvendig.

Dag Seierstad