Dag Seierstad

Hva slags global krise?

Finanskrise| Kronikker Stikkord: , , , , , ,

FN tror på Helene Bank, Aksel Nærstad, Asbjørn Wahl og Tore Linné Eriksen, ikke på IMF.
Kronikk i Klassekampen 23. juli 2011, av Attacs fagrådsmedlem Dag Seierstad.

Fagrådsmedlem i Attac, Dag Seierstad, skriver om mulighetene for en ny utviklingspolitikk i denne kronikken.
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra – om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting – og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår

Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni.  Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.

Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.

Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:

Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.

Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.

En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.

Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF

Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.

Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.

I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.

Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.

Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.

Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.

Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.

Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.

Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.

Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten – gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?

Legg igjen en kommentar