Hvem har makt over maten?

Å produsere mat må sies å være verdens viktigste jobb. Alle trenger mat, hver dag, og da skulle vel våre matprodusenter være verdsatt av nettopp alle. Likevel er det mange

interesser i matvarekjeden som ønsker at produsenten og konsumenten skal få mindre makt.

I internasjonale forhandlinger, og blant de kreftene som ønsker sterkere liberalisering av handelen med mat, er det interessene til alle leddene mellom bonde og forbruker som styrkes. Når det forhandles om full liberalisering i handelen med varer og tjenester rammer dette maten vår på flere måter. Frihandel med mat styrker de sterkeste kapital- og eksportinteressene. Frislipp i tjenestesektoren styrker finansindustriens muligheter til å finne på nye og oppfinnsomme måter å finansialisere flere samfunnsområder – inkludert maten vår.

Tilgang til mat er en grunnleggende menneskerett, og matvarer bør dermed ikke behandles som en hvilken som helst vare. Derfor er det viktig å foreta en grundig maktanalyse når vi debatterer handel med mat. Finansialisering av matmarkedet ble forsterket etter finanskrisa, da boligmarkedet og børsene ikke lengre kunne gi profitt til sultne spekulanter. Matvarespekulasjonen har vokst i omfang og stadig flere av aktørene er totalt løsrevet fra produksjonskjeden. Disse får da makt på bekostning av bønder og de fattigste blant oss.

I 2011 ble vi vitne til at antallet mennesker som sulter i verden passerte en milliard. Det er en debatt mellom økonomer om hvorvidt spekulasjon i matvarederivater er en av årsakene til denne matvarekrisa, eller om spekulasjonen kun(!) bidrar til å forsterke toppene og bunnene på prisindeksene. Det vi uansett kan være enige om er at den overdrevne spekulasjonen er skadelig og totalt unyttig, og at den rammer de aller svakeste, samtidig som banker og finansspekulanter tjener seg rike.

Fra det internasjonale spillet om makten over maten kan vi også trekke lenker til vår hjemlige debatt om matproduksjon og, ikke minst, matvareprisene. Tabloidmedia og høyresida leder an i sutrekoret om ublu matpriser i Norge. Overskriftene er store og matbørsene er mange, selv om vi vet at vi er blant de i verden som bruker minst andel av vår inntekt på mat. De som ønsker lavere matpriser i Norge står ikke på lag med norske matprodusenter eller forbrukere, men har felles interesser med kapital- og eksportinteressene som tjener på frihandel med mat.

Bonden får stadig mindre makt over muligheter og vilkår for matproduksjon. I kjølvannet av Matmaktutvalgets rapport som ble framlagt våren 2011 fikk vi en debatt om matmakt i Norge, men lite skjedde. Utvalget anbefalte å minske makten til grossistene og dagligvarehandelen, som i dag har en enorm markedsmakt i Norge, men dette har ikke blitt fulgt opp. Hestekjøttskandalen var, om ikke en krise, et tegn på at noe er galt. Presset for stadig lavere matvarepriser gjør at leverandører risikerer matsikkerheten for å holde prisene nede.

Matvaresuverenitet – retten for folk og land til å definere sin egen landbruks- og matpolitikk, må stå øverst når vi lager rammeverket for matproduksjon. Vi trenger streng regulering av handel med verdipapirer for mat. Land og befolkning må skres politisk handlingsrom til selv å bestemme sin matpolitikk. Tilgang til nok og trygg mat må gå foran grådigheten til dagligvarekongene og finansspekulanter.

(Publisert i Utveier #1/2013)