Okkupasjon av universitet i Tyskland

Smakebit fra Utveier: Opprør blant Europas studenter

Europa| Finanskrise| Smakebit fra Utveier Stikkord: , , ,

Studenter over hele Europa har nå i flere år demonstrert mot kutt, gebyrer og dårlig undervisning.


Denne artikkelen er fra Attacs medlemsblad Utveier nr. 1 2011

Studenter og skoleelever i Freiburg, Tyskland, protesterte mot studiegebyrer i 2009. Foto: Eivind Hageberg

«Utdanning for alle!», «Ned med studiegebyrer!», «Universitetet brenner!». Kampropene gjallet gjennom handlegata i den sør-tyske byen Freiburg våren 2009. Avsky mot de nylig innførte studiegebyrene og manglende innflytelse i studiehverdagen fikk noen tusen studenter og skoleeelever til å protestere og senere også okkupere universitetet.

Halvannet år seinere, i London. November og desember 2010 var månedene hvor engelske studenter i hopetall gjorde inntreden på norske fjernsynsskjermer: De vanligvis svært så sindige britene hadde fått nok, og nå rullet bilder av utbrente biler og fullt utrustet opprørspoliti over norske fjernsynsskjermer. Selv Prins Charles gikk det hardt utover når han forvillet seg inn i en mengde rasende studenter. Deler av raseriet var rettet mot den voldsomme engelske sparepakka i sin helhet. Den gruppen som virkelig markerte seg var studentene: 40 % kutt i den offentlige finansieringen av de engelske universitetene kan gi opptil tredoblede skoleavgifter.

Begge demonstrasjonene må sees som del av en større europeisk tendens. Det er selvsagt vanskelig å slå fast hvor stort omfanget er, men medier og attactivister fra hele Europa melder om liknende protester: Mens studentene i England protesterer mot kraftige kutt og skyhøye gebyrer, protesteres det i flere delstater i Tyskland fortsatt mot skolepenger og nyliberale reformer. I Italia blir offentlig transport blokkert i protest mot privatisering av skoler. Helt siden 2008 har vi sett alt fra fredelig demonstrasjon og stunts til okkupasjon og fysisk utestengelse ved universiteter i så forskjellige land som Finland, Spania, Irland, Frankrike, Østerrike og Hellas.

Fellestrekk

Det er ikke vanskelig å finne fellestrekk ved protestene. For det første står kamp mot skolepenger og andre studieavgifter høyt på studentenes agendaer. Studentene hevder blant annet at studiegebyrer gir færre råd til å ta høyere utdanning, noe som opprettholder ulikheter.

Over hele Europa har det vært en enorm økning i antallet som ønsker å ta høyere utdanning de siste årene. Med på lasset ser det ut til at vi får skolepenger og studieavgifter. En enkelt forklaring på dette finner vi i at utdanning for de mange koster mer enn utdanning for de få. Finanskrise og stadig press på offentlig sektor om økt effektivitet og produktivitet gjør at de fleste regjeringer ønsker å stramme inn overalt. Dermed er det kort vei til argumentet om at høyere utdanning er en individuell investering for den enkelte student, snarere enn et samfunnsansvar. Dette øker også fokuset på næringslivets behov – man vil selvsagt ha produktive studenter.

Her finner vi også et annet europeisk fellestrekk: Kampen mot markedsretting av høyere utdanning. Studentene har sett seg lei på hvordan universitetene omtales som de framtidige motorene for økonomisk vekst i den «dynamiske kunnskapsøkonomien», og det økte fokuset på næringslivets behov. Det europeiske Attac-nettverk mot kommersialiseringen av høyere utdanning og forskning med representanter fra fem land, uttalte etter sommeruniversitet i 2008 dette: «We believe that higher education and research are common goods of humanity. Their management should be public, as well as their funding, and they should not in any case be submitted to the market rules». Det pekes gjerne på hvordan høyere utdanning har en viktig demokratisk funksjon ved å gi så mange som mulig kunnskap til å forstå og påvirke samfunnet de lever i, og bidra til å løse samfunnsproblemer.

