Vi bringer en smakebit fra siste Utveier, av Petter Håndlykken fra Attacs skattegruppe.
Skatteparadiser er ikke et kreative påfunn fra små øystater, men strategiske brikker for et ustyrlig internasjonalt finansmarked.
Tesen kommer fra Nicholas Shaxson, forfatter av boka «Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World». Nettverket i sentrum av finansmarkedet er på mange måter en ny versjon av det britiske imperiet, skriver han, med en liten gruppe menn i City of London og på Wall Street som hovedaktørene.
City of London er verdens fremste finanssentrum. «Byen» er et lite område midt i London på drøyt tre kvadratkilometer. Her bor det 9.000 mennesker, mens 350.000 arbeider der – de aller fleste i finansnæringen. Her finner vi også den engelske sentralbanken (Bank of England) og mange av de institusjonene som skal regulere finansnæringen.
Den lille staten
I tråd med eldgamle tradisjoner, er City er i stor grad selvstyrt, med eget Overhus og eget Underhus. Det er lokale valg til Underhuset i City, men stemmerettsreglene er uvanlige. De 9.000 som bor i City har en stemme hver, men i tillegg har ledelsen i hvert av selskapene med ansatte i City et antall stemmer, beregnet ut ifra antall ansatte de har lokalt. Selskapene har til sammen 32.000 stemmer, slik at de som bor i City har lite de skulle ha sagt. City har egen borgermester kalt «Lord Mayor of London», som slett ikke må forveksles med Londons borgermester «Mayor of London».
Den lille staten har en egen lokal myndighet – et nokså hemmelighetsfullt og mektig selskap som kalles Corporation of London. Offentlig innsyn i Corporation of London er begrenset til det selskapet gjør som lokal myndighet for selve byområdet. Hva Corporation of London forøvrig eier og driver med er en godt bevart hemmelighet, men det er nok til å gi selskapet anselige årlige inntekter.
Tradisjonstro
Citys rettigheter betraktes som grunnlovsfestede – men den engelske grunnloven er ikke er skriftlig, den er et sett med etablerte tradisjoner. Rettighetene til City er dermed heller ikke nedskrevet noe sted. I praksis er City er en form for «stat i staten», basert på hevdvunne tradisjoner fra «uminnelige tider». Mange av lovene som vedtas for Storbritannia har unntak som sier at loven ikke gjelder for City. Derfor har City egne lover på enkelte områder.
De engelske kongene gjorde seg tidlig avhengige av City ved å låne penger til å føre krig. Ved hvert nytt lån benyttet City muligheten til å utvide sine privilegier. Ett av disse merkverdige privilegiene, innført i 1571, er at City fortsatt har en egen permanent lobbyist med sitt eget sete rett bak ordstyreren i det engelske Underhuset. Lobbyisten med tittelen «The Remembrencer», «Påminneren», skal minne kongen om hans gjeld til City. Hans fremste oppgave er å påse at Underhuset aldri vedtar lover som er i strid med Citys privilegier og interesser. Makten i City utøves i praksis gjennom et nettverk av godt tilårskomne menn, av og til kalt «bestefar til alle verdens klubber for gamle gutter».
For en neve dollars
Gjennom flere hundre år stod City for den finansielle styringen av det britiske imperiet og dermed for styring av store deler av verdensøkonomien. På en konferanse i Bretton-Woods i USA sommeren 1944 ble verdens penge- og finanssystem etter andre verdenskrig fastlagt. Konferansen førte til internasjonale reguleringer av finanssektoren i form av begrensninger på valutatransaksjoner, reservekrav til bankene, kontroll med rentenivået med videre, for å unngå gjentakelse av finanskrisene på 1930-tallet. Reguleringene var effektive og førte til at det ikke var noen store finanskriser de første 25 årene etter krigen. Men finansnæringen i City opplevde reglene som en tvangstrøye.
Mot slutten av 1950-tallet var det britiske imperiet i full oppløsning. Suez-krigen var en politisk og økonomisk katastrofe for Storbritannia, og det økonomiske hegemoniet i London var i ferd med å flyte over til USA. Bankene i City så deres forretningsgrunnlag forsvinne og letet etter nye muligheter. Dollar var i ferd med å overta for pund som verdensvaluta. På 50-tallet begynte noen av bankene i City med en egen bankvirksomhet basert på dollar. Når bankene tok innskudd i dollar og gjorde utlån i dollar, der både innskytere og låntakere var utlendinger, kom de på å definere dette som en egen form for bankvirksomhet som lå «utenfor» den regulerte delen av britisk bankvirksomhet. Bank of England ville ha større frihet for bankene i City og bestemte seg for at de verken ville regulere eller ta ansvar for denne nye dollarbaserte bankvirksomheten.
Nye tider for koloniene
Regjeringen og finansdepartementet uttrykte sterk misnøye med sentralbankens tilbakelenthet, men uten at Bank of England, med sterk støtte fra City, tok dette til følge. Amerikanske myndigheter ville ikke regulere eller ta ansvar for noe som foregikk i England. Washington så også positivt på den økte etterspørselen etter amerikanske statsobligasjoner denne virksomheten skapte – USA skulle finansiere store budsjettunderskudd blant annet på grunn av Vietnam-krigen. Dermed var grunnlaget lagt for en ny bankvirksomhet i City, på utsiden av de internasjonale avtalene som skulle stabilisere valutaer og finansmarkeder. Dette såkalte «eurodollar-markedet» vokste lynraskt. De amerikanske bankene oppdaget at de kunne omgå amerikansk bankregulering ved å opprette datterselskaper i City og strømmet til London. «Det andre britiske finansimperiet», basert på «offshore finans» som fellesnevner, var skapt.
