Fra skatteulikhet til skatterettferdighet

Skatt

Skattesystemet i Norge er i utgangspunktet det vi kaller «progressivt» (økende). Det vil si at de som har lite betaler en mindre andel i skatt enn de som har mye. Det oppfattes som rettferdig, og blir sett på som det mest fornuftige samfunnsøkonomisk. Selv om det er stor uenighet om skattepolitikk, så er det politisk enighet om å ha et progressivt skattesystem.

Det motsatte vil være et «regressivt» (synkende) skattesystem, der de rikeste betaler en mindre andel av sin inntekt enn de fattigere.

Skatt brukes for å finansiere statens oppgaver. I samfunn med en velferdsstat er det å bekjempe ulikhet og fattigdom en statlig oppgave som blir finansiert med en progressiv skatt. Hvis noen betaler lite skatt, må staten enten kutte utgifter eller så må noen andre betale mer.

Skatteulikhet

Skatteparadis er land, eller deler av land, som fungerer som ”globale hull” i skattesystemet. Her kan multinasjonale selskap og styrtrike enkeltpersoner plassere penger og trikse med tallene så de unngår å betale skatt der de egentlig tjener pengene sine.
Skatteparadisene har lave eller ingen skatter for utenlandske selskaper. I tillegg holdes det hemmelig hvem som eier penger og selskaper, og hvor penger kommer fra eller går til.
Derfor kan selskaper gjennom å flytte rundt på penger få det til å se ut som de har tjent pengene i skatteparadis, istedenfor der de faktisk tjente dem.
Der norske bedrifter betaler rundt 28 prosent i selskapsskatt, kommer de multinasjonale unna med nesten 0 prosent. Skatteparadisene gjør altså at de som tjener mest ender opp med minst i skatt, et regressivt skattesystem.

Norske myndigheter går glipp av millioner i skatteinntekter på denne måten. Norge har likevel skatteinntekter nok til å drive skoler, sykehus og sikre en velferdsstat for alle.
For fattige land er denne skatteflukten mye verre, både fordi omfanget er større og fordi de trenger skatteinntektene mye mer.