Skatt og ulikhet

Å bekjempe fattigdom og ulikhet er en av myndighetenes viktigste oppgaver.

Dette kan gjøres direkte gjennom sosialhjelp og trygd, og indirekte gjennom en bred velferdsstat med skoler og sykehus.

Skatt er den viktigste inntekten for myndighetene og gjør at det finnes penger til ting som politi, forsvar, sykehus og skoler. For den enkelte er derimot alltid skatten en utgift, og ofte en ganske stor en.

Derfor har det mye å si hvordan skattesystemet er skrudd sammen. Hvis noen lurer unna skatt, må staten enten kutte utgifter eller så må noen andre betale mer.



Skattesystemet i Norge er i utgangspunktet det vi kaller «progressivt» (økende). Det vil si at de som har lite betaler en mindre andel av sine inntekter i skatt enn de som har mye.


For eksempel vil en innbygger i Norge med 1 million i årsinntekt betale cirka 35 prosent i inntektsskatt, mens en mer gjennomsnittlig årsinntekt som 400 000 vil gi 25 prosent i skatt og en svært lav årsinntekt på 150 000 vil gi 13 prosent i skatt*. Det oppfattes som rettferdig, og blir sett på som det mest fornuftige samfunnsøkonomisk. Selv om det er stor uenighet om skattepolitikk, så er det bred politisk enighet om å ha et progressivt skattesystem.

Det motsatte vil være et «regressivt» (synkende) skattesystem, der de rikeste betaler en mindre andel av sin inntekt enn de fattigere.

Avgifter som er like for alle. Bompenger, bussbilletter, egenandeler hos legen og merverdiavgift (ofte kalt moms) ender fort opp med å være regressive fordi det vil koste en større del av inntekten din hvis du har lav inntekt enn høy. For eksempel vil en bompengeavgift på 48,60 kr på vei til og fra jobb i Oslo tilsvare 13 prosent av inntekten din hvis du tjener 15 000 i måneden, men bare 6,5 prosent om du tjener 30 000 i måneden.

Hva er skatteparadis?

Skatteparadis er land, eller deler av land, som fungerer som «globale hull» i skattesystemet.

Her kan multinasjonale selskap og styrtrike enkeltpersoner plassere penger og trikse med tallene så de unngår å betale skatt der de egentlig tjener pengene sine.

Skatteparadisene har ofte lave eller ingen skatter for utenlandske selskaper, men det avgjørende er at de legger til rette for hemmelighold.

Gjennom skatteparadisene kan man skjule hvem som eier penger og selskaper, og hvor penger kommer fra eller går til.

Derfor flytter selskaper rundt på penger få det til å se ut som de har tjent pengene i skatteparadis, istedenfor der de faktisk tjente dem og skulle betalt skatt av dem.

Der norske bedrifter i utgangspunktet betaler rundt 23 prosent i selskapsskatt, kommer mange multinasjonale selskap unna med nesten null prosent.

Skatteparadisene gjør altså at de som tjener mest ender opp med minst i skatt, et regressivt skattesystem.

Skatteparadisene gjør altså skattesystemene skeive og urettferdige. Vanlige folk og små bedrifter må betale full skatt, mens multinasjonale selskap og styrtrike privatpersoner nærmest kan velge hvor mye skatt de vil betale. Norske myndigheter går glipp av millioner i skatteinntekter på denne måten. Norge har likevel skatteinntekter nok til å drive skoler, sykehus og sikre en velferdsstat for alle. Men skatteparadisbruk er ikke et norsk problem avgrenset til noen få selskap. Skatteparadis er globalt problem som rammer både rike og fattige land. For fattige land er denne skatteflukten mye verre, fordi de har større sosiale utfordringer som må løses og trenger skatteinntektene mye mer.

Skatteparadisenes hemmelighold gjør de også sentrale for korrupsjon og organisert kriminalitet som narkotika, våpen- og menneskehandel. Diktatorer og andre korrupte statsledere har ofte gjemt unna milliardformuer i skatteparadis.


Gjennom korrupsjon, kriminalitet og massiv lovlig og ulovlig skatteunndragelse er skatteparadis-systemet en av de største årsakene til global ulikhet.

milliarder kroner

forsvant fra fattige land gjennom skjulte pengestrømmer i 20141

milliarder kroner

ble gitt i bistand til de fattige landene samme år.