Dette overlapper dermed med det jeg mener er det tredje fellestrekket: Protester både mot for dårlig undervisning og feil undervisning. Her kan en kanskje påstå at problemet også er manglende medbestemmelse. 66 studentorganisasjoner fra hele verden har undertegnet en felles internasjonal uttalelse fra «International Student Movement», hvor det bl.a. argumenteres for at utdanning må bli et verktøy for samfunnsforståelse, ikke kun arbeidsgivere.

Drivkrefter

Fellestrekkene i protestene faller veldig godt overens med tendensene som Knut Kjeldstadli nylig skisserte i pamfletten Akademisk Kapitalisme, under fanene masseutdanning, rasjonalisering og markedsorientering.

Kjeldstadli identifiserer i pamfletten en rekke drivkrefter bak disse tendensene. For det første dreier det seg her om en hegemonisk økonomisk ideologi – av andre forfattere gjerne betegnet som nyliberalismen. Kjennetegn er vektlegging av utdanning som investering i human kapital, storproduksjon av studenter for å hevde seg i kunnskapsøkonomien. OECD, EU og WTO er noen av aktørene som trekkes fram som spredere av denne ideologien.

Kjeldstadlis andre drivkraft er de bevisste strategiene en finner på europeisk nivå: Bologna- og Lisboaprosessen. Bolognaprosessen ble startet i 1999 av europeiske utdanningsministre (utenfor EU) for å utvikle et europeisk område for høyere utdanning. I år 2000 ble Lisboaprosessen startet, med mål om at EU skulle bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomi innen 2010. Begge bidrar til å spre tendenser som de studentene nå protesterer mot.

Utveier?

Okkupasjon av universitet i Tyskland
Okkupasjon av universiteter, lesesaler og auditorium har vært en mye brukt aksjonsform under studentprotestene. Foto: Eivind Hageberg

Det ser dermed ut til at protestene retter seg mot rasjonalisering, bedriftstankegang og markedsorientering, som kan forstås som å være drevet fram av en hegemonisk økonomisk ideologi og bevisste strategier på europeisk nivå. Studenter og skoleelever, fra London til Lisboa, går aktivt inn for å påvirke sin egen hverdag og skape en bedre utdanning. Med mer eller mindre konkrete alternativer om alt fra gratis utdanning for alle til frigjøringsutdanning er dette uansett positivt.

Men klarer protestene å utfordre det Kjeldstadli mener er drivkreftene? Klarer studentene å presentere overbevisende alternativer til den dominerende ideologien? Klarer de å utfordre presset fra de europeiske avtalene?

Riktignok har okkupasjoner i Tyskland blitt møtt med forhandlinger fra universitetene, og ifølge Spiegel er også skolepengene «så godt som begravet». I England er det derimot ikke tegn på at regjeringen skal legge om kursen. Generelt er det grunn til å være skeptisk: Mer penger til høyere utdanning er neppe sannsynlig i et Europa preget av heftig kuttpolitikk, gryende sosial krise og konservative regjeringer på hver en ås.

Men i hvor stor grad handler det om mer penger? Mulighet til utdanning for alle koster, men det dreier seg også om hva vi vil at høyere utdanning skal være, og hvilken rolle den skal spille i samfunnet. Her er det gode muligheter for Attac å bidra: Vi er en internasjonal bevegelse, barn av globaliseringen, og burde dermed være i stand til å se utviklingen innen høyere utdanning som et europeisk fenomen, ikke som isolerte hendelser. Her kan det tidligere nevnte europeiske Attac-nettverket, som for tiden ligger nede, spille en rolle.

Som Kjeldstadli påpeker er utviklingen heller ikke spesiell for høyere utdanning: Dette dreier seg om nyliberalisme og new public management, og trendene kan du finne igjen overalt. Det er tvilsomt om studenter alene kan endre på noe så kraftig som de herskende tanker – men igjennom å trekke linjene fra sine protester til det helhetlige bildet av dagens Europa bidrar de til noe større.

Legg igjen en kommentar