Den nylige debatten om Oljefondets bonusutbetalinger har nok en gang illustrert kritikernes mangelfulle forståelse av fondsforvaltningens iboende problem.
I løpet av de siste ukene har samfunnsdebattanter ytret seg kritisk mot de store bonusbeløpene Oljefondet (jamfør Statens pensjonsfond – Utland) har gitt sine eksterne forvaltere. Ifølge pressen skal fondet ved flere anledninger ha belønnet sine spekulanter med bonuser på opp mot 500 millioner kroner. Finansministeren har sammen med fondets yppersteprest, Yngve Slyngstad, hevdet at utbetalingene er i tråd med regelverket og dessuten helt nødvendig for å tiltrekke seg de beste forvalterne.
Avsløringene om astronomisk-høye bonusutbetalinger for Oljefondets ansatte har fulgt mønsteret til tidligere kritikk av fondet. De siste årene har man sett et massivt fokus på fondets etiske investeringer. I denne perioden opprettet pressen og interesseorganisasjoner egne avdelinger, hvis mandat var å avdekke såkalt ”verstingeselskaper” i fondets investeringsportefølje. Interessen tatt i betraktning skulle man nærmest tro at jakten på uetisk selskaper var blitt den nye norske folkesporten!
Beklageligvis har mye av kritikken av Oljefondet, da som nå, manglet et helt sentralt aspekt, nemlig en holistisk analyse. I euforien etter å avsløre tilfeller hvor fondet medvirket til grove brudd på etiske eller prinsipielle retningslinjer, har vaktbikkjene (undertegnede inkludert) mislyktes å se sammenhengen mellom de ulike funnene. Avsløringene har blitt behandlet som uavhengige begivenheter uten felles årsakskilde, noe som har umuliggjort en analytisk gjennomgang av fondets helhetlige virksomhet.
For la det ikke være noen tvil: Kvalmende store bonusutbetalinger og etisk uforsvarlige investeringer skyldes ikke glipp i systemet eller enkelte grådige individer. Dette er reelle konsekvenser av å spekulere i verdipapirer på verdens børser.
*Oljefondet befinner seg i en finansverden hvor million- og milliardbonuser langt ifra er uvanlig, og hvor man må legge lista deretter for å tiltrekke seg de klokeste hodene. Ifølge fondets offisielle nettsider består forvaltningsapparatet av mer enn 270 personer, samt et større nettverk av eksterne meglere. Hemmelighold gjør at vi fremdeles ikke kjenner til størrelsen eller omfanget av disse bonusene. På spørsmål fra Dagsavisen om en spesifikk bonusutbetaling, svarer kommunikasjonsdirektør i Norges Bank følgende: ”Det svarer jeg aldri på. Det vil jeg ikke kommentere. Aldri.” Også finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) har nektet å offentliggjøre informasjon om beløpene eksterne forvaltere skal ha mottatt. Ifølge Dagsavisen hevder Johnsen at ”større åpenhet kan svekke Norges Banks forhandlingsposisjon når de engasjerer eksterne forvaltere”. I Statskapitalens korridorer har hensyn til profittmaksimering og interne gentlemen’s agreements med andre ord trumfet demokratiske prinsipper om offentlig innsyn og kontroll.
Bonusene har avdekt en lønningskultur som er i skarp kontrast med hva man tradisjonelt forbinder med offentlig sektor, og har følgelig skapt sterke reaksjoner. En av dem som er provosert er riksrevisor Jørgen Kosmo, som ifølge Dagsavisen nylig uttalte at ”honoraret [til Pheim Asset Management] er både beløpsmessig og prosentuelt av en slik størrelse at det må anses som kritikkverdig”.
*Hvorvidt en investering kan anses for å være uetisk eller ei, kommer an på definisjonen som legges til grunn. Uavhengig av politisk tilhørighet vil imidlertid en gjennomgang av Oljefondets aksjeportefølje få de fleste til å rynke på nesen. Årsaken til fondets betydelige ansamling av kontroversielle selskaper er overraskende enkel. Profitt har vært og er fremdeles det uttalte målet for investeringene i Oljefondet, uavhengig av hvilke følger dette har på mennesker og natur. Etableringen av et etikkråd i 2004, fondets etiske alibi, har ikke endret på dette faktum. Fondsforvalterne som gjennomfører investeringene er underlagt et mandat (høyest profitt til lavest risiko), delegert til dem av Stortinget. På bakgrunn av dette blir det galt at direktør Slyngstad tildeles rollen som nasjonal hoggestabbe i mediene, all den tid han kun gjør det han er betalt for å gjøre. Og her ligger også mye av problematikken. Man har lenge hatt en tendens til å lete etter syndebukker eller peke på isolerte hendelser når årsakene skal analyseres, men problemet stikker dypere enn som så. Enten man snakker om kontroversielle bonuser eller investeringer, så viser fondets track record at problemet er iboende i den praksisen som fondet bedriver. Men denne debatten er det få, om noen, som ønsker å røre ved. Og der ligger kimen til fremtidens utfordring.
I altfor liten grad stiller man seg spørsmålet om de bakenforliggende årsakene til etableringen av fondet. Hvorfor tas det for gitt at vi i det hele tatt bør investere i verdipapirer? Selv om blårussen i Aps ledelse ønsker å innbille oss det motsatte, er det imidlertid ingen naturlov som sier at overskuddet fra norsk petroleumsindustri skal plasseres i internasjonale finansmarkeder, hvor innsyn og demokratisk kontroll er kronisk fraværende. Det har vært en villet strategi å plassere pengene på børs. Derfor må det norske folk, og dets representanter på Stortinget, ta inn over seg hvilke konsekvenser finansspekulasjon medfører.
Dette bringer meg tilbake til utgangspunktet for denne kronikken. Oljefondets fremtid er i realiteten et spørsmål om demokrati, om økonomisk demokrati. Hvem skal bestemme over landets ressurser, og hvordan skal disse forvaltes? Engasjementet i sivilsamfunnet omkring Oljefondet har vist at dette er noe som folk virkelig bryr seg om. Dessverre har altfor mange av kritikerne av fondet ikke maktet å se skogen for bare trær. For å forstå hvilke strukturer Oljefondet beveger seg innenfor, og ikke minst hvilke krefter som legger premissene for disse, må man tørre å løfte blikket opp fra de enkelte kritikkverdige forholdene påpekt ovenfor. Først da vil vi kunne få debatten inn på riktig spor.
Av Lars Gausdal
Opprinnelig publisert i Dagsavisen