Altså gikk det 7 kroner ut for hver krone som kom inni bistand.


Hvor er skatteparadisene?

Ofte tenker man på palmer og strender når hører ordet skatteparadis, men det er bare noen av skatteparadisene som faktisk er sydhavsøyer. De europeiske landene (som Nederland, Luxembourg og Irland) og amerikanske delstatene (spesielt Nevada og Delaware) som er skatteparadis er vel så viktige brikker i det som er et internasjonalt system for skatteunndragelser og hemmelighold.

Kartet over viser de 15 verste skatteparadisene, basert på rapporten Tax Battles: the dangerous global race to the bottom on corporate tax. En mer omfattende, men litt annerledes rangering, finner du i Financial Secrecy Index 2018.

Hvordan får 19 000 selskaper * plass i dette huset?
Og hvordan får 285 000 selskaper * plass i dette huset?

Automatisk informasjons-utveksling

Automatisk informasjonsutveksling betyr at skatteetatene i de ulike landene utveksler deler informasjon om formuer og inntekter med de landene eierne bor i.

Hvordan virker det?

De aller rikeste familiene i Skandinavia unndro en tredel av den skatten de skulle ha betalt i 2006. 95 prosent av dem som hadde konto i storbanken HSBC i Sveits, oppga ikke dette på selvangivelsen*. Apple og andre storselskaper har enorme formuer på Cayman Islands og i andre skatteparadis.

Vanligvis må en innbygger i et land skatte til dette landet for all dens inntekt over hele verden, også inntekt fra verdier som er oppbevart i utlandet. Men hvis den norske skatteetaten ikke vet om pengene på konto i Sveits så vil de ikke kreve inn skatt for dem. Ved å ha formuer og inntekter i andre land kan rike enkeltpersoner og store selskaper enkelt utnytte forskjeller i skattesystemer for å unngå skatt. Selv om det er ulovlig så er det utbredt og fortsatt ganske lett.

Løsningen er såpass enkel som at skatteetatene i de ulike landene deler informasjon om formuer og inntekter på tvers av landegrenser. Slik det er i dag må skatteetaten be om informasjon fra andre lands skatteetater om hvilken informasjon de har registrert på skatteytere. Den norske skatteetaten har avtaler med mange land om få slik informasjon hvis de spør, men må altså spørre. Med automatisk informasjonsutveksling så vil all informasjon om skatteytere deles uten at skatteetaten må spørre for hvert enkelt tilfelle.

I praksis så blir det enkelt forklart slik:
Land A og Land B inngår en avtale som gjør det mulig å identifisere hverandres skatteytere. Når en person fra Land A har inntektsbringende aktivitet i Land B, vil Land B utveksle data med land A som gjør at man automatisk kan registrere, fastsette og avstemme skattbar inntekt, skatteplikt og beregne skatt samt innkreve og fordele denne mellom partene. Skattbar inntekt kan være overskudd i selskaper, renteinntekter, utbytte og royalty.

Skatteetatene vil da kunne se hvem som bruker skatteparadisene, hvor mye de har plassert der, og dermed også hvor de skal begynne å lete etter skattesnytere. Samtidig så vil de vite hvor mye skatt det allerede er betalt. Da vil man unngå at man betaler dobbelt skatt, både i Norge og i landet der pengene er.

Avtaler om automatisk informasjonsutveksling krever bindende avtaler mellom land. I dag er disse som oftest mellom to land (bilaterale), men på sikt burde de ha med mange land (multilaterale). Jo flere land som blir med på samme avtale, jo mer effektivt blir det, og jo vanskeligere blir det for skatteparadis å stå utenfor. Bindende multilaterale avtaler vil også være en enorm fordel for utviklingsland som har begrensede ressurser i forhandlinger om dette med rike land og skatteparadis.

Hvor langt er vi på vei?

Her er vi godt på vei! Norge har tilsluttet seg internasjonale avtaler om automatisk informasjonsutveksling, gjerne kalt CRS (Common Reporting Standard) og FATCA (Foreign Account Tax Compliance Act). I år (2017) er 50 land omfattet, fra 2018 vil 100 land være med.

Den store svakheten er at penger i skatteparadiser i dag stort sett eies av selskaper, ikke av enkeltpersoner. Faktisk eierskap til de fleste av disse selskapene er ukjent - det er gjerne stråmenn i skatteparadisene som står oppført som eiere. Dette ser vi tydelig i store lekkasjer som Panama Papers og Paradise Papers - som gir et innblikk i faktisk eierskap og faktisk forretningspraksis.

