Smakebit fra Utveier 3/11: Krisen som startet det hele

Finanskrise| Smakebit fra Utveier Stikkord: , , ,

Like lite som finanskriser er begrenset til et engangstilfelle, er de noe som kun rammer en spesiell region av verden. Med dagens finanskrise som bakteppe kan man fort tenke at finanskriser er noe som skjer i rike I-land og land i Sør hovedsaklig merker finansmarkedens ødeleggelser gjennom tapte eksportinntekter og kutt i bistandsbudsjett. Krisene i Sørøst-Asia og Argentina som ble forsterket av valutaspekulasjon rundt milleniumsskiftet, har bevist noe annet.

TEKST MARTIN GISET

Denne artikkelen er hentet fra Utveier #3 2011

Hendelsen som inspirerte Ignacio Ramonet til å forslå stiftelsen av Attac var en av historiens mest intensive og omdiskuterte finanskriser. Asia-krisen som startet i Thailand, juli 1997 ble et godt eksempel på en håndfull spekulanters makt over hele lands befolkning og velferd. Før krisen var et fakta, var optimismen rundt Sørkinahavet stor. Landene opplevde en stor vekst i BNP og det foregikk en storstilt omstilling fra landbrukstil industrisamfunn. Økonomer over hele verden sa «se til Thailand» og disse landene ble døpt det «asiatiske økonomiske miraklet». Innskuddsrenter i Thailand, Malaysia og Indonesia var svært høye sammenlignet med resten av verden på dette tidspunktet, og kapitalsterke investorerer plasserte pengene sine i disse bankene for å maksimerere profitten.

– Bakgrunnen for Asia-krisa er sammensatt, men mange peker på rask liberalisering av finansmarkedene som den kanskje viktigste årsaken. Dette bidro blant annet til at næringslivet kunne ta opp lån i utenlandsk valuta, og denne gjelden ble uhåndterlig da valutakursene falt kraftig. Spekulasjon var definitivt en viktig årsak til at valutakursene falt så raskt og så kraftig. Det at «alle» forventet at valutakursene skulle fall mer, gjorde at valutaene falt enda mer, forteller Steinar Alsos, samfunnsgeograf og tidligere Attac Norge.

Steinar Alsos, samfunnsgeograf og tidlige Attac-leder
Steinar Alsos, samfunnsgeograf og tidlige Attac-leder

Det foregikk en massiv kapitalflukt fra landet, og dette ga store ringvirkninger i realøkonomien. I likhet med den umiddelbare virkningen vi så i Europa var det finansog byggebransjen som ble hardest rammet. Etter flere forsøk på å stabilisere valutaen sin og vinne kampen mot spekulantene, så Thailand seg nødt til å la valutaen flyte, noe som resulterte i et heftig kursfall. Situasjonen til den jevne thai ble ytterligere forverret med at prisen på importvarer steg og renten på boliglån steg. På rekordtid spredte krisa seg til Indonesia, Malaysia, Sør-Korea, og Fillipinene. Massive tap og arbeidsledighet var resultatet, mens de som hadde spekulert opp mot fallende kurser i bahten, rupien og så videre satt igjen med en stor fortjeneste. IMF kom raskt inn i bildet og tilbød de kriserammede landene høyrente lån .

– IMFs rolle forsterket krisen. IMF kom med en redningspakke, som like mye var en redningspakke til de internasjonale bankene som hadde penger utestående i de kriserammede landene. IMFs lån gjorde at den gjelda ble betalt, men betydde også at landene fikk gjeld til IMF istedenfor at privat sektor hadde gjeld til internasjonale banker. Dessuten stilte IMF som premiss for redningspakkene at landene skulle stramme inn finanspolitikken, og øke rentene. I en situasjon med synkende etterpsørsel og økende arbeidsledighet, gjorde dette at problemene i realøkonomien ble forverret.

Regionen kom seg på bena igjen relativt raskt etter kun tre til fire år. Men stigende kurver i bruttonasjonalprodukt forteller ikke de fulle konsekvensene av krisa.

– I alle landene som ble rammet, falt produksjonen kraftig og arbeidsledigheten steg med store sosiale konsekvenser. Flere av landene brukte mange år på å hente seg inn igjen til samme nivå som før krisen. Det kan være verdt å merke seg at Malaysia, som ikke tok imot krisehjelp fra IMF men tvert imot innførte kortsiktig kontroll på kapitalstrømmene til og fra landet, klarte seg langt bedre enn de andre landene som ble rammet.

Thailands historie er i grove trekk det samme som skjedde med det engelske pundet i 1992. Gjennom ERM-samarbeidet (Euro-avtalens forløper) hadde England en fast valutakurs. Den kjente finansmogulen, og paradoksalt nok filantropen, Georg Soros solgte pund tilsvarende ti milliarder dollar for å kjøpe tyske mark. Tross iherdige forsøk på å kjøpe opp utenlandsk valuta og øke renten, måtte England lik Thailand la valutaen flyte. Pundet falt i verdi og Soros kunne kjøpe seg tilbake med en milliardfortjeneste.

Det var systemet med at kapitalsterke interesser kunne tjene enorme summer på endringer i valutakurser som ga James Tobin ideen om en skatt på valutatransaksjoner. Slike «Currency-runs» som vi så i både England og Thailand, blir skapt fordi spekulantene ser at pengene kan jobbe enda mer for de et annet sted. Gjennom derivater med garanti for en vekslingskurs på et senere tidspunkt kan man tjene enorme summer på å selge seg ut av en fallende valutakurs. Det er samme mekanikk som er i spill ved short-salg og spekulasjon i kursendring på verdens børser i dag. På samme måte som en Tobinskatt kunne gjort det ulønnsomt for spekulantene spille på kursendringer i sør-asiatiske valutaer i -97, vil en generell skatt kunne gjøre det ulønnsomt for spekulanter i andre verdipapirer enn valuta. I en verden der finans blir stadig mer komplisert har vi gått fra Tobin til finansskatt.

Legg igjen en kommentar