Eurodollar-markedet forutsatte at banktransaksjonene ble utført mellom «utlendinger». Dette gjorde at bankene i City fikk et stort behov for nettopp å kunne opptre som «utlendinger». De trengte «trygge utland», der bankene kunne plassere enorme pengesummer. Britiske kronkolonier og andre britiske territorier pekte seg da ut som særlig godt egnede. Her har den britiske regjeringen den øverste makten, men en felles britisk lovgivning med appellretten i London som øverste rettsinstans. Kronkoloniene har likevel et vist selvstyre til å utforme en egen lovgivning, som regjeringen i London kan si at den ikke har ansvar for. Territoriene har få innbyggere og lovgivningen der viste seg å kunne påvirkes med forholdsvis beskjedne gjenytelser, som for eksempel med mindre lokale investeringer.
Omskrivninger
De nye vertslandene for «offshore finans» utviklet seg gradvis fra 1960-tallet, og alle de nye skatteparadisene fikk etter hvert en ganske lik og stadig mer «avansert og kreativ» lovgivning. De innførte egne sett med lover og regler som kun gjelder for selskaper som har virksomhet i andre land, altså lover og regler som ikke gjelder for landets egne innbyggere og selskaper. Det kan holdes strengt hemmelig hvem som reelt sett står bak et selskap. Selskaper som kun har virksomhet i utlandet slipper da både å innlevere regnskaper og å betale skatt. Den samme historien gjentok seg for hvert land: Forslag til ny lovgivning ble forfattet av jurister fra City eller fra Wall Street. Lovgivningen var uforståelig for vanlige folk, men ble akseptert fordi landet ble lovet fordeler i form av litt økt aktivitet, og fordi lovene ikke skulle få noen konsekvenser for landets egne innbyggere. Landene tilbyr på sett og vis en låsbar skrivebordskuff som banker og selskaper i andre land kan bruke til på plassere aktører og transaksjoner som juridisk sett skal finne sted «andre steder» enn i hjemlandet.
Ukjent adressat
«Offshore-markedet» tiltrakk seg i første omgang personer og selskaper som ønsket å plassere penger i dollar på en slik måte at pengene ikke ble kjent av myndighetene. Dette kunne for eksempel skyldes skatteunndragelse, ulovlig handel, korrupsjon, annen kriminalitet eller generell mistro til amerikanske myndigheter. Det nye markedet tiltrakk også kunder fordi det kunne tilby høyere rente enn i USA, fordi rentenivået i Europa var høyere. Lån til de nye statene som ble opprettet ved avvikling av det gamle kolonistyret ble et stort forretningsområde for «offshore»-markedet. De nye statene fikk store lån. Det viste seg at store deler av de pengene som ble lånt ut til de nye statene på 1960- og 70-tallet ikke ble brukt til det angitte formålet. Pengene kom i all stillhet tilbake til de samme «offshore»-bankene, men nå på hemmelige konti tilhørende eliten i de nye landene. I tillegg til å være en effektiv opplæring i korrupsjon, bidro denne praksisen til økte innskudd og ytterligere vekst i «offshore»-markedet. Når landene senere fikk vansker med å betale tilbake lånene, ble de møtt med strenge krav fra bankene og fra IMF om innsparinger og økt markedstilgang fra vesten. Gjeld ble en hovedbasis for det moderniserte kolonistyret.
Ringvirkninger
På 1980-tallet var «offshore»-markedet blitt så stort at det kunne brukes som brekkstang for finansnæringen for friere betingelser hjemme. Argumentet var at landene måtte konkurrere om å tiltrekke seg kapital fra «offshore». Mange stater i USA innførte tilsvarende klausuler som det skatteparadisene hadde i sin lovgivning, for eksempel hva gjaldt hemmelighold om utlendinger. I 1997 hadde «offshore» overtatt kontrollen, og mer enn 90 prosent av alle internasjonale lån ble da formidlet gjennom dette «offshore»-markedet.
«Offshore»-statene og deres lovgivning viste seg å være et effektivt instrument for å skjule ulovlig kapitalflukt fra utviklingsland. Nicolas Shaxson argumenterer i sin bok «Tax Islands» for at det er klare indikasjoner på at utviklingslandene bare i 2006 hadde en ulovlig kapitalflukt på omkring 1.000 milliarder dollar, noe som tilsvarer ti ganger det beløpet de samme landene mottok i utviklingshjelp det året.
Det har vært skrevet mye om hvordan skatteparadiser kan benyttes for å unndra skatt og skjule utbytte fra ulovlig virksomhet. Nicolas Shaxsons bok viser i tillegg hvordan skatteparadisene har vært brukt som avgjørende brikker i å skape et uregulert verdensomspennende finanssystem. Med på lasset følger de konsekvensene vi kjenner fra et tidligere i historien: galopperende økonomisk ulikhet og stadig nye finanskriser.