For å kunne vite mer om det trenger vi et eierskapsregister:

Eierskapsregister

Et eierskapsregister vil vise hvem som egentlig eier selskaper. 

Hvordan virker det?

Skatterettferdighet hindres av kompliserte selskapsstrukturer og hemmelige eiere. I mange land er det lovlig å registrere selskaper der det er strengt hemmelig hvem som eier selskapet og hvem som kan dra nytte av de verdiene som ligger i selskapet. Det er et viktigere trekk ved skatteparadis enn lave skatter. Men også i Norge finnes det smutthull i lovgivning slik at selskaper kan benytte kreative metoder for å skjule eieren av selskapet.

Dette innebærer blant annet bruk av skallselskaper, stiftelser, «rundtursinvesteringer» der man flytter penger til skatteparadis for så å investere i hjemlandet og «stråmenn» som oppgis som offisielle eiere istedenfor de reelle. Skjult eierskap brukes også av kriminelle for hvitvasking og til å skjule korrupsjon.

Et eierskapsregister vil vise hvem som er et selskaps egentlige eier. I dag er det ingen generelle internasjonale krav om offentlig registrering av hvem som kontrollerer verdiene i et selskap. I mange land er det lovlig å registrere selskaper der det er strengt hemmelig hvem som eier selskapet og hvem som kan dra nytte av de verdiene som ligger i selskapet.

Et register over egentlig eier, en person av kjøtt og blod som eier eller utøver kontroll over selskapet, bør innføres. Selskaper bør registrere alle eiere og aksjonærer med andeler i selskaper, da mange eiere gjerne omstrukturerer eierskapsandelene sine slik at det ser ut som de eier mindre enn de egentlig gjør. Et slikt eierskapsregister innebærer også at utenlandske eiere i norske selskaper rapporteres og at opplysningene kontrolleres og oppdateres løpende.

Hvor langt er vi på vei?

Stortinget har vedtatt å innføre et offentlig eierskapsregister i Norge, men det er ikke innført ennå. Forslaget som har vært ute på høring hadde store svakheter og ville legge flere hindringer i veien for å faktisk kunne bruke det til å avsløre skjulte eiere og skatteunndragelser. Danmark har et eierskapsregister, så det er fullt mulig å innføre i Norge også. Det er viljen i regjeringen det står på.

For å virkelige kunne stoppe skatteparadisene og avsløre skjulte formuer, korrupsjon og kriminalitet trengs et globalt register som også omfatter skatteparadisene. Her er veien lenger fram, og det trengs mer press på politikere for å få gjennomslag. 

Land-for-land-rapportering

Land-for-land-rapportering pålegger selskapene å vise i regnskapene sine hvor de faktisk har tjent pengene.

Hvordan virker det?

Til tross for at multinasjonale selskaper offentliggjør sine regnskaper som om de er samlete enheter, skattelegges de ikke slik.

I stedet skattelegges hvert medlem av gruppen individuelt. Dette vanskeliggjør prosessen med å etablere en oversikt over hva som skjer i skatteøyemed innenfor en gruppe selskaper – selv innenfor ett enkelt land.

Selskaper trekker ofte veksel på dette for å unngå skatt. Et mye brukt triks er juks med internprising, der varer som selges internt mellom selskap i samme gruppe feilprises slik at fortjenesten havner der skatten er lavest. Virkelige eksempler på feilprisede varer er plastbøtter til 5300 kroner og rakettkaster solgt for 280 kroner per stykk *. Internprising av opphavsrett, patenter og merkenavn er også ofte brukt for å flytte overskudd, da den reelle prisen på dette er vanskelig å fastsette.

Andre kjente triks er misbruk av konsernbidrag og interne lån og renter.

Med land-for-land-rapportering må selskaper som opererer internasjonalt rapportere på hvor de tjener pengene sine og hvor de bruker dem.

Land-for-land-rapportering betyr at selskaper må regnskapsføre hvilke land de opererer i og hvilke navn de bruker i hvert land sine økonomiske aktiviteter i landene der de opererer, inkludert:
  • salg, både innad i gruppen og utenfor gruppen
  • kjøp, samme fordeling som i punktet over
  • finansieringskostnader, samme fordeling
  • arbeidskraftskostnader og antall ansatte
  • inntekt før skatt
  • skatteinnbetalinger til regjeringen i det landet det opererer i

Denne informasjonen må stemme overens med selskapets publiserte hovedregnskap. Det gjør det vanskeligere å late som om penger man har tjent i Norge egentlig er tjent i Irland, slik Google og Facebook gjør så de slipper å betale skatt på pengene de tjener på annonsesalg i Norge.

Dette er enkelt å få til for selskapene, siden alle disse dataene finnes, de er bare ikke offentliggjort. Ved en slik åpenhet om selskapers fortjeneste og skattebetaling i de ulike landene, blir det lettere for skatteetatene å oppdage misbruk. Åpenheten vil også gi sivilsamfunnet og media mulighet til å se hvordan skattereglene faktisk fungerer og å kreve endringer der det trengs.

Hvor langt er vi på vei?

Norge har innført land-for-land-rapportering delvis, men det er store hull. Slik det er i dag er det bare selskaper i utvinningssektoren (som olje og gruver) og skogindustrien som må levere full land-for-land-rapport med årsregnskapene sine. Her er det store hull som gjør at selskaper fortsatt kan bruke skatteparadis. Statoil må for eksempel ikke rapportere om sin bruk av postboks-selskaper i skatteparadis.

I tillegg har Norge fulgt opp et internasjonalt initativ i OECD, knyttet til det de kaller «Base Erosion and Profit Shifting», forkortet BEPS. Dette gjelder kun for de aller største selskapene (med en omsetning over 6,5 milliard årlig) og opplysningene er kun tilgjengelig for skattemyndighetene i de landene som har innført det.

De norske vedtakene er altså ikke gode nok. Heldigvis har Stortinget gitt ordre om at lovgivningen skal skjerpes, men regjeringen har enda ikke gjort noe med det.

Enhetlig skattegrunnlag

Enhetlig skattegrunnlag betyr at multinasjonale selskaper må betale skatt i de landene de faktisk har virksomhet i, og ikke bare der det passer dem best.

Hvor langt er vi på vei?

Flere amerikanske delstater bruker allerede et slikt prinsipp når de beregner skatten selskaper skal betale, men da bare selskapets omsetning innad i USA som grunnlag, men USA har likevel ikke vært en pådriver for et slikt system på internasjonalt nivå.

EU er nå de som driver dette framover med forslaget som de kaller «Common Consolidated Corporate Tax Base» (CCCTB). Det har vært diskutert i EU tidligere, men motstanden fra skatteparadisland som Irland, Luxembourg og Storbrittania har vært stor. Bakgrunnen for at det nå kommer opp igjen er at svært store summer forsvinner med digitale giganter som Apple, Facebook, Google og Amazon.

Se hvordan Google og Facebook gjemmer skattene sine gjennom skatteparadis

Hvordan virker det?

Store selskaper som opererer på tvers av land kan i dag flytte overskuddet ditt det er minst skatt. Selv om de egentlig er ett stort selskap består de fleste multinasjonale selskaper av titalls, om ikke hundretalls, undersselskaper og holdingsselskaper fordelt over mange land. Ofte har de offisielt hovedkontor i et skatteparadis, eller de har "kontorer" som bare er en postboks registrert på selskapet, ofte på samme adresse som titusenvis av andre selskaper.

Ulike skatteregler i ulike land skaper en mengde smutthull som store selskaper utnytter for å unngå skatt, med god hjelp av advokater og revisorfirmaer. Det meste er lovlig, selvom det ofte er i gråsonen og langt fra intensjonen bak lovverket. Enhetlig skattegrunnlag vil løse dette problemet, ved at det ikke lenger vil være mulig å flytte rundt på overskudd.

Prinsippet er enkelt: Overskuddet skal skattes på det der skapes.

I prakis betyr det å se på den totale inntekten i et multinasjonalt selskap, altså inntekten i alle land samlet. Basert på blant annet salg, ansatte og eiendeler i de ulike landene så fordeler man skattegrunnlaget på de ulike landene selskapet opererer i. Hvert enkelt land kan selv bestemme hvilket skattenivå de ønsker, men det er enighet om hva det skal skattes på hvor.

Bli medlem!

Vil du være med på arbeidet vårt mot skatteparadis? Eller bare støtte det?
Vi trenger deg som medlem for å kunne fortsette arbeidet!